hits

juli 2016

Et samfunn for individer?

«Moralisme må ikke forveksles med moral. Moral er å ha standarder for seg selv. Moralisme er å presse sine standarder på alle andre, og tro det er bra

Kent Andersens innlegg om samfunnsmoral anbefales på det sterkeste. Innlegget tar for seg moralismen som et økende samfunnsfenomen (og i mine øyne problem). Samfunnet bærer tydelig preg av en høy grad av moralisering. Vår higen etter å passe inn forsterker en kollektivistisk tankegang om at det ikke er rom for individer. Forskjeller og ulikheter blir sett på som feil. Aksepten for at mennesker ikke er ulike, men unike later til å forsvinne. Ingen vil havne utenfor. Vi søker inngang til fellesskapet gjennom å ha en felles «fiende».

«Mennesket er et flokkdyr som gjør moralisme til et instinkt: Hvis du ikke er en del av flokken, er du en trussel mot flokken, og derfor har flokken rett til å irettesette deg» skriver Andersen. Jeg har i tidligere innlegg snakket om viktigheten av å føle seg inkludert, være en del av noe. Viktigheten av å føle sosial tilhørighet. Fortsetter vi dagens moralisme vil det kunne være skadelig for samfunnsutviklingen. Utviklingen vil dreie oss inn i et samfunn hvor individualisme er negativt. Med lav takhøyde mister vi diversiteten, mangfoldet og nyansene. Rom for forskjeller blir mindre. Flere faller utenfor og skillene blir mer synlig. Våre definisjoner på normalt og unormalt, moralsk rett og ikke-rett, skaper fiktive skille mellom menneskegrupper.

Jeg ønsker et samfunn med rom for alle. Et samfunn hvor individet blir sett, akseptert og inkludert. Et samfunn hvor sosial tilhørighet og fellesskap ikke betyr likhet - men respekt for hverandres ulikheter. Klarer vi å snu trenden?

Norges innhumane narkotikapolitikk

Et kjede er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Prinsippet gjelder også for samfunnet. Vi defineres etter hvor godt vi tar vare på våre svakeste. Så hvorfor behandler rettssystemet vårt de svakeste som utskudd?

Jeg er superfan av TED-talks. Om enn noe varierende kvalitet er det noen innlegg som har rørt meg, satt sitt preg på meg. TED-talken til Johann Hari er en av dem. Hari sin beskrivelse av hvordan vår politikk og vårt rettssystem rammer og ytterligere forsterker narkotikaproblemet er så treffende at det nærmest gjør vondt. Hans appell om medmenneskelighet tvang motvillig frem en tåre hos den selverklærte isdronningen Mette. For hvordan er det egentlig vi møter narkomane?

Psykologen Abraham Maslow beskrev menneskets atferd og motivasjon gjennom et behovshierarki. Teorien (som du kan lese mer om her) viser hvor avhengig vi mennesker er av å få dekket behovet om sosial tilhørighet. Vennskap, intimitet og kjærlighet fra de rundt oss er avgjørende for vår velferd. Maslow kalte behovet for homøostatiske, og når behovet for sosial tilhørighet ikke fylles oppstår det et tomrom. Instinktivt drives vi mennesker etter å fylle dette tomrommet, og for mange er dette starten på veien inn i spillavhengighet, spiseforstyrrelser, selvskading eller rusmisbruk. Vi søker desperat etter stimuli og innhold som kan fylle hullet i oss. Det sorte hullet som føles oppslukende og altomfattende - men likevel så tomt.

Flukten fra eget hode kan fort ende i rusmisbruk. Et jag etter å slippe unna. Rømme inn i en annen virkelighet. Når vi føler seg tilsidesatt av samfunnet søker vi andre sosiale sammenkomster, andre måter å føle oss bra på, andre arena hvor vi føler lykke. I foredraget forteller Johann Hari om Rat Park og budskapet treffer deg rett i hjerterota. For i et samfunn hvor alle har det bra, er det færre som føler behov for å slippe unna - både fra samfunnet og seg selv. Vi ønsker å være en del av og tilstede i fellesskapet. Vi søker tilstedeværelse i situasjoner hvor vi har det bra. Da er det trist å se hvordan vi som samfunn aktivt støter fra oss, ser ned på og straffer rusavhengige.

Dersom vi mener alvor med ruspolitikken og i ønsket om å hjelpe mennesker må vi endre taktikk. Vi må møte disse menneskene med aksept, forståelse og kjærlighet. Vi må slutte å dytte rusavhengige stadig lengre ut av samfunnet, men heller arbeide for å inkludere dem. Deres desperate behov for å bli sett, hørt og inkludert må ikke møtes med straff og fordømmelse. Heldigvis har FrP nylig sørget for at narkomane kan dømmes til behandling fremfor fengsel. Dette er et langt og viktig skritt i riktig retning. Likevel har vi som samfunn fremdeles et problem i måten vi møter disse menneskene.

Johann Hari viser til at Portugal har opplevd flere positive endringer ved å dekriminalisere narkotika. Også andre land kan vise til liknende resultat. Legalisering gjør narkomane fra kriminelle til vanlige samfunnsborgere igjen. Innbyggere som trenger litt ekstra hjelp og oppfølging. Individer som trenger å bli hørt. Likevel bringer legalisering flere problemstillinger med seg som en må ta stilling til og fasiten har ikke to streker under svaret. Jeg vet ikke hvordan vi skal løse alle utfordringene som en potensiell legalisering bringer med seg. Men det jeg vet er at dagens praksis i alle fall ikke fungerer.

Tør du utfordre vedtatte «sannheter»?

Legalisering av narkotika drøftes jevnlig. Jeg finner debatten interessant og fascinerende da den avdekker karakteristiske fenomener i samfunnet vårt. Reaksjoner, holdninger og atferdsmønster som synliggjøres i debatten kan ofte overføres til andre samfunnsområder- og temaer.

Ulike samfunnsaktører har konstruert en rekke normer og regler, moralske kodekser og felles verdier. Generelle retningslinjer vi alle skal forholde oss til, en a4 norm. Typisk tankegang hvor intensjonen «one size fits all» egentlig er «one size fits no one». Ethvert avvik fra disse menneskeskapte illusjonene om at det eksisterer objektive regler blir sett på som unormalt. Bakgrunnen for reglene, det være seg religion, tradisjon, subjektive synsinger eller gammel og utdatert kunnskap, ignoreres gjerne. Å ha et fellessett med regler er lettere å forholde seg til. Alt som utfordrer etablerte tanker og holdninger er ubehagelige. Det er lettere å avfeie dem.

Nettopp å avfeie fakta og tall er sentralt i legaliseringsdebatten. Rent objektivt sett er stoffer som nikotin og alkohol verre enn cannabis. De fysiske skadevirkningene på kroppen, grad av avhengighet og hvordan bruken av rusmiddelet går utover andre er større med både nikotin og alkohol. Likevel er disse to fullt lovlige rusmidler. Årsaken er noen samfunnsaktører for lenge siden synset seg frem til et skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler. Cannabis ble plassert i boksen «narkotika» og ulovlig, mens nikotin og alkohol ble gjort lovlige. Så vidt meg bekjent lå ikke forskning, medisinsk evidens eller annen rasjonell, klinisk vurdering gjort i oppdelingen. Hadde alkohol blitt introdusert på markedet i dag hadde det aldri vært lovlig.

Jeg finner det fascinerende hvor sterk den allmenne aksepten er for hva som er «greit» og ikke. Hvordan vi stilltiende og behagelig aksepterer og adapterer samfunnets konstruerte, moralske kodeks. Rent fysisk er vinglasset mor koser seg med på kvelden verre enn jointen sønner røyker. Likevel er det milevis mellom hvordan samfunnet reagerer på personenes bruk. Det skilles i langt mindre grad mellom misbruk og bruk av cannabis. Det er lov å kose seg med et glass rødt til biffen eller to shotter tequila på lørdagsfylla, men det er ikke greit å ta noen trekk av «reven» kompisen har rulla.

Fenomenet hvor flokkmentaliteten til mennesket godtar og følger allmenne regler er ikke ukjent. Vi ser det ikke bare i ruspolitikken, men på de fleste områder. På en måte er det positivt. Det gir mulighet for struktur i samfunnet. Det gir oss mulighet til å leve og agere sammen på en god måte. Vi er avhengig av orden for å sameksistere.

Samtidig er det bekymringsverdig at både evnen og viljen til individualistisk og selvstendig tankegang later til å reduseres. Mennesket er bedagelig anlagt og velger ofte den komfortable i stedet for den rette vei. Det er komfortabelt å la seg styre, behagelig å følge lederen. Slippe å ta egne valg, slippe å analysere og slippe å trene sin egen kognitive kapasitet ved å stille spørsmålstegn. Det er et faretegn. Det danner grobunn for sterke, farlige ledere til å vokse frem. Bare fordi opinionen mener noe betyr ikke det at meningen er rett. Kanskje skal vi tørre stille flere spørsmål?

 

Når det kommer til legalisering av narkotika eller ikke - for eller mot?
Eget innlegg om dette kommer !

Hatbølgen

Alle offentlige personer har kjent det på kroppen. Den lett overveldende, ekle og nærmest paniske følelsen du får når Twitter-stormen setter i gang. Følelsen av at hele verden er mot deg, angrep fra alle kanter. Fornuften din vet at 90% av Twitter-haterne er lett-narsissistiske besserwissere som desperat leter etter noe å angripe deg for. Folk som finner glede i andres feil, leter etter den 1% av teksten din som kan vrenges på (de driter i budskapet) og folk stimuleres av å tråkke på andre. Dem om det. Inspirasjon til en digital versjon av FIfty Shades of Grey?

Jeg finner det forunderlig hvordan vi evner å bortforklare og rasjonalisere umenneskelig oppførsel. Vi vet at hets av andre mennesker er feil. Vi vet (de fleste av oss i alle fall?) at det kan være tøft med massiv negativ kritikk fra flere samtidig. Allerede fra barnehagen av vet vi at det er urettferdig å være 10 mot 1. Om det var slosskamp i friminuttet mente alle barna at det var feigt å være mange mot en. Mister vi rettferdighetssansen når vi blir voksne, eller er allmenne regler opphevet på digitale medier?

Jeg blir litt flau. Flau på andres vegne. Flau på vegne av de voksne, relativt fornuftige, oppegående menneskene med hus, bil, kone og barn. Vellykkede og rimelig balanserte mennesker. Som samtidig finner en pervers glede i å henge seg med på «hat-bølger» på debatter på Twitter og Facebook. Ofte har vedkommende verken lest eller satt seg inn i saken. De vet lite eller ingenting fra før. Kunnskapsløshet lenge leve, det er lettere å hate uten å vite.

Strategien er velkjent. Et av menneskets primære behov er sosial tilhørighet. Mange sliter med følelsen av tomhet og ensomhet, følelsen av å være tilsidesatt fra fellesskapet. Vi lengter etter noen å assosiere oss med, være en del av noe større. I et samfunn preget av tidsklemma, færre fysiske møteplasser og mange forpliktelser leter vi etter tilhørighet på digitale medier. For mange er det et positivt supplement i en ellers ensom hverdag. Vi danner fellesskap, møter likesinnede. Geografiske sperrer forsvinner. Samtidig gir det dessverre grobunn for og mulighet til kollektivt hets av andre. Det er lettere å enes om en felles fiende. La oss hate sammen.

Jeg tror mange lar seg rive med. Ureflektert og lykkelig uviten hiver vi oss med på bølgen. Ukritisk til hvordan bølgen faktisk treffer land. Ukritisk til hvordan den ensomme sjelen på stranden blir rammet. Ukritisk til om den rammede klarer å holde hodet over vann idet bølgen treffer.

Kanskje det er på tide at vi begynner å tenke oss to (eller fem) ganger om før vi deltar på neste hatbølge?

Flere lærere = bedre læring?

Paradoksalt nok er debatten om kunnskap relativt kunnskapsløs. Skolepolitikken de siste tyve årene bærer preg av ideologibasert reformtetthet snarere enn vitenskapelig dokumenterte metoder. Manglende forskning på feltet har vært en av årsakene.

En av de store og tilbakevendende debattene har vært knyttet til lærertetthet. Skal vi prioritere flere lærere eller bedre lærere? Polariseringen er tydelig. Venstresiden og Utdanningsforbundet roper om flere lærere, høyresiden (meg selv inkludert) roper om videre- og etterutdanning av lærere. Flere vs bedre har vært mantraet.

Felles for debattdeltakerne har vært mangel på forskningsbasert dokumentasjon. Det er forbausende lite forskning på skole- og utdanningsfeltet, og de resultatene er gir sprikende konklusjoner. Enkeltstudier som Utdanningsforbundet har viftet med viser suksess med flere lærere, mens andre studier viser at en god lærer er viktigere enn flere. Således har vi hatt en lite konstruktiv debatt hvor alle forsøker slå i hjel hverandre med egne rapporter.

Forskjellen er Høyre og FrP sin vilje og evne til å faktisk gjøre noe. Gjentatte ganger har vi vist at tomme ord, løfter og svada-prat hørte den rødgrønne regjeringen til. Vi er opptatt av handling. Kunnskapsministeren igangsetter nå forskningsprosjektet Two Teachers. Et flott initiativ som vil gi oss gode tall og analyser på hva som faktisk gir best læring. Jeg er spent på resultatet og gleder meg til å se hvordan en implementerer kunnskap herfra inn i reell politikk. Norge er og skal være en kunnskapsnasjon og da nytter det ikke å bygge opp et utdanningssystem på svada.

 

En barndom uten å bli hentet...

- Hvordan var det å vokse opp med begge foreldre dine i Nordsjøen?
- Perfekt, sier jeg. Og mener det.

Mine foreldre arbeider på plattform i Nordsjøen. Min far siden før jeg ble født, mens min mor dro sin første tur da jeg var fem år. De arbeidet turnus, to uker borte, annenhver tre og fire uker hjemme. Jul, sommer, bursdager, skoleavslutninger, håndballkamper og danseoppvisninger - noen ganger var en av de hjemme, noen ganger begge og en sjelden gang ingen av dem.

Jeg føler meg ufattelig heldig som vokste opp slik jeg gjorde. Jeg lærte tidlig å være selvstendig og ikke være avhengig av alle andre. Jeg lærte å sette pris på mine foreldre og kvalitetstiden vi fikk sammen. I stedet for en stressende hverdag fokuserte vi på å ha kvalitetstid når vi først var samlet.

Barn og tenåringer er ikke avhengig av foreldrenes oppmerksomhet hele tiden. Barn trenger ikke underholdes hvert sekund. De skal lære å være selvstendige, å kjede seg og lære seg å aktivisere seg selv. Trygghet og stabilitet i oppveksten er viktig, men det er ikke synonymt med foreldre som alltid er hjemme. Kanskje det er på tide å skille mellom kvalitet og kvantitet?

Å være hjemme betyr ikke at en er til stede. Per spiller x-box, Synne hører på musikk, far googler info til fjellturen til Everest som han har planlagt i 20 år, og mor leser om gluten-laktose-melke-frie veganske cupcakes. Privilegerte, selvrealiserende (selvopptatte?), statusjagende og karrierebevisste som vi er - tidsklemma er i-land sitt største samfunnsproblem. I 1.mai-toget florerer det ofte av latterlige kampsaker som for eksempel 6-timers arbeidsdag. Argument om mer tid med familien blir hyppig brukt, men er det virkelig avgjørende for barnas mentale helse å bli hentet av mamma hver dag etter skolen?

Ja, mine foreldre var borte i to uker. Men når de var hjemme så var de hjemme. Tilstede. Med overskudd og energi. Når de skulle på jobb igjen hadde vi hatt så mye tid sammen at den første uken var et etterlengtet avbrekk. Så rakk vi å savne hverandre og gjensynsgleden ble stor igjen.

I lys av samfunnsdebatten om valg mellom barn og karriere likte jeg innlegget til Lindholm godt. Jeg var som henne. Jeg ble ikke hentet av mamma hver dag. Og vet du hva? Det gikk noenlunde ok med meg likevel. Jeg har klart meg rimelig greit. Trygghet og kvalitetstid handler om hva vi gjør sammen, ikke hvor mye.

Hva med å ha en helg uten mobil, ipad og tv? Smekk familien inn i bilen, pakk med deg telt, fiskestenger og grill og kom deg ut i marka. Tilbring helgen sammen, alene bare dere. Ingen forpliktelser, ingen by og bråk, ingen teknologi. Etter et par døgn blir en så lei av hverandre at når hverdagens stress og manglende barnehagehenting heller oppleves som en positiv pause ;)

 

 

 

Karriere og barn - umulig kombinasjon?

Debatten rundt foreldrenes tid hjemme har versert i mediene de siste dagene. Det har tegnet seg et bilde av vi blir tvunget til å velge mellom familie og karriere. At det er synd på barn som ikke har foreldre som arbeider 9-4. At barna i dagens samfunn lider fordi foreldrene ikke er hjemme nok. Brutalt og skadelidende, hvordan vil det gå med disse små?

Jeg har full forståelse for at foreldre ønsker å tilbringe mer tid med barna. Familien er det viktigste vi har, og jeg er den første til å innrømme at jeg er «mamma-og-pappa-dalt» selv. Hverdagen er stressende for mange. Hente og bringe fra barnehagen, jobb, handle og lage mat, vaske klær, kjøre barna til ulike aktiviteter, trene, hjelpe med lekser, leggetid osv. Før en rekker å trekke pusten er dagen over. Det er krevende å kombinere arbeid med familie. Det er et valg man har tatt, og alternativet er verre.

Vi bør ikke «godta» prinsippet om at valget er mellom karriere og familie. Vi må tilrettelegge for at kombinasjonen blir best mulig. Samfunnet er bygget på en utdatert konstruksjon med mor, far og barn, offentlig ansatte, 8-4 jobb. Det representerer ikke utviklingen. Flere arbeider mer og til ulike tider, vi jobber turnus, vi pendler, har nattskift, har flere jobber, studerer osv. Situasjonen krever at rigide og tradisjonelle strukturer må vike. Samfunnet må tilpasse seg folket, ikke omvendt.

Barnehager bør gis mulighet til å være døgnåpne. Flere typiske kvinnedominerte yrker innebærer turnusarbeid både kveld og helg. Flere blir tvunget til ufrivillig deltid fordi det er vanskelig å kombinere med familieliv. Så hvorfor er det typisk blodrøde feminister som er mot døgnåpent tilbud?

Butikker må være søndagsåpne. Det er så selvsagt, logisk og fornuftig at jeg ikke ser vitsen med å argumentere med hvorfor engang. Å argumentere med motstanderne av det føles som å diskutere med kristenfundamentalister om hvorfor det er ulogisk å tro på Adam og Eva?

Jeg bagatelliserer på ingen måte de som sier de vil slutte i profilerte jobber for å få mer tid hjemme. Jeg forstår at det er krevende. Men samtidig synes jeg det er trist å se dyktige mennesker slutte i viktige jobber, og godta at ambisiøse, dyktige mennesker må forbli singel og barnløs resten av livet.

Kollektiv hets ødelegger demokratiet

Dum. Naiv. Rasist. Menneskehater. Skittenbrun. Bidrar til stigmatisering. Ødelegger samfunnet. Forpester debatten. Skaper fremmedfrykt. Symbolet på alt vondt. Kjært barn har mange navn. Det har også Sylvi Listhaug.

«Jeg skal drepe deg og voldta dine barn din jævla hore». SMSen tikker inn onsdag morgen mens hun smører nistepakka til sine to barn. Skjult nummer til tross ? de som prøver finner alltid nummeret hennes. Hun rister den ubehagelige følelsen av seg, klistrer på smilet og ber de to barna om å gjøre klar skolesekken. Ukens mathandel gjøres etter barna er satt av. Hun vil ikke risikere at de i butikken ser AUF-lederens «Kast kjerringa på huet ut av regjeringa» i blokkbokstaver ved siden av bildet av henne.

«De har valgt det selv» forsvarer de seg med. Jeg snakker ikke om nettrollene (les tidligere innlegg her). Jeg snakker ikke om de stakkarslige, patetiske mamma-dilterne som sitter på gutterommet og spyr rundt seg av eder og galle. Jeg snakker om deg. Befolkningen. Gjennomsnittet. De som kommenterer på Facebook, diskuterer med venner, tar praten rundt middagsbordet. Som snakker om de dumme politikerne. De grusomme, mannevonde politikerne som egentlig bare ønsker å forsure livet ditt. Som aldri jobber, kjører feite biler og ikke vet hva de snakker om. Politikere som selv har valgt å være en offentlig person og som derfor også må tåle hetsen.

Milgrams autoritetsstudie bør være skolepensum. For meg forklarer det fenomenet vi ser. Kollektiv hets av enkeltmennesker i både tradisjonelle og sosiale medier aksepteres og rettferdiggjøres. Barneskoleargumentasjonen om at «alle andre får lov» er blitt overført til voksenlivets «alle andre gjør det». Mediene leder ann med fete overskrifter og desperat jakt etter å ta politikerne. Befolkningen følger etter. Lydighetsprinsippet Milgram identifiserte passer godt med saueflokk-mentaliteten i Norge. Du skal ikke stikke huet opp og frem. Du skal ikke mene noe. Du skal ikke tro du vet bedre enn oss. Gjør du det får du jaggu meg tåle å bli hetset for det og.

Sylvi Listhaug  varsler at hun vurderer å gi seg. Det er nok mange grunner til det. En av dem er at barna snart blir gamle nok til å få med seg hetsen. Hetsen, uttalelsene, sjikaneringen av sin mor. Forståelig nok ønsker hun å skåne barna sine for dette. Men hva sier dette om samfunnet vårt? Når statsråder må gå av fordi trakasseringen av henne og familien blir for stor? Det interessante blir å se hvordan dette påvirker samfunnsdebatten. Vil mediene innse at jakten på fete overskrifter og deres glupsk higen etter sjokkerende nyheter ødelegger mennesker? Vil bjellesauen skifte retning og lede flokken inn i en debatt hvor meningsytringer går på sak og ikke person?

Når er voldtekt greit?

Jeg gir blaffen i religionen, kulturen og hudfargen din. Jeg bryr meg ikke om hvilke holdninger du har lært hjemme om kvinners (manglende?) verdi. Ingenting forsvarer vold og overgrep, og det skremmer meg at aksept for dette eksisterer.

Misforstått og naiv snillisme gjennomsyrer norsk innvandrings- og integreringsdebatt. I politisk korrekthetens navn proklamerer venstresiden at vi må fokusere på forståelse. Symbolske og estetisk fine, men akk så innholdsløse, floskler som dialog, forståelse og aksept blir stadig misbrukt i arbeidet med å forsvare groteske handlinger. Kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og vold mot familiemedlemmer forsvares og forklares gjennom kultur og religion. Venstresidens desperate forsøk på å bortforklare reelle og negative konsekvenser ved manglende integrering virker mot sin hensikt.

En profilert politiker fra SV sitt søsterparti i Sverige mener at voldtekt begått av innvandrere er ikke like ille som de begått av svensker. Årsaken er at i deres kultur er ikke dette like ille. Liknende holdninger eksisterer i Norge. For meg avdekker slike meninger et groteskt menneskesyn og en total mangel på omsorg for offeret. Tror hun virkelig at jenta som ble utsatt for voldtekten bryr seg det fnugg om opprinnelsen til gjerningsmannen?

Utsagnet stiller seg pent inn i rekken av skandinaviske land sine forsøk på å skyve integreringsutfordringer under teppet. Hvor langt er vi egentlig villig til å strekke oss i akseptens navn? I mine øyne bidrar dette til større problemer ? ikke mindre. Aksept for umenneskelige handlinger bidrar til økt polarisering i befolkningen. Det skaper et større gap mellom «dem og oss». Det forsterker fordommer, da det setter folkegrupper opp mot hverandre. Fordommer øker, da illusjonen om at slike handlinger er kulturelt betinget. Således tar man alle fra samme sted/religion under samme kam og fordømmer et helt folkeslag. Venstresidens misforståtte snillisme fordømmer tusenvis av uskyldige mennesker.

For meg handler krenkelse og overgrep på andre mennesker ikke om religion, kultur eller opprinnelse. For meg handler det om en grunnleggende mangel på empati og respekt for andre mennesker. Det er holdninger vi ikke ønsker skal være en del av vårt samfunn.

For øvrig strekker denne misforståtte forståelsen for grusomme handlinger seg lengre enn innvandring også. Det er ikke lenge siden selveste Per Fugelli ønsket å forstå pedofile overgripere. Jeg synes tendensene til å bortforklare og uskyldiggjøre umenneskelige handlinger er skremmende!