hits

april 2013

Jeg - en bortskjemt drittunge?

I anledning av den pgende debatten om au pair-ordningen i Norge har jeg skrevet en kronikk som er publisert p NRK Ytring. Link til den finner du nederst.


Her er kronikken:
Debatten rundt au pair-ordningen har versert i flere medier de siste dagene. Den ene samfunnsdebattanten etter den andre har hevet seg p blgen av fordmmelse og generalisering. Iveren etter ta rike vestkantfruer som ansetter billig hushjelp har totalt overskygget selve saken og problemet.


Jeg er lite fan av debatter som gr ut p ta person fremfor sak, individer fremfor ordning. Flere kritiske stemmer har gjennom subjektive og til dels hysteriske angrep fjernet muligheten til finne en lsning. Jeg er enig i at det er et problem at enkelte misbruker ordningen, og at vi br ha en debatt om hvordan en skal beskytte disse jentene. Da er det synd at den billige retorikken til blant annet Simonsen, Holt, Yusuf og Srb fjerner muligheten for en konstruktiv debatt til fordel for unyanserte og stigmatiserende personangrep. De kritiserer nemlig ikke de som misbruker ordningen, de velger heller g til frontalangrep p alle de familiene som p generelt grunnlag bidrar til en ordning som bde au pairer selv, familiene og barna i de fleste tilfeller opplever som positiv.


For noen dager siden valgte en anonym skribent delegge debatten ytterligere ved snakke om hvor grusomme barna i disse familiene blir. Jeg tror at au pair-systemet har gjort mer skade enn gavn i det norske samfunnet. Det har bidratt til skape et samfunn av bortskjemte folk (...) Selv om noen foreldre jobber for holde ungene uavhengige, s skaper det vokse opp med hushjelp en flelse av overlegenhet.


Jeg er denne ungen. Ungen som har vokst opp med denne skalte underbetalte hushjelpen. Ungen som er blitt skadet for resten av livet gjennom se p meg selv som overlegen andre. Det forundrer meg at enkelte fler seg s mentalt og sosialt overlegne at de tillater seg rakke ned p s mange individer uten ha et snev av innsikt i deres liv og valg.


Mine foreldre jobber p skift p oljeplattform i Nordsjen. Siden de er borte samtidig en uke av gangen, s valgte de under min oppvekst ansette au pair som skulle passe oss barna nr de var p sjen. Vi har hatt au pair fra bde Russland, Spania, Romania, Filipinene, Litauen, Danmark og Tsjekkia ? et mangfold av ulike land, sprk og kulturer som ble en del av vr oppvekst. De bodde hjemme med oss, ble en integrert del av familien og utallige trer ble felt av min bror og meg hvert r nr vr nye sster skulle dra.


Hva slags voksen blir det barnet til, spr jeg ofte. Foreldre som prioriterer jobb eller sosialt liv framfor skape barn som er trygge p seg selv, skrives det videre i kronikken. Vel ? jeg er stolt over ha bde mor og far som er i arbeid. Hva er det egentlig artikkelforfatteren nsker? At mor skal tilbake p kjkkenbenken?


Min oppvekst ville jeg ikke vr foruten. I stedet for ha foreldre som stresset med bringing til barnehage, jobb, henting, stress, overtid osv hadde jeg foreldre som var der. Som hadde overskudd, tid, og energi dgnet rundt nr de var hjemme. Det gjorde at vi flte oss prioritert. Nr de var borte hadde vi fye oss etter au pairens regler. Det gjorde oss forstelsesfulle for andres kultur. Vi mtte lytte til en annen voksen enn foreldrene vre i perioder. Det gjorde oss selvstendige.


Den innsikten jeg har ftt i sprk og kultur p grunn av au pair-ordningen er verdifull. Det f en fremmed person inn i hjemmet vrt, tilpasse oss deres kultur og vremte, bli introdusert for nye religioner, skikker og mat ? det har gjort min bror og meg til pne, selvstendige og forstelsesfulle. Det har gitt meg et innsyn i diversitet som jeg kanskje ellers aldri ville ha hatt. Det er nesten s jeg m si meg enig i at vi au pair-barna er bortskjemt. For det er vi virkelig. Jeg har blitt bortskjemt i den forstand at jeg har ftt en forstelse for og innsikt i andre mennesker og kulturer som jeg kanskje aldri ville ha hatt ellers.

Her er saken p NRK Ytring.

Forby seksualisering av barn!

Debatten rundt forbud mot hijab eller nikab i skolen har igjen blusset opp. Kunnskapsministeren inntar en passiv holdning, fraskriver seg alt ansvar og skyver all beslutningsmyndighet over p skolene:

Dette finner jeg passivt, feigt og uansvarlig. Sprsmlet om tillate bruk av et kulturelt symbol p kvinneundertrykkelse og seksualisering av barn i skolen er for viktig til forske ties i hjel bare fordi Halvorsen finner sprsmlet krevende. Jeg har skrevet noen blogginnlegg om dette tidligere som du kan lese her: http://mettehanekamhaug.no/?s=hijab


Bruk av hijab og nikab forklares med at kvinner har et ansvar for dekke seg til for ikke dekke seksuell tenning hos menn. Hvordan forsvarer de da at jenter ned i 6r skal bli ptvunget dette kulturelt- og symbolsk prangende plagget? Det er jo selv flere muslimske land som nettopp har forbud mot barnehijab p grunn av dette.


Jeg og Fremskrittspartiet er ikke redd for vre tydelig i denne debatten.
Nei - det skal ikke vre opp til skolene pne for seksualisering av sm barn.
Nei - dette handler ikke om "forstelse" for andres religion.
Nei - dette strider ikke mot liberalisme og valgfrihet, for hvems valgfrihet er det egentlig det kjempes for her?

JA - vi nsker et nasjonalt forbud mot bruk av hijab og nikab i grunnskolen i Norge.

S enkelt kan det sies Kunnskapsminister Halvorsen, nr skal du trre ta et standpunkt?

Forby tigging n!

Avisene forbereder oss n p vrens storinnrykk av tiggere fra Romania. Det er lett fle sympati med de stakkars menneskene som hutrer i gatekanten, med en plastkopp i hnda, bedende yne og et slitt teppe over skuldrene. Vi fr nrmest drlig samvittighet for at vi har det godt, slenger oppi et par mynter og fler oss hakket bedre resten av dagen. Men hjelper vi egentlig disse menneskene slik? Er det ikke frst og fremst vr egen samvittighet som blir bedre?

Da lsgjengerloven ble opphevet i 2005, var tigging noe som nesten utelukkende angikk norske borgere. Opphevelsen av tiggerforbudet ble begrunnet med at det var sosialpolitikken, og ikke kriminalpolitikken som skulle lse fattigdomsproblemene. Den argumentasjonen var lett forst.

Problemet er at tiggingen n har ftt en helt annen, mer aggressiv og mer komplisert karakter. Det er ikke lengre den slitne narkomane p Plata som ber om penger til bussen for sitt neste skudd som dominerer tiggerbildet. Tiggerne vi mter i dag er s mange. Og bde vinningskriminalitet, lommetyveri og organisert kriminalitet har sitt utgangspunkt i tiggermiljet. For ikke lenge siden s vi at grove tilfeller av menneskehandel, tvangsprostitusjon og kynisk utnyttelse av sm jenter ogs var naturlig i dette miljet.

Det er jo nettopp dette som er rsaken til at politiet og Fremskrittspartiet nsker et forbud! Enkelte kritikere mot forbudet forsker spille p folks flelser, snakker om hvor synd det er p den stakkaren med koppen i hnda mens en naivt velger lukke ynene for realitetene. For realiteten er at pengene folk gir til tiggere gr til finansiere kyniske bakmenn som utnytter andre mennesker, til sponse menneskehandel og prostitusjon og for opprettholde mafialiknende virksomheter bde her og i utlandet.

Jeg er ogs en av de som fr en vond klump i magen i det jeg gr forbi tiggerne. En av de som av og til m se bort ? ikke i avsky, men i forsk p overse. Ikke overse enkeltmenneskers skjebne, men overse bakmennenes utnyttelse av andres fattigdom og situasjon. Det er dype sosio-konomiske problemer i tiggernes hjemland, og den lses ikke av en tier i koppen. tillate tigging blir det samme som tillate menneskehandel, utnyttelse av enkeltmennesker og organisert kriminalitet. Det er ikke lengre bare en bjrnetjeneste, det er en naiv subsidiering av andre menneskers nske om undertrykkelse. Og det nekter bde Fremskrittspartiet og jeg vre en del av.

Still krav til elevene!

Fremskrittspartiet nsker ha en skolepolitikk som er basert p hva erfaring og forskning sier gir best lring. Symbolske eksperimenter og ideologiske tilnrminger som dessverre har preget skolepolitikken under SV-styret nsker vi stanse.

 

Vi har vrt tydelig p hva vi nsker fra skolen og lrerne i mange r. Vr politikk p dette omrdet har vrt fast, tydelig og klar; vi m ha faglige dyktige lrere med som viser god klasseledelse, som har autoritet og som stiller krav til elevene. SVs lekestue og misforsttte snillisme i form av aversjon mot prver, karakterer og annet virker mot sin hensikt.

 

En kan si s mangt om reformene som har vrt i norsk skole gjennom de siste tretti rene, og det samme kan vel sies om drivkreftene bak disse. Gudmund Hernes var statsrd for AP p sin tid og det er ikke ofte jeg velger sitere politikere fra den politiske leiren. Men han hadde et godt sitat; I Norge er det vanlig peke p at prestasjonskrav kan fre til prestasjonsangst. Det glemmes lett at de ogs ofte frer til prestasjoner. Og det er noe jeg mener vi br huske p og ta med oss nr det kommer til utformingen av fremtidens skole.

 

Det kom nylig en dansk underskelse som atter en gang stadfester av FrPs politikk p skole er den rette veien g. Den understreket betydningen av lrerrollen og hva den skal inneholde. Sprsmlet er bare hvor mange slike en trenger fr ogs regjeringspartiene fr ynene opp for hva som gir bedre lring?

Er mentale lidelser tabu?

Litt av grunnen til at jeg valgte starte denne bloggen var at jeg nsket bidra til gi spiseforstyrrelser et ansikt. Bidra til spre informasjon om hva dette er, bidra til fjerne tabuer og forhpentligvis kunne bidra til hindre andre i havne i samme spor.

 

Mentale lidelser er fremdeles tabubelagt i samfunnet vrt, noen mer enn andre. Heldigvis er dette i endring, og folks kunnskap om og forstelse for hva mentale lidelser faktisk er ker. Noe av rsaken til dette er nok at stadig flere, bde kjente og ukjente, har valgt st frem og vre pne om sin lidelse. Dette bidrar til bygge ned fordommer, gi sykdommer et ansikt og ufarliggjre en del av disse. Bra!

 

I den perioden jeg var sykemeldt p grunn av anoreksi skte jeg etter relevant lektyre om temaet. Skte desperat etter bker og magasin, artikler og forskning, blogger og personlige historier fra andre som enten hadde erfaring med dette selv eller som hadde kunnskap p feltet. Jeg skte trst i vite mer, bde om de harde fakta rundt sykdommen og de erfaringsbaserte. Og jeg fant mye. Men en ting jeg fant lite av og som jeg opplevde et savn etter var de som ikke malte ting rosenrdt. De som ikke fremstod som perfekte eksempler p noen som hadde vrt gjennom noe tft, hadde reist seg og i dag hadde det bare bra - p alle plan. Det er ofte solskinnshistoriene som blir presentert. De som hadde slitt, men som n levde livet. De som hadde hatt problemer, men n var symptomfri.

 

For all del - jeg gleder meg selvflgelig p deres vegne, det handler ikke om det. Men det handler om at jeg ofte satt igjen med en styrket flelse av mislykkethet etterp. En flelse av at alle andre klarer jo bli helt frisk, hvorfor klarer ikke jeg?. Det bidro dermed til en ytterligere forsterkelse av tanken og flelsen av ikke strekke til, ikke vre bra nok. Derfor nsker jeg blogge her, nettopp for vise at veien kanskje ikke alltid er en bein strekning. Vise at veien har noen fartsdumper her og der, delagte strekninger som krever omkjring og kanskje en eller annen avsporing fra hovedveien.

 

Nettopp dette har jeg vrt ndt til minne meg selv p den siste tiden, de siste ukene. Ting har gtt litt i st med Adrian, med maten, med treningen, med de mentale prosessene jeg vet jeg m gjennom. Jeg sitter med flelsen av ha satt ting litt p vent igjen, tenke jeg skal bli frisk, jeg skal arbeide med dette, bare ikke n, bare ikke helt enda. Fler meg som den evige mandagsstarteren.. Men slikt lurer bare en selv, jeg vet at jeg ikke kan utsette det, jeg vet at i morgen dukker det opp en ny unnskyldning. Det at jeg sliter litt med ta tak, bestemme meg og utvise den staheten ogs her som jeg er s flink til p andre omrder i livet mitt - det sliter p selvtilliten, selvflelsen. Jeg fr drlig samvittighet overfor venner og familie, Adrian og andre, drlig samvittighet overfor meg selv og det at jeg ikke klarer vre det mennesket jeg s nsker vre. Men dette er kontraproduktivt, rakke ned p meg selv bidrar ikke til gjre det bedre, men heller forsterker situasjonen. Jeg m minne meg selv p rsaken til bloggen - vise at veien ikke er lett for alle! Og erkjenne at det for meg kanskje tar litt lengre tid, er litt vanskelig, og akseptere det. Klare akseptere mine feil og mangler, min shortcoming akkurat p dette omrdet. Tenke at ting tar tid, og at det viktigste er at jeg beveger meg i rett retning. Og det gjr jeg, bde fysisk og psykisk. Avstikkerne er av og til for mange og for lange, men jeg befinner meg fremdeles p veien som peker i riktig retning. Og det skal jeg fortsette med!