hits

mai 2013

Latskapen lenge leve

Det sies at frihet er som luft - det er først når den blir borte at en merker hvor viktig den er.

Under mitt besøk i Kina for noen år siden havnet jeg i kupé med to asiatiske menn på toget fra Shanghai til Beijing. De var interesserte i å høre om Norge og vi kom inn på demokrati og valg. De lyttet forbauset og stumme mens jeg forklarte systemet om nominasjonsprosesser i partier, valgsystemet og hele ideen om at vanlige mennesker kunne stemme på hvilke politikere som skulle styre landet. I det jeg var ferdig oppstod det en pause, hvorpå den ene etter hvert uttalte; «it sounds like paradise».

Det gav meg en vekker. Det gav meg et nytt syn på systemet vårt og situasjonen vi befinner oss i. Og jeg innså samtidig hvor utrolig bortskjemte vi er.

Vi tar demokratiet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer helt våre forfedres kamp for frihet, selvstendighet og selvråderett, enkeltmenneskers kamp for allmenn stemmerett, kampen for parlamentarismen.
Vi blir født med sølvskje i kjeften og blir dullet med fra vugge til grav. Tanken om at staten skal ordne opp, at vi selv aldri har ansvar for våre handlinger ? ja tanken om en barnevaktstat blir innprentet med morsmelka og fortsettes videre gjennom gin&tonicen i voksen alder. Tenk ? staten skal sørge for at pappa er nok hjemme med barna, staten skal sørge for barnepass gjennom SFO, staten skal passe på at banken ikke gir deg lån til leilighet, staten skal betale deg full lønn når du har «egenmeldingdager» på mandag etter ei tung helg, og ja staten skal sørge for at du ikke drikker for mye gin ved hjelp av enorme avgifter.

Vi tar gratisprinsippet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer begrepet «there?s no such thing as a free lunch» og at det er hardtarbeidende, verdiskapende mennesker som faktisk betaler for gildet gjennom stadig økende skatter og avgifter.
Vi blir formet for å passe inn i et sosialdemokratisk system hvor «fellesskapet» er viktigere enn enkeltindividet, hvor systemet er viktigere enn menneskene i det. Men det er ikke alle som passer inn, eller vil passe inn, i den a4-malen sosialdemokratiet forsøker å skvise oss alle inn i. «One size fits all» sies det, vel ? jeg mener at one size fits no one.

Dette stimulerer til latskap. Det tilrettelegger for mennesker som ikke gidder å løfte en finger for å skape noe, gjøre noe, bidra med noe. Det tilrettelegger for den situasjonen vi ser i dag hvor stadig flere, særlig unge, faller utenfor arbeidslivet og begynner å Nave. Problemet med å «Nave» hadde jo aldri eksistert hadde ikke staten lagt opp til at det er mulig. All den tid en gjennom misforstått naivitet og snillisme har systemer som gjør at det lønner seg å sitte på ræva og kreve fremfor å jobbe, vil stadig flere havne utenfor og utnytter systemet.

Slutt og syt ? begynn og yt. DET burde være mantraet. Vi lever i et internasjonalt konkurransesamfunn, og skal vi henge med i den globale kunnskapsøkonomien i de fremtidige årene kan vi ikke fortsette å flaske opp bortskjemte, bedagelige nordmenn som forventer at staten betaler lønna de dagene skallebanken er for høy etter vodka-inntaket, eller de dagene man er «syk» under ski- og fotball-VM. Vi må slutte å bare «kreve vår rett», vi må i mye sterkere grad begynne å gjøre vår plikt!

Selvmord - for ubehagelig å snakke om?

En av Fremskrittspartiets tidligere høvdinger er John Alvheim. Han var en mann som hver eneste dag stod på for rettferdighet for enkeltmennesket og kjempet den svakes kamp.

John Alvheim gikk dessverre bort i 2005, og for å ære hans arbeid og videreføre arven opprettet Fremskrittspartiets John Ingolf Alvheims ærespris til noen som "har gjort eller gjør en ekstraordinær innsats for å bedre livskvaliteten til sine medmennesker."

Hvert år er det knyttet stor spenning til hvem får den, og utdelingen er alltid et følelsesladet og viktig høydepunkt under våre landsmøtemiddager. Årets prisvinner var LEVE - en organisasjon som arbeider for og med etterlatte etter selvmord.

De har det ofte tyngre enn etterlatte fra "vanlige" ulykker, men mye på grunn av tabuene knyttet rundt dette blir det lite pratet om. Vi må tørre å snakke om det ubehagelige!

Nærmere 600 mennesker valgte å ta sitt eget liv i 2011.
600 enkeltmennesker som fant livet for tungt til å fortsette.
600 individer som ikke lengre så noen utvei.
600 døtre og sønner, mødre og fedre, søsken og venner valgte å ikke lengre være en del av oss, vårt liv, vårt fellesskap.

Det er 600 for mange.

Tabuer hindrer dialog og løsninger. Vi klarer ikke forebygge hendelser som vi nærmest ignorerer at finnes og skjer. Organisasjoner som LEVE gjør en formidabel innsats i forebygging og sorgbehanding og bidrar til å sette selvmord på dagsorden. Derfor er jeg glad for og stolt over at de i år fikk tildelt æresprisen, med en større sum penger, for å vise støttet til deres viktige arbeid.

Voteringen er i gang!



Et lite flatterende, dog beskrivende bilde fra min tale til landsmøtet. Jeg fremstod nok som en smule hissig, men det er mest fordi jeg virkelig brenner for å hindre at de nye forslagene knyttet til helgdagsskolen ikke skal vedtas! Så nå begynner voteringen, er spent på resultatet!

 

Programdebatt!

Alle politiske partier har et partiprogram. Et program som trekker opp retningslinjene for hva partiet skal mene på de fleste samfunnsområder og for hva vi ønsker for fremtiden. Vårt program er til behandling nå as we speak.

Få, om enn noen, lever vel under den illusjon at samtlige medlemmer i et politisk parti er hundre prosent enig i absolutt alt. Særlig vi som er medlemmer i et liberalistisk frihetselskende parti som består av mange sterke individer må tåle at det også er uenighet om visse politiske saker.

I Frp er det uenighet om bl.a. fiskeripolitikk, helse, skole, sykelønnsordningen, religionsundervisning, samferdsel og så videre. Den saken jeg personlig har engasjert meg i er i skolepolitikken.

Det et noen som ønsker at vi skal innføre heldagsskolen. En politikk og et ønske vi kun deler med Sosialistisk Venstreparti! Jeg ser intensjonen bak forslaget, da dagens skole langt i fra er tilfredsstillende. Frafallet fra videregående utdanning er enorm, 1 av 5 gutter går ut av grunnutdanningen uten å kunne lese og skrive, og tilpasset opplæring er for mange mer en myte enn realitet. Men løsningen er IKKE flere timer.

I dagens skole har vi 9000 ufaglærte lærere. Når vi vet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring og motivasjon er ikke dette bra nok. Vi kan ikke øke timetallet nå og skape behov for enda flere ufaglærte! Først må vi sørge for nok lærere på allerede eksisterende antall timer!

Frp bør være opptatt av kvalitet foran kvantitet. Tall, symboler og meningsløse løfter om flere timer uten innhold blir for meg feil, og jeg håper at dette ikke blir vedtatt!

Jeg skal holde innlegg i debatten om ikke lenge, og kommer til å gjøre det jeg kan for å hindre at Frp skal gå inn for heldagsskolen. Og det er jo dette som er politikk, det er dette som er spennende - kampen for å sørge for at partiprogrammet som skal gjennomføres til høsten er best mulig!

 

Siv i storform!



Siv Jensen er Lederen med stor L. Siv Jensen er dama med baller større enn traktoregg, Og dama som tør der andre tier. Partilederens tale innleder alltid landsmøtet og er ofte et høydepunkt. Særlig var dette gjeldende i år. Siv var i storform og snakket i 45 minutter om de fantastiske gode løsningene vi skal sørge for å få gjennomført i Norge for fremtiden.

Hun satte fokus på de mange tilfeller vi har på at ulike systemer og statlige forordninger fungerer mot sin hensikt. Tilfeller hvor de faktisk jobber mot enkeltmennesket, og ikke for. Systemer som gjør unge mennesker til Navere, som setter flere hundre tusen mennesker i sykehuskøer, systemer som gjør at vi stadig får flere skoletapere, som gjennom avgifter setter enkeltmennesker ute av stand til å leve av egen inntekt og systemer som klientifiserer befolkningen.

Fremskrittspartiet står fast på våre prinsipper og vår ideologi. Vi fyller førti år i år, og dessverre har vi samme prinsipper og ønsker for samfunnsendringer nå som da. Jeg sier dessverre fordi de endringene som var nødvendige da fremdeles er nødvendige! Utviklingen har ikke bedret seg og derfor har vi fremdeles, om ikke mer nå enn noensinne, behov for et sterkt Fremskrittsparti!

Landsmøte!



Hvert år samles flere hundre ivrige, engasjerte og spenstige mennesker for å diskutere politikk og program, avholde valg og lese rapporter, krangle og diskutere, le og juble, danne nettverk og pleie vennskap, spise god mat og ha godt drikke i glasset. Det er tid for landsmøte! Landsmøtet er ofte høydepunktet for flere av oss, da det er dette som er partiets høyeste organ. Det er her vi skal diskutere hva som faktisk skal stå i partiprogrammet vårt og hva vi skal mene. I år er det jo ekstra spesielt siden vi skal inn i regjering og styre landet vårt fra høsten av. Da er arbeidet vi gjør med partiprogrammet særlig viktig, da det vil stake ut kursen og legge føringer for samfunnsutviklingen fremover! Jeg skal forsøke holde dere oppdatert under landsmøtet og blogge litt både fra foran og bak kulissene!

Medietrening!

I dag er det duket for prøver og testing, rangering og konkurranse, utspørring og appell ? det er nemlig klart for medietrening!

Fremskrittspartiet er opptatt av at vi som er kandidater har god og tverrfaglig kunnskap, både om egen politikk og om samfunnet for øvrig. Derfor har vi satt av en hel dag som går på opplæring i viktige samfunnsområder som helse, justis, eldreomsorg og finanspolitikk. Jeg synes dette er ekstremt spennende og morsomt, da det er viktig at en som politiker har inngående innsikt i disse temaene.

Videre skal vi også ha medietrening. Her skal vi spørres ut både på radio og tv, og på disse sekvensene får vi virkelig kjørt oss! Ikke noe kjære mor her i gården, her er målet å sette oss totalt ut og sørge for at kunnskapsnivået både på det faglige og det rent kommunikative er på plass.

Ti sist skal vi holde en appell som skal ha tema frihet. Vi har ikke fått vite lengde eller noe mer spesifikt på innhold så vi har rimelig stor frihet (no pun intended) til å velge dette. Jeg skal innrømme at jeg ikke har skrevet appellen min ennå, så den blir nok skrevet ned i hui og hast i 10minutterspausen før den skal holdes. Ekstra press? Ja. Mer realistisk? Absolutt!

Jeg er jo en svært konkurransedrevet person, og behovet for å prestere kombinert med at vi blir målt opp mot hverandre gjør jo at jeg elsker slike dager! Nerd som jeg er elsker jeg å lære og ser derfor alltid frem til slike fagseminar, og når vi i tillegg får bryne oss mot hverandre etterpå er dette gull :D

Landsmøtet vårt (som jeg kommer til å blogge om og fra) er til helgen så dette blir en fin oppkjøring og motivasjonsboost før det hele settes i gang. Gleder meg!

 

Demokrati med "best før"-dato?

I år hadde jeg den ære og det privilegium at jeg fikk holde min 2. tale på nasjonaldagen, denne gangen på Skåla.


Hovedtemaet for min tale gikk mye på Bjørnstjerne Bjørnson, både på grunn av hans engasjement på vegne av markeringen av nasjonaldagen, sangen med videre, men også på grunn av hans sterke tilhørighet til og røtter fra regionen hvor jeg er fra, Molde og Romsdalen.


Men jeg valgte også å adressere et annet tema, et tema jeg mener det er viktig ikke å glemme bort. Nemlig viktigheten av fortsatt å kjempe for demokratiet vårt, viktigheten av engasjement, av å ville noe. Jeg bruker ofte et sitat fra Thatcher om dette, nemlig: jeg er i politikken på grunn av konflikten mellom det gode og onde, og fordi jeg tror på at det gode vil triumfere. Et sitat jeg også valgte bruke i talen, nettopp fordi det sier noe om hvorfor en må engasjere seg.


Demokrati er ingen selvfølge, demokrati kommer ikke gratis - demokrati er ferskvare! All den tid vi lever i et samfunn hvor flere bruker stemmeretten sin på Grandiosavalget og idol enn ved politiske valg, ja da har vi et problem!


Demokratiets største trussel er ikke nødvendigvis motstanderne mot det - det er likegyldigheten overfor det.

Vi skal være stolte over Grunnloven vår, en grunnlov som var svært moderne og forut for sin tid. En grunnlov som ivaretar noen av de viktigste verdiene vi har i vårt samfunn, nemlig ytirngsfrihet, trosfrihet, demokrati og menneskeverd. Samtidig lever vi i en verden hvor en til stadighet ser at disse verdiene er truet. En verden der folks frihet, likeverd og rettigheter, folks ukrenkelige egenverdi, daglig blir utfordret, satt på prøve og trampet på. Da kan vi ikke ta den friheten vi holder så hellig for gitt.


Jeg synes det er trist og et varselstegn at valgdeltakelsen er synkende, og vi må alle, politikere som velgere, unge som voksne bidra til å øke denne til høsten!

 

Taleskriving

Som politiker skal en være ganske allsidig da arbeidet innebefattes av svært mange ulike type oppgaver. En av dem er rett og slett det å snakke.

Nå styrer jo vi politikere mye av dagen selv og tar avgjørelsen om hva vi skal takke ja til og stille opp på. Noen er på bedriftsbesøk og liknende kontinuerlig, andre er mer typen som burer seg inne på kontoret, drukner i merknader og ser dagslys hver skuddår, mens andre igjen reiser mye rundt og snakker i ulike forsamlinger om ulike tema. Jeg tilhører sistnevnte.

Det ikke noe videre godt bevart hemmelighet at munndiareen definitivt ofte er tilstede hos meg, og den gir seg også til utløp i hvordan jeg prioriterer tiden. Jeg reiser svært mye rundt på skoler og bedrifter, samlinger, årsmøter, fagseminar osv. Ofte holder jeg innlegg, på alt fra 10 minutter hilsningstale til timers foredrag om ulike tema. Og jeg elsker det, jeg elsker å møte nye mennesker og få mulighet til å «spre det glade budskap» (i frykt for å virke som et forkynnende medlem av Jehovas vitne her).

Men det kan også være vanskelig å hele tiden skulle skrive disse talene, foredragene, innledningene til debatter og liknende. Jeg skriver alt selv og det fordrer derfor at en bruker litt tid! Det er en spennende øvelse i multitasking det å en dag skrive 40 minutters foredrag om studentpolitikken til frp, en ti minutters innledningstale til fagskolenes landsmøte og en hyllest av Grunnloven til 17.mai-talen ? alt på en gang. Sitter med sistnevnte nå ? blir bra!

Det sies jo at det å stå foran en forsamling er den største frykten mennesket har, rangert før død! Vanesak, øvingssak eller naturlig?

 

Hurra for valgkamp...

I årevis har våre forslag om skatte- og avgiftslettelser for folk flest blitt sablet ned, slaktet og latterliggjort. I årevis har vi måttet høre på Stoltenbergs evinnelige mantra om «skattelette ELLER velferd» og påstander om at skatteletter går ut over velferdssamfunnet.


Men hva skjer nå? Stoltenberg&co påstår plutselig at  de nå skal sørge for skattelettelser. Desperasjonen kan luktes lengre enn en nygjødslet mark på bøgda, og jeg nekter å tro at noen lar seg lure av dette. Tro kan du gjør i kirka, sa min mor, og det er vel større sannsynlighet for at det sitter en  hvithåret, skjeggete mann der oppe på en sky enn at det er realisme bak dette utspillet.


Og hvordan skal en egentlig tolke dette? Har de åtte årene med gjentatte angrep på våre skatteletter vært ren og skjær løgn? Enten mener regjeringen faktisk at skattelettelser gir mindre velferd, men at dette er rett vei å gå likevel ? eller så har de bevisst forsøkt lure folket med uriktig skremselspropaganda mot våre forslag for å nå fremme det selv. Hva tror du?

Åpenhet og forbilder



Torsdag publiserte VGTV et intervju med meg hvor jeg snakket om mine utfordringer knyttet til mat. Det var et særdeles krevende intervju å gjøre, et intervju jeg både har gledet og gruet meg til skulle publiseres.


Jeg beklager at det har vært stille på bloggfronten fra meg denne uken, men det kommer at det massive trykket som oppstod i kjølvannet av dette intervjuet. Nå som det er i ferd med å roe seg skal jeg bli flinkere på bloggfronten igjen!


Intervjuet var som sagt krevende. Krevende ? men samtidig befriende å gjøre. Jeg har bevisst valgt å ikke blogge om dette temaet på grunn av to ting; det ene fordi jeg ønsket at dette intervjuet skulle stå for seg selv, og den andre er at jeg ikke ønsker for mye fokus på saken.


Jeg har valgt å være åpen om mine utfordringer knyttet til mat for en grunn, og en grunn alene; at jeg har håp om og tro på at det vil kunne hjelpe andre. At de flere tusen gutter og jenter, menn og kvinner som sliter med samme type utfordringer vil kunne føle litt mindre skam, føle seg litt mindre alene og tørre å be om hjelp tidligere. Jeg unner ingen det (unnskyld uttrykket) helvettet denne sykdommen bringer deg gjennom og vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre. Å bryte ned tabuer rundt psykiske lidelser er noe av det viktigste vi kan gjøre for folkehelsen på dette området, og det ønsker jeg å bidra til. En av de største utfordringene knyttet til spiseforstyrrelser er nettopp skamfølelsen, skammen over at en har blitt syk, skammen over å føle seg mislykket. Dette må vi bekjempe!


Tidligere har jeg fått slengt mot meg at «jeg skal jo liksom være et forbilde», da adressert i at jeg måtte skjerpe meg og slutte å slite med dette. At forbilder jo skal gå foran med et godt eksempel. Men jeg mener jeg har rett til å stå rakrygget, jeg mener at jeg likevel kan være et godt forbilde. Nettopp fordi jeg ikke er perfekt, nettopp fordi jeg tør å være åpen om problemer svært mange har. Det er jo mye på grunn av behovet for perfeksjonisme, mangelen på rom for menneskelighet ,mangel på rom for å feile som nettopp skaper grobunn for at stadig flere utvikler slike problem. Jeg er lei av glansbilde-fasaden som liksom skal dominere nyhetsbildet og offentlige personer. Politikere, kjendiser, bloggere, tv-folk og andre er også mennesker, og det bør da jaggu meg være rom for å vise det også.


Men ? jeg ønsker ikke å skrive mer om dette temaet her på bloggen. Mye av årsaken er at jeg ikke ønsker at det skal være det som kjennetegner eller forbindes med meg.
Ja ? sykdommen har vært en del av min fortid og jeg har fremdeles utfordringer, men jeg nekter å la det definere meg.
Mette ? jeg ? mennesket ? jeg er så ufattelig mye mer enn sykdommen og det håper jeg også andre ser.


Intervjuet: http://www.vgtv.no/#!/video/64125/intervjuet-mette-hanekamhaug

 

Hvem eier kroppen min?

Debatten om sexkjøp raser etter at en prostituert valgte å gå ut med sin historie. En debatt preget av både følelser og forakt, forståelse og fordommer. En debatt vi gjentatte ganger har erfart er tilnærmet umulig å holde på et konstruktivt nivå med en pragmatisk tilnærming.

Kjøp og salg av sex er forkastelig. Jeg finner det skittent og kvalmt, og mener det representerer et menneskesyn jeg ikke vil være kjent med. Hadde jeg hørt om noen jeg kjenner som hadde kjøpt sex hadde jeg hatt problemer med å se vedkommende i øynene etterpå. Å kjøpe en kvinne for egen nytelse er foraktelig. Likevel vil jeg kjempe for folks rett til å gjøre det.

Som FrPer og liberalist er jeg forkjemper for folks frie valg. Enkeltmenneskets valgfrihet og selvstendighet fra en styringskåt stat er for meg et viktig prinsipp. Jeg sier ikke at jeg forstår ditt valg ? men jeg respekterer det og vil kjempe for din rett til å foreta dette. Og det er derfor høstens valg blir et verdivalg, verdien av folks frihet til å velge selv.

Her kommer den ideologiske tilnærmingen til syne, nettopp gjennom å ta stilling til hvem som eier min kropp. Dersom jeg som voksent og oppegående menneske ønsker å la et annet menneske betale meg for å ha sex med meg, hvorfor skal jeg bli nektet det? Hvis du tenker over det ? hvor er logikken i at en stat, politikere, andre vilt fremmede mennesker skal bestemme over DIN kropp, ditt sexliv?

Hvem vi velger å ha sex med, hvor og om den ene velger å gi en rose, ring eller penger i etterkant av samleiet er vel utelukkende en sak mellom to voksne mennesker og har absolutt ingenting med politikk og politikere å gjøre.

I den grad de forsøker å forsvare forbudet saklig tyr de ofte til argumentasjon om menneskehandel og trafficking. Men ved å forby kjøp av sex tvinger de sexmarkedet til å gå «underground», noe som gjør det vanskeligere å kontrollere for politiet. Det skaper grobunn både for mer vold mot kvinnene, kyniske bakmenn og organisert kriminalitet, noe også de prostituertes egen interesseorganisasjon påpeker.

Jeg synes vi skal lytte til de prostituerte selv i denne debatten. La oss lytte til de som forteller om et lyssky marked tvunget under jorden som har skapt usikre forhold. La oss stige ned fra den fordømte pidestallen enkelte befinner seg på og snakke med disse kvinnene som likeverdige. La oss ikke lytte til de selverklærte feministene som kjemper mot kvinners rett til å bestemme over eget liv og kropp!

Et argument som absolutt burde klinge bra i den sosialistiske leiren er jo skatteinntektene dette kan generere dersom en får sexkjøp inn  i ordnede former. De lever og ånder jo vanligvis for å alltid finne frem til nye og kreative måter å pumpe folks lommebøker på ? her er en utappet skattekilde!

Legaliser sexkjøp, respekter andres valg selv om du ikke forstår dem, og la voksne mennesker få bestemme over eget sexliv.

 

 

Struts - Norges nasjonaldyr?

Vil anbefale alle å lese denne artikkelen.
En artikkel som setter ord på det mange føler, men ikke tør vedkjenne seg. Setter ord på en situasjon mange kjenner, men ikke tør snakke om. Setter ord på et problem mange av oss ser, men ikke tør adressere.

 

Hvorfor tør en ikke det? Fordi det er politisk ukorrekt. Det er ikke «lov». Den politiske venstresiden som for lenge siden har tatt patent på hva som er «korrekt» og tillatt å si har forbudt dette for lenge siden. Strutsementaliteten er god å ha i vanskelige spørsmål ? for dette er virkelig et utfordrende tema å snakke om. Det er lettere å lukke øynene for et problem, late som det ikke eksisterer, ignorere den gnagende følelsen av at noe ikke stemmer, noe må skje. Det har de fått lov til lenge.

 

Når da partier som Fremskrittspartiet stadig forsøker løse problemet, forsøker å løfte frem en debatt om hvordan en skal takle disse utfordringene blir de konfrontert med disse ubehagelighetene. Konfrontert med en virkelighet de ikke vil vedkjenne at eksisterer. Fordi de har ingen løsning, det er en vond erkjennelse.

 

Da er det viktig med slike artikler, viktig at enkeltmennesker tør å fortelle sin historie, sette ord på virkeligheten vi vet eksisterer, men ikke tør snakke om. Viktig med stemmer som tør reise seg.

 

Skolebesøk

Nå er jeg snart klar for å springe ut av kontoret, hute meg ned til flytoget og sette snuta utover mot Gardermoen. En tur jeg vanligvis ikke akkurat gleder meg til, all den tid jeg av og til føler jeg tilbringer mer til på Gardermoen/flytog/flyplass enn hjemme i leiligheta. Men denne gangen er det ikke fly som venter i neste etappe, men bil! Skal nemlig på skolebesøk på Nannestad videregående skole i dag, noe jeg virkelig ser frem til.


I komiteen jeg sitter i på Stortinget (kirke, utdannings- og forskningskomiteen) arbeider vi for tiden med evaluering av kunnskapsløftet. I den anledning er det en del diskusjons- og stridstema mellom regjeringspartiene og oss i opposisjon, samt andre saker hvor de berørte aktørene av endringene er litt i harnisk. En av disse sakene er foreslåtte endringer for linja Medier og kommunikasjon. Jeg gikk selv denne linja når jeg gikk på videregående, så det er nærmest som jeg må melde meg inhabil når det kommer til vurdering knyttet til om denne skal videreføres i nåværende form eller ikke. I meldingen legges det opp til at den skal kuttes ut fra slik den er i dag og migreres inn i ordinær studieforberedende løp.


Denne endringen svekker jo selvfølgelig litt av den egenarten linja i dag har, noe som lærerne naturlig nok ikke er over-happy for. Det forstår jeg! Nannestad videregående har en undervisningsmetode de føler er unik og som de ønsker å vise opp politikerne, både for å spre kunnskap om det, men naturlig nok også for å forsøke påvirke oss til å dele deres syn i denne saken. Litt påvirkning er jo lov! Her er deres beskrivelse av prosjektet:


«På Nannestad har vi brutt med det tradisjonelle mønsteret der en lærer står
alene i et klasserom. Hos oss er fagene integrert i en helhetlig prosess, i tråd
med måten man jobber på i næringslivet. Lærer jobber tverrfaglig, slik man vil
gjøre det i en bedrift, dette smitter over på elevene. Alt i alt har vi utviklet en
bransjestandardisert pedagogisk modell»


Og dette skal jeg innrømme at er som musikk i mine ører! Vi i Fremskrittspartiet arbeider for å knytte skolen og undervisningen mye tettere til næringslivet generelt sett og jeg er glad for anledningen til å se eksempel på hvordan dette kan gjøres. Det er viktig for elevenes motivasjon og læring at en får mulighet til å prøve ut sitt yrke/fag «in real life» og slik innhente førsteklasses og faglig oppdatert informasjon. Så dette blir spennende, skal forsøke ta bilder som jeg kan publisere 