hits

april 2016

Advokat vil akseptere vold mot barn

Jeg er liberalist. Det innebærer at jeg har en urokkelig tro på og respekt for enkeltmenneskets egenart og verdi. Krenkelse, vold og overgrep er aldri akseptabelt. Norsk advokat er uenig i dette.

 

Jeg er mektig lei og blir oppriktig provosert over hvordan snillistiske, naive og liksom "forståelsesfulle" mennesker med jevne mellomrom tar til orde for å forstå. Vi må forstå hvorfor  enkelte velger å kjønnslemleste sine barn. Vi må forstå hvorfor tvangsekteskap og overgrep mot tretten år gamle jenter er ok. Og vi må forstå at fysisk vold mot barn er greit. Det er jo tross alt kulturen deres.

Helt ærlig - jeg driter i hvilken religion du sverger til. Om du tilber Gud, Allah eller spaghetti-guden er likegyldig for meg.
Jeg gir blaffen i om du er mørk, bleik eller lilla i huden,
og jeg er mer opptatt av hvordan du tilpasser deg samfunnet du lever i i dag enn hvor du kommer fra.

Det er du - og kun du - som er ansvarlig for dine handlinger.

Som liberalist er jeg tilhenger av valgfrihet og respekt for enkeltmenneskets frihet til egne valg. Men med den valgfriheten kommer også ansvar. 
Sentralt i den liberalistiske tankegangen er regelen om at min frihet slutter der din begynner.
Krenkelse av andre individer er aldri ok. Uansett hvilken patetisk og ansvarsfraskrivende argumentasjon du brukervil jeg aldri vise aksept eller forståelse for vold og overgrep.

Advokat Arild Humlen mener vi ikke skal straffe utlendinger som utøver vold mot egne barn. Hvilke signal vil noe sånt sende? Dersom en faktisk ønsker å forhindre vold mot barn er jo ikke å tillate det veien å gå! Likhet for loven er et grunnleggende prinsipp i en velfungerende velferdsstat. Å vike på disse prinsippene og åpne for diskriminering gjennom lovverket vil undergrave det rettssystemet vårt er tuftet på. Det er en skremmende og lite ønsket vei å gå.

I tillegg kan en jo spørre seg hvordan integrering skal foregå. Er det Norge som skal vike på våre prinsipper og tilpasse oss andre skikker, eller er det innvandrere som kommer som skal tilpasse seg vårt lovverk?

Et øye for et øye?

Et barn ble voldtatt. En voksen mann forgrep seg på en fire år gammel gutt. En uvirkelig hendelse som rokker ved ens tro på menneskeheten.

I går kunne vi lese den sjokkerende nyheten om at en mann i 30-årene hadde voldtatt et barn. Mannen har arbeidet i barnehager i årevis. Er dette hans første offer? Hvordan kan slike mennesker få en sånn jobb? Hvorfor har ingen oppdaget noe tidligere? Spørsmålene er mange, fortvilelsen stor og vantro går over i sinne. Hendelsen skremmer meg

Nyheten spredte seg raskt og kommentarfeltene fyltes opp med hatske, forbannede og aggressive meninger. Flere uttrykte frustrasjon og fortvilelse, mens andre tok til orde for brutale avstraffelser og gjenytelser. Slike hendelser lokker ofte frem det verste i oss. Det vekker et kollektivt sinne som forsterkes gjennom at vi samles om en felles fiende. Det gamle bildet av en folkemengde med fakler og høygafler dukker opp og illustrerer flokk-mentaliteten i oss. Reaksjonene skremmer meg.

Selv kjente jeg også sinne når jeg leste saken. Fra sjokk til vantro, frustrasjon til sinne. Forbannet på personen som hadde begått handlingene, forbannet på den brutale verdenen som igjen viser sitt sanne ansikt, forbannet over systemsvikten som gjorde dette mulig. Tanker om at overgriperen «må brenne», må lide, må straffes dukker fort opp og skyggelegger verdier jeg egentlig holder kjært. Følelsene skremmer meg.

I slike situasjoner føler jeg det er viktig å holde på våre verdier. Det er viktig å holde hodet kaldt og ikke reagere impulsivt. Hele vårt samfunn er tuftet på respekt for menneskelivet. Respekt for og anerkjennelsen av verdien i et menneske. Uansett hvor grusomme handlinger en person begår har en i kraft av å være menneske en verdi. Vårt rettssystem har ikke dødsstraff nettopp fordi menneskelivet er ukrenkelig. Straff er viktig: både for å forhindre personen i å gjøre det samme igjen, for å skremme andre fra å begå samme handling og for å (prøve) å skape en slags rettferdighet overfor handlingen som er begått. Signaleffekten i straff er derfor viktig. Å miste den skremmer meg.

Individets ukrenkelige verdi må ikke svekkes. Dersom vi åpner for å gjøre unntak i rettssystemet, innføre dødsstraff eller umenneskelige avstraffelser av kriminelle firer vi på egen moral. Å forsøke å straffe en bestialsk handling er ikke verdt å gå på akkord med egne verdier. Dersom vi avviker fra prinsipper og verdier hele vårt samfunn er tuftet på mister de sin verdi. Sakte, men sikkert kan dette svekke den moralske, kollektive holdningen om verdien av et menneskelig. Det er en situasjon som bør skremme oss alle.

 

Kjærligheten seiret

I dag måtte inngrodde og gammeldagse holdninger vike.
Tanken om at fordømmelse av andres kjærlighet til hverandre er ok ble nedstemt.
Skitne holdninger om at ens egne verdier skal påtvinges andre fordunstet.
Argumentasjon basert i eventyr skrevet av eldre, hvite menn for tusener av år siden ble slått.

Kirkemøtet stemte i dag for at homofile skal få gifte seg i kirken.
En selvfølgelighet for de fleste av oss. Et lite skritt for samfunnet, men et kvantesprang for kirken.

I dagens samfunn hvor våre verdier, moral og livssyn trues er det viktig å holde fast ved disse. Vi lever i en verden som daglig opplever terror, tortur og drap. En verden hvor ledere og diktatorer skylder sine groteske handlinger på uskyldig religion, tradisjon og tro. En verden i uro må kjempe for å bevare grunnmuren i samfunnet. Fundamentet vi er tuftet på. Og for meg er en av de viktigste verdiene respekten for enkeltmenneskers valg. Respekt for individets rett til å styre sine egne liv, ta sine egne valg og skape sin egen lykke. Kirkens innrømmelse av at dette også innebærer homofilt ekteskap er en viktig faktor. Ikke fordi kirken og kristen tro i seg selv er viktig for meg, men fordi det støtter opp under den norske kulturarv og tradisjon.

Er diskriminering ok?

Rasisme og diskriminering er greit i Norge. Så lenge det er nordmenn som diskrimineres.

Se for deg at du går på gata og ser en plakat med priser hos en frisør. Innehaveren av butikken er en oppegående, samfunnsbevisst småbarnsmor som driver salongen alene. Plakaten ramser opp prisene for klipping, vasking, farging. Videre skiller prisene på dame, herre, barn og etnisitet. Nordmenn betaler 100 kroner, mens innvandrere har en egen pris på 200 kr.

"Mange av de norske som klipper seg med meg bor i de kommunale blokkene og er uføretrygdede" sier damen for å forklare prisforskjellene.

Det ville blitt ramaskrik.
Nasjonale medier ville ropt ut om rasisme og diskriminering.
Sosialistpartiene ville sammenliknet eieren med Hitler.
Antirasistisk ungdom ville gjenskapt krystallnatta og ramponert salongen hennes.
VG ville kjørt en "VG avslører"-serie hvor de avdekket de livsfarlige rasistmiljøene i Norge.
Dagbladet ville forsøkt å finne ut om hun noen gang hadde snakket med en vararepresentant for FrP i ei lita bygd som de kunne skrive om.
Talspersoner fra muslimske miljøer hadde stått frem med tårer i øynene og sagt at slik rasisme opplever de hver dag.

Hvor er disse nå?
Hvor er de kritiske røstene, de som kjemper mot diskriminering, for likestilling?
Hvor er deres stemmer nå som en frisørsalong i Moss velger å diskriminere innvandrere og nordmenn?
http://www.nettavisen.no/nyheter/frisr-gir-halv-pris-til-innvandrere/3423209598.html

Prisdiskrimineringen er også nedlatende ovenfor innvandrere. Den store majoriteten av innvandrere som kommer til Norge er oppegående, smarte, arbeidsdyktige mennesker som får seg utdanning og jobb, bidrar til verdiskapning og har samme inntekt som resten av oss. Synes de det er greit at denne frisøren mener innvandrere er svake, mindre ressurssterke mennesker som trenger almisser?