hits

juni 2013

Dumme barn?

Stadig flere skolebarn mottar i dag spesialundervisning. Noen mener kanskje det er et tegn på dumme barn, jeg mener det er et tegn på dumme systemer. Et tegn på at vi har en skole som i den ordinære undervisningen ikke evner å nå alle elever.


I følge loven har en elev krav på spesialundervisning dersom en ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Den enorme økningen i antall som mottar spesialundervisning de siste årene er et klart tegn på at den norske skolen er alt for dårlig til å gi elevene den tilpassede opplæringen de har krav på. Elever har rett til en tilpasset undervisning, men skolene evner ikke å følge opp.


Dette er et problem. Det er et problem fordi det koster skolene og kommunen enorme ressurser, som en igjen ser går ut over den generelle undervisningen. Det er et problem fordi det avdekker en symptomfeil i skolen, nemlig at likhetstankegangen hindrer barnas utvikling.


Læreren er den viktigste faktoren for elevens læring og skal være i stand til å tilpasse undervisningen til den enkelte. Da er det et problem at vi har 9000 ufaglærte som underviser.  Samtidig trenger vi flere voksenpersoner inn i skolen, både lærere, miljøarbeidere, vernepleiere osv.


Vi må åpne for å organisere skolehverdagen på en bedre måte. Ved å åpne for større bruk av faglig differensiert undervisning vil flere elever få undervisning tilpasset sitt nivå uten å måtte tas ut av ordinær undervisning.


Alle barn fortjener å bli sett og fulgt opp slik at de kan nå sitt fulle potensial. Det målet når vi ikke gjennom å sortere ut enda flere til spesialundervisning. Det når vi gjennom flere pedagoger i skolen, fleksibel og lokalt tilpasset organisering av undervisningen og tillit til lærere og skoleledelse. Det skolen og elevene trenger mindre av er rødgrønn sentralstyring og «likhetstankegang» ? vi er ikke like, vi er unike.

Norge - et land med amøber?

Det er på tide med en debatt om hva statens oppgave er. En debatt som utfordrer litt av den inngrodde holdningen vi nordmenn har om at staten bærer ansvaret.


Jeg blir skremt over utviklingen hvor vi kontinuerlig utvider statens ansvarsområde og mandat. Ukritisk utvider vi tanken om hva politikerne faktisk skal styre og kontrollere, og stadig nye områder i samfunnet og vårt atferdsmønster ledes bort fra enkeltindividet og over på det kollektive.


Det nyeste nå er forbudet mot reklame for usunn mat rettet mot mennesker under 16 år. Smak litt på den (no phun intended). På den ene siden har vi den konkrete utfordringen for hvordan dette faktisk skal gjennomføres i praksis. Hvem bestemmer hva som er sunn og usunn mat? Her finnes det utallige kostholds- og livsstilsguruer som predikerer at enten lavkarbo, høyfett, steinalder, middelhavet ? u name it ? er veien å gå, er det sunne. Hvem har rett? Og videre, hvem avgjør om reklamen er rettet mot 15- eller 17åringer? Den dansende Stratoskua har etter min erfaring like mye appell til en 10-åring som mine foreldre, er denne da tillatt eller ikke?


På den andre siden fører dette meg til ønsket om en debatt, er det egentlig statens ansvar å regulere vårt kjøpsmønster? Det at staten skal gripe inn på det private konsummarkedet og regulere hva slags reklame som er lov om hvilke produkter vitner for meg om en ekstrem, ja nærmest kommunistisk form for idé.


Det er ingenting ved en reklame som tvinger oss til noe. Vi er selvstendige forbrukere som må evne å ta egne valg uten at staten skal regulere hva og hvem vi skal la oss påvirke av eller ikke. Hvordan skal det gå med utviklingen av den enkeltes rasjonelle sans og selvstendighet når det er staten som skal ta valgene for oss?


Den sosialistiske regjeringen Stoltenberg ser tydeligvis på oss velgere, folk flest, med forakt. Vi behandles som amøber, uten evne til å fatte egne beslutninger for liv, helse og atferd. Og ingen reagerer?

To moraler bedre enn en?

I årevis har arbeiderpartiet angrepet FrPs ønske om å åpne for flere deltidsansatte. Brutalisering av arbeidslivet har de kalt det. En brutalisering de tydeligvis ønsker velkommen, når de nå tar til orde for flere deltidsansatte: http://e24.no/jobb/regjeringen-vil-ha-flere-i-deltidsjobb/20376721


Jeg må innrømme at jeg har litt delte følelser knyttet til dette forslaget.


På en side er jeg glad for at AP tilsynelatende har innsett fornuften i å åpne for flere deltidsansatte og at de ser fordelene med dette.
Jeg er glad for at dette kanskje kan føre til en endring, glad for at en oppmykning av arbeidsmiljøloven kan skje
og glad for at dette viser at FrPs politikk nok en gang ligger foran de andres.


På den andre siden er jeg litt sur. Eller nei - egentlig er jeg eitrende forbanna. Forbanna over at AP underbygger og legitimerer politikerforakten. For ærlig talt kjenner jeg den selv sånn de holder på.
Nok en gang viser de at deres motstand mot våre forslag ikke bunner i annet enn forakt mot oss - ikke forslaget.
Nok en gang viser de at de snur kappa etter vinden, nok en gang viser de at for dem er symboler viktigere enn handling, politisk spill viktigere enn en god samfunnsutvikling.
Og nok en gang er de med på å bygge opp under årsaken til at folk ikke lengre stoler på politikere eller politikken.


Hva i all verden er det som gjør at når FrP foreslår det så er det en «brutalisering» av arbeidslivet, mens når de selv tar til orde for det så er det fornuftig?
Det er faktisk ikke slik at to moraler er bedre enn en, og en slik dobbeltmoral som regjeringen her fremviser skal en lete lenge etter!