hits

juli 2016

Et samfunn for individer?

Moralisme m ikke forveksles med moral. Moral er ha standarder for seg selv. Moralisme er presse sine standarder p alle andre, og tro det er bra.

Kent Andersens innlegg om samfunnsmoral anbefales p det sterkeste. Innlegget tar for seg moralismen som et kende samfunnsfenomen (og i mine yne problem). Samfunnet brer tydelig preg av en hy grad av moralisering. Vr higen etter passe inn forsterker en kollektivistisk tankegang om at det ikke er rom for individer. Forskjeller og ulikheter blir sett p som feil. Aksepten for at mennesker ikke er ulike, men unike later til forsvinne. Ingen vil havne utenfor. Vi sker inngang til fellesskapet gjennom ha en felles fiende.

Mennesket er et flokkdyr som gjr moralisme til et instinkt: Hvis du ikke er en del av flokken, er du en trussel mot flokken, og derfor har flokken rett til irettesette deg skriver Andersen. Jeg har i tidligere innlegg snakket om viktigheten av fle seg inkludert, vre en del av noe. Viktigheten av fle sosial tilhrighet. Fortsetter vi dagens moralisme vil det kunne vre skadelig for samfunnsutviklingen. Utviklingen vil dreie oss inn i et samfunn hvor individualisme er negativt. Med lav takhyde mister vi diversiteten, mangfoldet og nyansene. Rom for forskjeller blir mindre. Flere faller utenfor og skillene blir mer synlig. Vre definisjoner p normalt og unormalt, moralsk rett og ikke-rett, skaper fiktive skille mellom menneskegrupper.

Jeg nsker et samfunn med rom for alle. Et samfunn hvor individet blir sett, akseptert og inkludert. Et samfunn hvor sosial tilhrighet og fellesskap ikke betyr likhet - men respekt for hverandres ulikheter. Klarer vi snu trenden?

Norges innhumane narkotikapolitikk

Et kjede er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Prinsippet gjelder ogs for samfunnet. Vi defineres etter hvor godt vi tar vare p vre svakeste. S hvorfor behandler rettssystemet vrt de svakeste som utskudd?

Jeg er superfan av TED-talks. Om enn noe varierende kvalitet er det noen innlegg som har rrt meg, satt sitt preg p meg. TED-talken til Johann Hari er en av dem. Hari sin beskrivelse av hvordan vr politikk og vrt rettssystem rammer og ytterligere forsterker narkotikaproblemet er s treffende at det nrmest gjr vondt. Hans appell om medmenneskelighet tvang motvillig frem en tre hos den selverklrte isdronningen Mette. For hvordan er det egentlig vi mter narkomane?

Psykologen Abraham Maslow beskrev menneskets atferd og motivasjon gjennom et behovshierarki. Teorien (som du kan lese mer om her) viser hvor avhengig vi mennesker er av f dekket behovet om sosial tilhrighet. Vennskap, intimitet og kjrlighet fra de rundt oss er avgjrende for vr velferd. Maslow kalte behovet for homostatiske, og nr behovet for sosial tilhrighet ikke fylles oppstr det et tomrom. Instinktivt drives vi mennesker etter fylle dette tomrommet, og for mange er dette starten p veien inn i spillavhengighet, spiseforstyrrelser, selvskading eller rusmisbruk. Vi sker desperat etter stimuli og innhold som kan fylle hullet i oss. Det sorte hullet som fles oppslukende og altomfattende - men likevel s tomt.

Flukten fra eget hode kan fort ende i rusmisbruk. Et jag etter slippe unna. Rmme inn i en annen virkelighet. Nr vi fler seg tilsidesatt av samfunnet sker vi andre sosiale sammenkomster, andre mter fle oss bra p, andre arena hvor vi fler lykke. I foredraget forteller Johann Hari om Rat Park og budskapet treffer deg rett i hjerterota. For i et samfunn hvor alle har det bra, er det frre som fler behov for slippe unna - bde fra samfunnet og seg selv. Vi nsker vre en del av og tilstede i fellesskapet. Vi sker tilstedevrelse i situasjoner hvor vi har det bra. Da er det trist se hvordan vi som samfunn aktivt stter fra oss, ser ned p og straffer rusavhengige.

Dersom vi mener alvor med ruspolitikken og i nsket om hjelpe mennesker m vi endre taktikk. Vi m mte disse menneskene med aksept, forstelse og kjrlighet. Vi m slutte dytte rusavhengige stadig lengre ut av samfunnet, men heller arbeide for inkludere dem. Deres desperate behov for bli sett, hrt og inkludert m ikke mtes med straff og fordmmelse. Heldigvis har FrP nylig srget for at narkomane kan dmmes til behandling fremfor fengsel. Dette er et langt og viktig skritt i riktig retning. Likevel har vi som samfunn fremdeles et problem i mten vi mter disse menneskene.

Johann Hari viser til at Portugal har opplevd flere positive endringer ved dekriminalisere narkotika. Ogs andre land kan vise til liknende resultat. Legalisering gjr narkomane fra kriminelle til vanlige samfunnsborgere igjen. Innbyggere som trenger litt ekstra hjelp og oppflging. Individer som trenger bli hrt. Likevel bringer legalisering flere problemstillinger med seg som en m ta stilling til og fasiten har ikke to streker under svaret. Jeg vet ikke hvordan vi skal lse alle utfordringene som en potensiell legalisering bringer med seg. Men det jeg vet er at dagens praksis i alle fall ikke fungerer.

Tr du utfordre vedtatte sannheter?

Legalisering av narkotika drftes jevnlig. Jeg finner debatten interessant og fascinerende da den avdekker karakteristiske fenomener i samfunnet vrt. Reaksjoner, holdninger og atferdsmnster som synliggjres i debatten kan ofte overfres til andre samfunnsomrder- og temaer.

Ulike samfunnsaktrer har konstruert en rekke normer og regler, moralske kodekser og felles verdier. Generelle retningslinjer vi alle skal forholde oss til, en a4 norm. Typisk tankegang hvor intensjonen one size fits all egentlig er one size fits no one. Ethvert avvik fra disse menneskeskapte illusjonene om at det eksisterer objektive regler blir sett p som unormalt. Bakgrunnen for reglene, det vre seg religion, tradisjon, subjektive synsinger eller gammel og utdatert kunnskap, ignoreres gjerne. ha et fellessett med regler er lettere forholde seg til. Alt som utfordrer etablerte tanker og holdninger er ubehagelige. Det er lettere avfeie dem.

Nettopp avfeie fakta og tall er sentralt i legaliseringsdebatten. Rent objektivt sett er stoffer som nikotin og alkohol verre enn cannabis. De fysiske skadevirkningene p kroppen, grad av avhengighet og hvordan bruken av rusmiddelet gr utover andre er strre med bde nikotin og alkohol. Likevel er disse to fullt lovlige rusmidler. rsaken er noen samfunnsaktrer for lenge siden synset seg frem til et skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler. Cannabis ble plassert i boksen narkotika og ulovlig, mens nikotin og alkohol ble gjort lovlige. S vidt meg bekjent l ikke forskning, medisinsk evidens eller annen rasjonell, klinisk vurdering gjort i oppdelingen. Hadde alkohol blitt introdusert p markedet i dag hadde det aldri vrt lovlig.

Jeg finner det fascinerende hvor sterk den allmenne aksepten er for hva som er greit og ikke. Hvordan vi stilltiende og behagelig aksepterer og adapterer samfunnets konstruerte, moralske kodeks. Rent fysisk er vinglasset mor koser seg med p kvelden verre enn jointen snner ryker. Likevel er det milevis mellom hvordan samfunnet reagerer p personenes bruk. Det skilles i langt mindre grad mellom misbruk og bruk av cannabis. Det er lov kose seg med et glass rdt til biffen eller to shotter tequila p lrdagsfylla, men det er ikke greit ta noen trekk av reven kompisen har rulla.

Fenomenet hvor flokkmentaliteten til mennesket godtar og flger allmenne regler er ikke ukjent. Vi ser det ikke bare i ruspolitikken, men p de fleste omrder. P en mte er det positivt. Det gir mulighet for struktur i samfunnet. Det gir oss mulighet til leve og agere sammen p en god mte. Vi er avhengig av orden for sameksistere.

Samtidig er det bekymringsverdig at bde evnen og viljen til individualistisk og selvstendig tankegang later til reduseres. Mennesket er bedagelig anlagt og velger ofte den komfortable i stedet for den rette vei. Det er komfortabelt la seg styre, behagelig flge lederen. Slippe ta egne valg, slippe analysere og slippe trene sin egen kognitive kapasitet ved stille sprsmlstegn. Det er et faretegn. Det danner grobunn for sterke, farlige ledere til vokse frem. Bare fordi opinionen mener noe betyr ikke det at meningen er rett. Kanskje skal vi trre stille flere sprsml?

 

Nr det kommer til legalisering av narkotika eller ikke - for eller mot?
Eget innlegg om dette kommer !

Hatblgen

Alle offentlige personer har kjent det p kroppen. Den lett overveldende, ekle og nrmest paniske flelsen du fr nr Twitter-stormen setter i gang. Flelsen av at hele verden er mot deg, angrep fra alle kanter. Fornuften din vet at 90% av Twitter-haterne er lett-narsissistiske besserwissere som desperat leter etter noe angripe deg for. Folk som finner glede i andres feil, leter etter den 1% av teksten din som kan vrenges p (de driter i budskapet) og folk stimuleres av trkke p andre. Dem om det. Inspirasjon til en digital versjon av FIfty Shades of Grey?

Jeg finner det forunderlig hvordan vi evner bortforklare og rasjonalisere umenneskelig oppfrsel. Vi vet at hets av andre mennesker er feil. Vi vet (de fleste av oss i alle fall?) at det kan vre tft med massiv negativ kritikk fra flere samtidig. Allerede fra barnehagen av vet vi at det er urettferdig vre 10 mot 1. Om det var slosskamp i friminuttet mente alle barna at det var feigt vre mange mot en. Mister vi rettferdighetssansen nr vi blir voksne, eller er allmenne regler opphevet p digitale medier?

Jeg blir litt flau. Flau p andres vegne. Flau p vegne av de voksne, relativt fornuftige, oppegende menneskene med hus, bil, kone og barn. Vellykkede og rimelig balanserte mennesker. Som samtidig finner en pervers glede i henge seg med p hat-blger p debatter p Twitter og Facebook. Ofte har vedkommende verken lest eller satt seg inn i saken. De vet lite eller ingenting fra fr. Kunnskapslshet lenge leve, det er lettere hate uten vite.

Strategien er velkjent. Et av menneskets primre behov er sosial tilhrighet. Mange sliter med flelsen av tomhet og ensomhet, flelsen av vre tilsidesatt fra fellesskapet. Vi lengter etter noen assosiere oss med, vre en del av noe strre. I et samfunn preget av tidsklemma, frre fysiske mteplasser og mange forpliktelser leter vi etter tilhrighet p digitale medier. For mange er det et positivt supplement i en ellers ensom hverdag. Vi danner fellesskap, mter likesinnede. Geografiske sperrer forsvinner. Samtidig gir det dessverre grobunn for og mulighet til kollektivt hets av andre. Det er lettere enes om en felles fiende. La oss hate sammen.

Jeg tror mange lar seg rive med. Ureflektert og lykkelig uviten hiver vi oss med p blgen. Ukritisk til hvordan blgen faktisk treffer land. Ukritisk til hvordan den ensomme sjelen p stranden blir rammet. Ukritisk til om den rammede klarer holde hodet over vann idet blgen treffer.

Kanskje det er p tide at vi begynner tenke oss to (eller fem) ganger om fr vi deltar p neste hatblge?

Flere lrere = bedre lring?

Paradoksalt nok er debatten om kunnskap relativt kunnskapsls. Skolepolitikken de siste tyve rene brer preg av ideologibasert reformtetthet snarere enn vitenskapelig dokumenterte metoder. Manglende forskning p feltet har vrt en av rsakene.

En av de store og tilbakevendende debattene har vrt knyttet til lrertetthet. Skal vi prioritere flere lrere eller bedre lrere? Polariseringen er tydelig. Venstresiden og Utdanningsforbundet roper om flere lrere, hyresiden (meg selv inkludert) roper om videre- og etterutdanning av lrere. Flere vs bedre har vrt mantraet.

Felles for debattdeltakerne har vrt mangel p forskningsbasert dokumentasjon. Det er forbausende lite forskning p skole- og utdanningsfeltet, og de resultatene er gir sprikende konklusjoner. Enkeltstudier som Utdanningsforbundet har viftet med viser suksess med flere lrere, mens andre studier viser at en god lrer er viktigere enn flere. Sledes har vi hatt en lite konstruktiv debatt hvor alle forsker sl i hjel hverandre med egne rapporter.

Forskjellen er Hyre og FrP sin vilje og evne til faktisk gjre noe. Gjentatte ganger har vi vist at tomme ord, lfter og svada-prat hrte den rdgrnne regjeringen til. Vi er opptatt av handling. Kunnskapsministeren igangsetter n forskningsprosjektet Two Teachers. Et flott initiativ som vil gi oss gode tall og analyser p hva som faktisk gir best lring. Jeg er spent p resultatet og gleder meg til se hvordan en implementerer kunnskap herfra inn i reell politikk. Norge er og skal vre en kunnskapsnasjon og da nytter det ikke bygge opp et utdanningssystem p svada.

 

En barndom uten bli hentet...

- Hvordan var det vokse opp med begge foreldre dine i Nordsjen?
- Perfekt, sier jeg. Og mener det.

Mine foreldre arbeider p plattform i Nordsjen. Min far siden fr jeg ble fdt, mens min mor dro sin frste tur da jeg var fem r. De arbeidet turnus, to uker borte, annenhver tre og fire uker hjemme. Jul, sommer, bursdager, skoleavslutninger, hndballkamper og danseoppvisninger - noen ganger var en av de hjemme, noen ganger begge og en sjelden gang ingen av dem.

Jeg fler meg ufattelig heldig som vokste opp slik jeg gjorde. Jeg lrte tidlig vre selvstendig og ikke vre avhengig av alle andre. Jeg lrte sette pris p mine foreldre og kvalitetstiden vi fikk sammen. I stedet for en stressende hverdag fokuserte vi p ha kvalitetstid nr vi frst var samlet.

Barn og tenringer er ikke avhengig av foreldrenes oppmerksomhet hele tiden. Barn trenger ikke underholdes hvert sekund. De skal lre vre selvstendige, kjede seg og lre seg aktivisere seg selv. Trygghet og stabilitet i oppveksten er viktig, men det er ikke synonymt med foreldre som alltid er hjemme. Kanskje det er p tide skille mellom kvalitet og kvantitet?

vre hjemme betyr ikke at en er til stede. Per spiller x-box, Synne hrer p musikk, far googler info til fjellturen til Everest som han har planlagt i 20 r, og mor leser om gluten-laktose-melke-frie veganske cupcakes. Privilegerte, selvrealiserende (selvopptatte?), statusjagende og karrierebevisste som vi er - tidsklemma er i-land sitt strste samfunnsproblem. I 1.mai-toget florerer det ofte av latterlige kampsaker som for eksempel 6-timers arbeidsdag. Argument om mer tid med familien blir hyppig brukt, men er det virkelig avgjrende for barnas mentale helse bli hentet av mamma hver dag etter skolen?

Ja, mine foreldre var borte i to uker. Men nr de var hjemme s var de hjemme. Tilstede. Med overskudd og energi. Nr de skulle p jobb igjen hadde vi hatt s mye tid sammen at den frste uken var et etterlengtet avbrekk. S rakk vi savne hverandre og gjensynsgleden ble stor igjen.

I lys av samfunnsdebatten om valg mellom barn og karriere likte jeg innlegget til Lindholm godt. Jeg var som henne. Jeg ble ikke hentet av mamma hver dag. Og vet du hva? Det gikk noenlunde ok med meg likevel. Jeg har klart meg rimelig greit. Trygghet og kvalitetstid handler om hva vi gjr sammen, ikke hvor mye.

Hva med ha en helg uten mobil, ipad og tv? Smekk familien inn i bilen, pakk med deg telt, fiskestenger og grill og kom deg ut i marka. Tilbring helgen sammen, alene bare dere. Ingen forpliktelser, ingen by og brk, ingen teknologi. Etter et par dgn blir en s lei av hverandre at nr hverdagens stress og manglende barnehagehenting heller oppleves som en positiv pause ;)

 

 

 

Karriere og barn - umulig kombinasjon?

Debatten rundt foreldrenes tid hjemme har versert i mediene de siste dagene. Det har tegnet seg et bilde av vi blir tvunget til velge mellom familie og karriere. At det er synd p barn som ikke har foreldre som arbeider 9-4. At barna i dagens samfunn lider fordi foreldrene ikke er hjemme nok. Brutalt og skadelidende, hvordan vil det g med disse sm?

Jeg har full forstelse for at foreldre nsker tilbringe mer tid med barna. Familien er det viktigste vi har, og jeg er den frste til innrmme at jeg er mamma-og-pappa-dalt selv. Hverdagen er stressende for mange. Hente og bringe fra barnehagen, jobb, handle og lage mat, vaske klr, kjre barna til ulike aktiviteter, trene, hjelpe med lekser, leggetid osv. Fr en rekker trekke pusten er dagen over. Det er krevende kombinere arbeid med familie. Det er et valg man har tatt, og alternativet er verre.

Vi br ikke godta prinsippet om at valget er mellom karriere og familie. Vi m tilrettelegge for at kombinasjonen blir best mulig. Samfunnet er bygget p en utdatert konstruksjon med mor, far og barn, offentlig ansatte, 8-4 jobb. Det representerer ikke utviklingen. Flere arbeider mer og til ulike tider, vi jobber turnus, vi pendler, har nattskift, har flere jobber, studerer osv. Situasjonen krever at rigide og tradisjonelle strukturer m vike. Samfunnet m tilpasse seg folket, ikke omvendt.

Barnehager br gis mulighet til vre dgnpne. Flere typiske kvinnedominerte yrker innebrer turnusarbeid bde kveld og helg. Flere blir tvunget til ufrivillig deltid fordi det er vanskelig kombinere med familieliv. S hvorfor er det typisk blodrde feminister som er mot dgnpent tilbud?

Butikker m vre sndagspne. Det er s selvsagt, logisk og fornuftig at jeg ikke ser vitsen med argumentere med hvorfor engang. argumentere med motstanderne av det fles som diskutere med kristenfundamentalister om hvorfor det er ulogisk tro p Adam og Eva?

Jeg bagatelliserer p ingen mte de som sier de vil slutte i profilerte jobber for f mer tid hjemme. Jeg forstr at det er krevende. Men samtidig synes jeg det er trist se dyktige mennesker slutte i viktige jobber, og godta at ambisise, dyktige mennesker m forbli singel og barnls resten av livet.

Kollektiv hets delegger demokratiet

Dum. Naiv. Rasist. Menneskehater. Skittenbrun. Bidrar til stigmatisering. delegger samfunnet. Forpester debatten. Skaper fremmedfrykt. Symbolet p alt vondt. Kjrt barn har mange navn. Det har ogs Sylvi Listhaug.

Jeg skal drepe deg og voldta dine barn din jvla hore. SMSen tikker inn onsdag morgen mens hun smrer nistepakka til sine to barn. Skjult nummer til tross ? de som prver finner alltid nummeret hennes. Hun rister den ubehagelige flelsen av seg, klistrer p smilet og ber de to barna om gjre klar skolesekken. Ukens mathandel gjres etter barna er satt av. Hun vil ikke risikere at de i butikken ser AUF-lederens Kast kjerringa p huet ut av regjeringa i blokkbokstaver ved siden av bildet av henne.

De har valgt det selv forsvarer de seg med. Jeg snakker ikke om nettrollene (les tidligere innlegg her). Jeg snakker ikke om de stakkarslige, patetiske mamma-dilterne som sitter p gutterommet og spyr rundt seg av eder og galle. Jeg snakker om deg. Befolkningen. Gjennomsnittet. De som kommenterer p Facebook, diskuterer med venner, tar praten rundt middagsbordet. Som snakker om de dumme politikerne. De grusomme, mannevonde politikerne som egentlig bare nsker forsure livet ditt. Som aldri jobber, kjrer feite biler og ikke vet hva de snakker om. Politikere som selv har valgt vre en offentlig person og som derfor ogs m tle hetsen.

Milgrams autoritetsstudie br vre skolepensum. For meg forklarer det fenomenet vi ser. Kollektiv hets av enkeltmennesker i bde tradisjonelle og sosiale medier aksepteres og rettferdiggjres. Barneskoleargumentasjonen om at alle andre fr lov er blitt overfrt til voksenlivets alle andre gjr det. Mediene leder ann med fete overskrifter og desperat jakt etter ta politikerne. Befolkningen flger etter. Lydighetsprinsippet Milgram identifiserte passer godt med saueflokk-mentaliteten i Norge. Du skal ikke stikke huet opp og frem. Du skal ikke mene noe. Du skal ikke tro du vet bedre enn oss. Gjr du det fr du jaggu meg tle bli hetset for det og.

Sylvi Listhaug  varsler at hun vurderer gi seg. Det er nok mange grunner til det. En av dem er at barna snart blir gamle nok til f med seg hetsen. Hetsen, uttalelsene, sjikaneringen av sin mor. Forstelig nok nsker hun skne barna sine for dette. Men hva sier dette om samfunnet vrt? Nr statsrder m g av fordi trakasseringen av henne og familien blir for stor? Det interessante blir se hvordan dette pvirker samfunnsdebatten. Vil mediene innse at jakten p fete overskrifter og deres glupsk higen etter sjokkerende nyheter delegger mennesker? Vil bjellesauen skifte retning og lede flokken inn i en debatt hvor meningsytringer gr p sak og ikke person?

Nr er voldtekt greit?

Jeg gir blaffen i religionen, kulturen og hudfargen din. Jeg bryr meg ikke om hvilke holdninger du har lrt hjemme om kvinners (manglende?) verdi. Ingenting forsvarer vold og overgrep, og det skremmer meg at aksept for dette eksisterer.

Misforsttt og naiv snillisme gjennomsyrer norsk innvandrings- og integreringsdebatt. I politisk korrekthetens navn proklamerer venstresiden at vi m fokusere p forstelse. Symbolske og estetisk fine, men akk s innholdslse, floskler som dialog, forstelse og aksept blir stadig misbrukt i arbeidet med forsvare groteske handlinger. Kjnnslemlestelse, tvangsekteskap og vold mot familiemedlemmer forsvares og forklares gjennom kultur og religion. Venstresidens desperate forsk p bortforklare reelle og negative konsekvenser ved manglende integrering virker mot sin hensikt.

En profilert politiker fra SV sitt ssterparti i Sverige mener at voldtekt begtt av innvandrere er ikke like ille som de begtt av svensker. rsaken er at i deres kultur er ikke dette like ille. Liknende holdninger eksisterer i Norge. For meg avdekker slike meninger et groteskt menneskesyn og en total mangel p omsorg for offeret. Tror hun virkelig at jenta som ble utsatt for voldtekten bryr seg det fnugg om opprinnelsen til gjerningsmannen?

Utsagnet stiller seg pent inn i rekken av skandinaviske land sine forsk p skyve integreringsutfordringer under teppet. Hvor langt er vi egentlig villig til strekke oss i akseptens navn? I mine yne bidrar dette til strre problemer ? ikke mindre. Aksept for umenneskelige handlinger bidrar til kt polarisering i befolkningen. Det skaper et strre gap mellom dem og oss. Det forsterker fordommer, da det setter folkegrupper opp mot hverandre. Fordommer ker, da illusjonen om at slike handlinger er kulturelt betinget. Sledes tar man alle fra samme sted/religion under samme kam og fordmmer et helt folkeslag. Venstresidens misforsttte snillisme fordmmer tusenvis av uskyldige mennesker.

For meg handler krenkelse og overgrep p andre mennesker ikke om religion, kultur eller opprinnelse. For meg handler det om en grunnleggende mangel p empati og respekt for andre mennesker. Det er holdninger vi ikke nsker skal vre en del av vrt samfunn.

For vrig strekker denne misforsttte forstelsen for grusomme handlinger seg lengre enn innvandring ogs. Det er ikke lenge siden selveste Per Fugelli nsket forst pedofile overgripere. Jeg synes tendensene til bortforklare og uskyldiggjre umenneskelige handlinger er skremmende!