hits

april 2013

Jeg - en bortskjemt drittunge?

I anledning av den pågående debatten om au pair-ordningen i Norge har jeg skrevet en kronikk som er publisert på NRK Ytring. Link til den finner du nederst.


Her er kronikken:
Debatten rundt au pair-ordningen har versert i flere medier de siste dagene. Den ene samfunnsdebattanten etter den andre har hevet seg på bølgen av fordømmelse og generalisering. Iveren etter å ta «rike vestkantfruer som ansetter billig hushjelp» har totalt overskygget selve saken og problemet.


Jeg er lite fan av debatter som går ut på å ta person fremfor sak, individer fremfor ordning. Flere kritiske stemmer har gjennom subjektive og til dels hysteriske angrep fjernet muligheten til å finne en løsning. Jeg er enig i at det er et problem at enkelte misbruker ordningen, og at vi bør ha en debatt om hvordan en skal beskytte disse jentene. Da er det synd at den billige retorikken til blant annet Simonsen, Holt, Yusuf og Sørbø fjerner muligheten for en konstruktiv debatt til fordel for unyanserte og stigmatiserende personangrep. De kritiserer nemlig ikke de som misbruker ordningen, de velger heller å gå til frontalangrep på alle de familiene som på generelt grunnlag bidrar til en ordning som både au pairer selv, familiene og barna i de fleste tilfeller opplever som positiv.


For noen dager siden valgte en anonym skribent å ødelegge debatten ytterligere ved å snakke om hvor grusomme barna i disse familiene blir. «Jeg tror at au pair-systemet har gjort mer skade enn gavn i det norske samfunnet. Det har bidratt til å skape et samfunn av bortskjemte folk (...) Selv om noen foreldre jobber for å holde ungene uavhengige, så skaper det å vokse opp med «hushjelp» en følelse av overlegenhet.»


Jeg er denne ungen. Ungen som har vokst opp med denne såkalte underbetalte «hushjelpen». Ungen som er blitt skadet for resten av livet gjennom å se på meg selv som overlegen andre. Det forundrer meg at enkelte føler seg så mentalt og sosialt overlegne at de tillater seg å rakke ned på så mange individer uten å ha et snev av innsikt i deres liv og valg.


Mine foreldre jobber på skift på oljeplattform i Nordsjøen. Siden de er borte samtidig en uke av gangen, så valgte de under min oppvekst å ansette au pair som skulle passe oss barna når de var på sjøen. Vi har hatt au pair fra både Russland, Spania, Romania, Filipinene, Litauen, Danmark og Tsjekkia ? et mangfold av ulike land, språk og kulturer som ble en del av vår oppvekst. De bodde hjemme med oss, ble en integrert del av familien og utallige tårer ble felt av min bror og meg hvert år når vår nye søster skulle dra.


«Hva slags voksen blir det barnet til, spør jeg ofte. Foreldre som prioriterer jobb eller sosialt liv framfor å skape barn som er trygge på seg selv», skrives det videre i kronikken. Vel ? jeg er stolt over å ha både mor og far som er i arbeid.  Hva er det egentlig artikkelforfatteren ønsker? At mor skal tilbake på kjøkkenbenken?


Min oppvekst ville jeg ikke vær foruten. I stedet for å ha foreldre som stresset med bringing til barnehage, jobb, henting, stress, overtid osv hadde jeg foreldre som var der. Som hadde overskudd, tid, og energi døgnet rundt når de var hjemme. Det gjorde at vi følte oss prioritert. Når de var borte hadde vi å føye oss etter au pairens regler. Det gjorde oss forståelsesfulle for andres kultur. Vi måtte lytte til en annen voksen enn foreldrene våre i perioder. Det gjorde oss selvstendige.


Den innsikten jeg har fått i språk og kultur på grunn av au pair-ordningen er verdifull. Det å få en fremmed person inn i hjemmet vårt, tilpasse oss deres kultur og væremåte, bli introdusert for nye religioner, skikker og mat ? det har gjort min bror og meg til åpne, selvstendige og forståelsesfulle. Det har gitt meg et innsyn i diversitet som jeg kanskje ellers aldri ville ha hatt. Det er nesten så jeg må si meg enig i at vi «au pair-barna» er bortskjemt. For det er vi virkelig. Jeg har blitt bortskjemt i den forstand at jeg har fått en forståelse for og innsikt i andre mennesker og kulturer som jeg kanskje aldri ville ha hatt ellers.

 

Her er saken på NRK Ytring.

Forby seksualisering av barn!

Debatten rundt forbud mot hijab eller nikab i skolen har igjen blusset opp. Kunnskapsministeren inntar en passiv holdning, fraskriver seg alt ansvar og skyver all beslutningsmyndighet over på skolene:

Dette finner jeg passivt, feigt og uansvarlig. Spørsmålet om å tillate bruk av et kulturelt symbol på kvinneundertrykkelse og seksualisering av barn i skolen er for viktig til å forsøke ties i hjel bare fordi Halvorsen finner spørsmålet krevende. Jeg har skrevet noen blogginnlegg om dette tidligere som du kan lese her: http://mettehanekamhaug.no/?s=hijab


Bruk av hijab og nikab forklares med at kvinner har et ansvar for å dekke seg til for å ikke dekke seksuell tenning hos menn. Hvordan forsvarer de da at jenter ned i 6år skal bli påtvunget dette kulturelt- og symbolsk prangende plagget? Det er jo selv flere muslimske land som nettopp har forbud mot barnehijab på grunn av dette.


Jeg og Fremskrittspartiet er ikke redd for å være tydelig i denne debatten.
Nei - det skal ikke være opp til skolene å åpne for seksualisering av små barn.
Nei - dette handler ikke om "forståelse" for andres religion.
Nei - dette strider ikke mot liberalisme og valgfrihet, for hvems valgfrihet er det egentlig det kjempes for her?

JA - vi ønsker et nasjonalt forbud mot bruk av hijab og nikab i grunnskolen i Norge.

Så enkelt kan det sies Kunnskapsminister Halvorsen, når skal du tørre ta et standpunkt?

Forby tigging nå!

Avisene forbereder oss nå på vårens storinnrykk av tiggere fra Romania. Det er lett å føle sympati med de stakkars menneskene som hutrer i gatekanten, med en plastkopp i hånda, bedende øyne og et slitt teppe over skuldrene. Vi får nærmest dårlig samvittighet for at vi har det godt, slenger oppi et par mynter og føler oss hakket bedre resten av dagen. Men hjelper vi egentlig disse menneskene slik? Er det ikke først og fremst vår egen samvittighet som blir bedre?

 

Da løsgjengerloven ble opphevet i 2005, var tigging noe som nesten utelukkende angikk norske borgere. Opphevelsen av tiggerforbudet ble begrunnet med at det var sosialpolitikken, og ikke kriminalpolitikken som skulle løse fattigdomsproblemene. Den argumentasjonen var lett å forstå.

 

Problemet er at tiggingen nå har fått en helt annen, mer aggressiv og mer komplisert karakter. Det er ikke lengre den slitne narkomane på «Plata» som ber om «penger til bussen» for sitt neste skudd som dominerer tiggerbildet. Tiggerne vi møter i dag er så mange. Og både vinningskriminalitet, lommetyveri og organisert kriminalitet har sitt utgangspunkt i tiggermiljøet. For ikke lenge siden så vi at grove tilfeller av menneskehandel, tvangsprostitusjon og kynisk utnyttelse av små jenter også var «naturlig» i dette miljøet.

 

Det er jo nettopp dette som er årsaken til at politiet og Fremskrittspartiet ønsker et forbud! Enkelte kritikere mot forbudet forsøker å spille på folks følelser, snakker om hvor synd det er på den stakkaren med koppen i hånda mens en naivt velger lukke øynene for realitetene. For realiteten er at pengene folk gir til tiggere går til å finansiere kyniske bakmenn som utnytter andre mennesker, til å sponse menneskehandel og prostitusjon og for å opprettholde mafialiknende virksomheter både her og i utlandet.

 

Jeg er også en av de som får en vond klump i magen i det jeg går forbi tiggerne. En av de som av og til må se bort ? ikke i avsky, men i forsøk på å overse. Ikke overse enkeltmenneskers skjebne, men overse bakmennenes utnyttelse av andres fattigdom og situasjon. Det er dype sosio-økonomiske problemer i tiggernes hjemland, og den løses ikke av en tier i koppen. Å tillate tigging blir det samme som å tillate menneskehandel, utnyttelse av enkeltmennesker og organisert kriminalitet. Det er ikke lengre bare en bjørnetjeneste, det er en naiv subsidiering av andre menneskers ønske om undertrykkelse. Og det nekter både Fremskrittspartiet og jeg å være en del av.

 

Still krav til elevene!

Fremskrittspartiet ønsker å ha en skolepolitikk som er basert på hva erfaring og forskning sier gir best læring. Symbolske eksperimenter og ideologiske tilnærminger som dessverre har preget skolepolitikken under SV-styret ønsker vi å stanse.

 

Vi har vært tydelig på hva vi ønsker fra skolen og lærerne i mange år. Vår politikk på dette området har vært fast, tydelig og klar; vi må ha faglige dyktige lærere med som viser god klasseledelse, som har autoritet og som stiller krav til elevene. SVs lekestue og misforståtte snillisme i form av aversjon mot prøver, karakterer og annet virker mot sin hensikt.

 

En kan si så mangt om reformene som har vært i norsk skole gjennom de siste tretti årene, og det samme kan vel sies om drivkreftene bak disse. Gudmund Hernes var statsråd for AP på sin tid og det er ikke ofte jeg velger sitere politikere fra den politiske leiren. Men han hadde et godt sitat; I Norge er det vanlig å peke på at prestasjonskrav kan føre til prestasjonsangst. Det glemmes lett at de også ofte fører til prestasjoner. Og det er noe jeg mener vi bør huske på og ta med oss når det kommer til utformingen av fremtidens skole.

 

Det kom nylig en dansk undersøkelse som atter en gang stadfester av FrPs politikk på skole er den rette veien å gå. Den understreket betydningen av lærerrollen og hva den skal inneholde. Spørsmålet er bare hvor mange slike en trenger før også regjeringspartiene får øynene opp for hva som gir bedre læring?

Er mentale lidelser tabu?

Litt av grunnen til at jeg valgte å starte denne bloggen var at jeg ønsket bidra til å gi spiseforstyrrelser et ansikt. Bidra til å spre informasjon om hva dette er, bidra til å fjerne tabuer og forhåpentligvis kunne bidra til å hindre andre i å havne i samme spor.

 

Mentale lidelser er fremdeles tabubelagt i samfunnet vårt, noen mer enn andre. Heldigvis er dette i endring, og folks kunnskap om og forståelse for hva mentale lidelser faktisk er øker. Noe av årsaken til dette er nok at stadig flere, både kjente og ukjente, har valgt å stå frem og være åpne om sin lidelse. Dette bidrar til å bygge ned fordommer, gi sykdommer et ansikt og ufarliggjøre en del av disse. Bra!

 

I den perioden jeg var sykemeldt på grunn av anoreksi søkte jeg etter relevant lektyre om temaet. Søkte desperat etter bøker og magasin, artikler og forskning, blogger og personlige historier fra andre som enten hadde erfaring med dette selv eller som hadde kunnskap på feltet. Jeg søkte trøst i å vite mer, både om de harde fakta rundt sykdommen og de erfaringsbaserte. Og jeg fant mye. Men en ting jeg fant lite av og som jeg opplevde et savn etter var de som ikke malte ting rosenrødt. De som ikke fremstod som perfekte eksempler på noen som hadde vært gjennom noe tøft, hadde reist seg og i dag hadde det bare bra - på alle plan. Det er ofte solskinnshistoriene som blir presentert. De som hadde slitt, men som nå levde livet. De som hadde hatt problemer, men nå var symptomfri.

 

For all del - jeg gleder meg selvfølgelig på deres vegne, det handler ikke om det. Men det handler om at jeg ofte satt igjen med en styrket følelse av mislykkethet etterpå. En følelse av at «alle andre klarer jo å bli helt frisk, hvorfor klarer ikke jeg?». Det bidro dermed til en ytterligere forsterkelse av tanken og følelsen av ikke å strekke til, ikke være bra nok. Derfor ønsker jeg å blogge her, nettopp for å vise at veien kanskje ikke alltid er en bein strekning. Vise at veien har noen fartsdumper her og der, ødelagte strekninger som krever omkjøring og kanskje en eller annen avsporing fra hovedveien.

 

Nettopp dette har jeg vært nødt til å minne meg selv på den siste tiden, de siste ukene. Ting har gått litt i stå med Adrian, med maten, med treningen, med de mentale prosessene jeg vet jeg må gjennom. Jeg sitter med følelsen av å ha satt ting litt på vent igjen, tenke «jeg skal bli frisk, jeg skal arbeide med dette, bare ikke nå, bare ikke helt enda». Føler meg som den evige «mandagsstarteren».. Men slikt lurer bare en selv, jeg vet at jeg ikke kan utsette det, jeg vet at i morgen dukker det opp en ny unnskyldning. Det at jeg sliter litt med å ta tak, bestemme meg og utvise den staheten også her som jeg er så flink til på andre områder i livet mitt - det sliter på selvtilliten, selvfølelsen. Jeg får dårlig samvittighet overfor venner og familie, Adrian og andre, dårlig samvittighet overfor meg selv og det at jeg ikke klarer være det mennesket jeg så ønsker å være. Men dette er kontraproduktivt, å rakke ned på meg selv bidrar ikke til å gjøre det bedre, men heller forsterker situasjonen. Jeg må minne meg selv på årsaken til bloggen - vise at veien ikke er lett for alle! Og erkjenne at det for meg kanskje tar litt lengre tid, er litt vanskelig, og akseptere det. Klare å akseptere mine feil og mangler, min «shortcoming» akkurat på dette området. Tenke at ting tar tid, og at det viktigste er at jeg beveger meg i rett retning. Og det gjør jeg, både fysisk og psykisk. Avstikkerne er av og til for mange og for lange, men jeg befinner meg fremdeles på veien som peker i riktig retning. Og det skal jeg fortsette med!