hits

mars 2010

Lovfesting av rettigheter

http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____23324.aspx
Det første jeg tenkte da jeg leste denne saken i dag er at dette er jo gammelt nytt. Dette kom frem allerede i budsjettprosessen i fjor og har vært oppe i flere debatter og spørretimer i Stortinget. Vi i Fremskrittspartiet støtter ideen om at kommunene og skolene skal tilby leksehjelp for de elevene som ønsker det. Lekser er et viktig hjelpemiddel i skolen, særlig når leksearbeidet følges opp på en ordentlig måte. 

Det jeg tar meg selv i å reflektere over er regjeringens iver etter å lovfeste og garantere alt mulig. Lovfesting av rettigheter er viktig i den forstand at vi kan være mer trygge på at flere får rettigheten de har krav på, samtidig som det er enklere å bringe saken videre dersom en ikke får det man har krav på. Således blir innbyggernes rettigheter forsterket.

Samtidig bringer disse tankene meg over på to ting; ligger det noen farer i denne iveren etter å lovfeste flere og flere rettigheter, og hvordan skal en avveie hvilke rettigheter som "bare" skal vedtas og hvilke som skal lovfestes?

Fremskrittspartiet har i alle år kjempet for at alle eldre i landet skal ha lovfestet rett til pleie/omsorgsplass. Nettopp fordi dette bør være en grunnleggende rett for alle landets eldre, og fordi denne retten er den som ofte brytes, ignoreres og neglisjeres av kommuner og andre - og som etter min mening er et av de "groveste" bruddene vi faktisk har. Flere står uten nettverk og ressurser rundt seg, og blir slik stilt på sidelinjen, med manglende rettigheter og ingen til å kjempe for dem. Denne lovfestingen støttes ikke av regjeringen.

Leksehjelp for barn i barneskolen er viktig. Men majoriteten av barna i skolen har også foreldre, nettverk rundt seg, ressurspersoner - mennesker som kan kjempe for at de skal få hjelp og oppfølging på skolen. Du har enorme apparat rundt skolen, barna i skolen og rundt barna generelt som arbeider for at alle individene skal ivaretas. Er dette en svakere gruppe enn våre eldre og syke? Hvorfor mener regjeringen at en lovfesting av frivillig ekstrahjelp til leksearbeid etter skoletid er viktigere enn å lovfeste at alle våre eldre, syke og pleietrengende skal ha rett til en verdig eldreomsorg?

å lovfeste godt vær til påske

Kampen mot frafall i videregående skole er i full gang, og samtlige politiske partier er opptatt av dette problemet. Regjeringen har nå lansert to ideer for hvordan en kan få bukt med dette; avgiftsbelegging av alle bedrifter + lovfestet rett til læreplass.

Regjeringens løsning på alle samfunnsproblemer synes å være å lovfeste, garantere, kvotere og regulere - vi i Fremskrittspartiet har tro på å stimulere. Et av forslagene regjeringen har tatt til orde for er nemlig å ilegge samtlige bedrifter en ekstraskatt/straffeavgift som alle skal betale, hvorav de som tar inn lærlinger skal få tilbake den innbetalte summen. Med andre ord - de rødgrønne vil innføre ekstra avgifter for alle de bedrifter som ikke evner/ønsker/innehar nok kompetanse til å ta inn lærlinger.

Dette mener vi er helt feil vei å gå. Den store majoriteten av bedrifter i Norge er små og mellomstore. De aller fleste har fem eller færre ansatte. å tvinge disse til å ta inn lærlinger fremstår for meg som drepen for næringslivet her i landet. Det er forbausende hvor stor kreativitet regjeringen har når det gjelder å pønske ut nye måter å skattelegge landets bedrifter og arbeidsplasser på.  Slik forsøker de effektivt å ta livet at ethvert privat initiativ til innovasjon og nyskapning.

Vi i Fremskrittspartiet tror på å stimulere: det skal lønne seg å ta inn lærlinger. For det første må lærlingtilskuddet økes, slik at det faktisk dekker de reelle kostnadene ved å ta inn en lærling. Slik vil flere bedrifter bli i stand til å ta inn lærlinger. For det andre bør vi kunne opprette en tilskuddsordning, hvor bedrifter som ønsker å omgjøre seg til en lærebedrift får et starttilskudd til dette fra staten. For det tredje vil vår generelle politikk for næringslivet, med avbyråkratisering, lavere skatter og avgifter og avskaffelse av skjemaveldet gjøre det mer attraktivt å starte bedrift, og det blir enklere å få bedriften til å lønne seg. Dermed vil det også bli flere arbeidsplasser i samfunnet generelt sett, noe som igjen vil stimulere til flere læreplasser.

Når det kommer til lærling-"garantien" de rødgrønne nå lanserer, så er den en oppvisning i innholdsløshet. Det blir som overskriften impliserer; nemlig å lovfeste godt vær til påske. Høres veldig bra ut, veldig populært blant folket - null realpolitisk verdi. Regjeringen kan ikke bare vedta at det plutselig skal dukke opp tusenvis av nye arbeidsplasser i landet. De har sittet med makten de siste fem årene og har gjennom disse innført fire såkalte "garantier" - ingen av dem er oppfylt. Tre av disse, ungdoms-, tiltaks- og oppfølgingsgarantien går direkte på å sikre ungdoms deltakelse i enten utdannings eller arbeidslivet, og den beste oppfyllelsesprosenten er på 60%. Det er ingenting som heter 60% garanti!

Regjeringen kan vedta så mange garantier som de bare vil, men det er ikke Halvorsen som bestemmer om bilverkstedet i Molde har plass til lærlinger eller ikke.

Det første argumentet mot dette er det prinsipielle: Staten skal ikke kunne pålegge og instruere hvem private næringslivsaktører og bedrifter velger å ansette i sin bedrift! Videre har en jo flere bedrifter som verken har økonomiske forutsetninger eller tilstrekkelig kompetanse på området til å følge opp lærlingen. Det er ikke bare å plassere ungdommen ut. Som lærlinger skal de jo også få faglig oppfølging og utvikling i disse årene. På sikt vil dette svekke kvaliteten på den utdannelsen lærlingen faktisk sitter igjen med i fagbrevet. Etter mitt syn vil ikke dette akkurat heve statusen og kvaliteten på dagens yrkesfag.

Et annet moment er at en garantert læreplass vil umyndiggjøre lærlingene. Elevene blir i en slik situasjon passivisert og fraskrevet ethvert eget ansvar for arbeidsinnsats på skolen og ervervelse av kunnskap på området de skal ut i arbeid med. FrP vil stimulere til at elevene faktisk tar ansvar, arbeider for å oppnå gode karakterer, har lavt frafall og er opptatt av å få kunnskap på feltet de skal arbeide med. Ved å garantere alle - uansett resultater, fravær og innsats - arbeidsplass etter to år vil stimuleringen heller gå andre veien.

Lovfestingen fratar samtidig elevene treningen i prosessen rundt jobbsøking, samtidig som det vil fjerne motivasjonen til å arbeide hardt for å oppnå gode resultater for å få en god læreplass. Vi har jo også elever som etter to år på skolebenken ikke har bestått i flere fag, har skyhøyt fravær eller likende. Det kan vel ikke være et mål at alle disse har rett til å oppnå et kompetansebrev de ikke er kvalifisert til? Målet må jo være at alle kvalifiserte søkere skal få læreplass!

Videre ser jeg for meg at arbeidsmiljøet på en plass hvor både lærlingen selv og bedriftens ansatte vet at de er blitt påtvunget å ha lærlingen der kanskje ikke akkurat blir verdens beste.

Det er viktig å sikre flere læreplasser i Norge, da vi vet at flere dropper ut av yrkesfag det andre året nettopp fordi de ikke får dette. Men vi kan ikke her tillate oss en imaginær "quick-fix" slik regjeringen nå legger opp til. Det vil svekke statusen til yrkesfagene, svekke kvaliteten på yrkesopplæringen og overkjøre det private markedet. Samtidig vitner disse tiltakene om en total ansvarsfraskrivelse fra regjeringen. Allerede på 90-tallet inngikk staten og private en samfunnskontrakt med forpliktelse om å ta inn lærlinger. Det private har oppfylt denne og tatt sin del av ansvaret - det har ikke det offentlige! Det offentlige tar inn langt færre lærlinger enn de skulle, og har sakket totalt akterut. Vi må fornye samfunnskontrakten, og det offentlige må gjøre en langt bedre jobb enn i dag.

Jeg er lei av at regjeringens politikk alltid skal basere seg på å "ta" alle de andre, legge skyld og ansvar over på private og å lure ungdom til å tro at ting blir bedre ved å vedta en innholdsløs "garanti" på ting. Regjeringen må våkne opp, slutte med ansvarsfraskrivelsene og forsøke å se på hva som vil fungere.

Slutt med å straffe private bedrifter og næringsliv, stimuler heller! Her ser vi en av de klare ideologiske skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Tvang eller stimulans? Tvang eller frihet? Jeg håper dette skillet også kommer tydelig frem for dere lesere.

Statusen til læreryrket

Læreryrket og dets status har vært oppe til debatt flere ganger de siste årene. Rekruttering av flere til læreryrket er en stor utfordring, og er noe som må økes i tiden fremover skal vi klare fylle gapet etter de mange som går av med pensjon de nærmeste årene.

 

Lønn blir ofte sett på som en avgjørende faktor, og som en kan lese av artikkelen http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____23151.aspx har flere påpekt at dette er en viktig motivasjonsfaktor for å gå inn i læreryrket. Men samtidig viser flere forskningsresultater fra de siste årene at ungdom i stadig større grad velger utdanning og yrke etter interesser og mulighet for selvutvikling/realisering. Det er altså et helt sett av motivasjonsfaktorer som må være på plass.

 

Utdanning, og kvaliteten på denne er det viktigste området i samfunnet vårt- og for den videre utviklingen av det. Læreren er den absolutte viktigste faktoren når det kommer til læring og motivasjon for elevene. Det betyr at læreren innehar en av de viktigste og mest fundamentale jobbene i dagens samfunn. Læreren innehar en nøkkelrolle i arbeidet med å få Norge til å bli et ledende kunnskapssamfunn.  Med dette i tankene er det rart ikke læreryrkets status er høyere.

 

Læreryrket i Norge blir ikke sett på som et høystatusyrke. I Finland derimot er læreryrket svært vel ansett og regnet som høystatus. Lærerne i Finland er forholdsvis godt lønnet, men minst like viktig er det nok at lærerens viktige rolle er anerkjent. I Finland har lærerne autoritet i klasserommet. De er sterke ledere, og bråk og disiplinproblemer slås effektivt ned på. I tillegg er utdanningen lengre og løsningene i skolen bedre. Jeg tror dette er veien å gå også her.

 

Vi må ha obligatorisk 5-årig masterutdanning på lærerstudiet. Slik får en mer tid til faglig profesjonalisering, samtidig som det gir rom for viktige fag som klasseledelse og konflikthåndtering. Dette er viktig for å bygge opp en lærers selvtillitt slik at vedkommende blir en autoritetsperson i klasserommet. For jeg tror det er her gjenreisningen av lærerens status i samfunnet begynner - i klasserommet blant elevene.

 

En heving av kompetansekravet og utvidelse av utdanningen vil også generere høyere lønn til yrket. Videre vet en at lønningene i privat sektor generelt er høyere enn i privat, og således vil Fremskrittspartiet ønsket om konkurranseutsetting også i skolesektoren bidra til å øke lønningene til lærerne både for de ansatt i det offentlige så vel som i det private.

Lærerutdanningen må også ha en skikkethetsvurdering. Jeg kjenner ikke til noen høyskoler med lærerutdanning som har dette. Jeg har spurt flere, hvorpå svaret ofte lyder at; vi foretar jo evalueringer av dette underveis. Men ingen har klare regler, målinger eller rutiner for hvordan en persons skikkethet for yrket vurderes, og hva en eventuelt skal gjøre når hvor dette åpenbart ikke er tilfelle. Disse personene skal ha ansvaret for undervisningen av våre barn - da skal det også stilles klare krav til de som skal utføre denne jobben.

 

Videre må vi fjerne samfunnets oppfatning om at lærerne er en vernet yrkesgruppe. Første skritt for å gjøre dette er å sørge for at den faktisk ikke er det! De aller fleste av oss har vært borte i lærere som absolutt burde vært i et annet yrke. Likevel er det tilnærmet umulig å fjerne dårlige lærere fra stillingene. De få som ikke fungerer i jobben og som en "aldri" blir kvitt er med på å ødelegge for det store flertallet av lærere som gjør en god jobb. Vi må fjerne den misforståtte kollegialiteten i lærerkorpset, og få et system som synliggjør den enkelte lærers prestasjoner. 

 

En måte å gjøre dette på er at skoleledelsen bedre følger opp de faglige resultatene læreren oppnår i sine klasser. Eksamensresultater, prøver og liknende gir en pekepinn på det faglige utbytte elevene faktisk har av undervisningen, og vil også vise om læreren fungerer godt og tilstrekkelig i sin rolle som kunnskapsformidler.

 

De som velger læreryrket vil jeg si at har en genuin interesse av å gi av seg selv. De får inspirasjon av å lære bort, se utvikling hos sine elever, arbeide med mennesker. Det å kunne stå opp hver dag, gå på jobb og se at ditt arbeid betyr noe er utrolig viktig. Slik sett må nettopp lærerrollen være en enorm glede og inspirasjon, og også en av grunnene til at jeg selv (skal jeg nå innrømme) alltid har sett på yrket som forlokkende. Da jeg var liten og alle sprang rundt og skulle bli politi og brannmann; ja da skulle jeg bli lærer. Fordi jeg ser de fantastiske sidene ved yrket og hvor mye det må gi i hverdagen.

 

Men da må også statusen og autoriteten til lærerne, både i klasserommet og i samfunnet for øvrig, heves!

30% av bygningsmassen i Norske skoler er for dårlig - kunnskapsministeren er fornøyd

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=593998

Nye undersøkelser viser at hele 30% av den totale bygningsmassen for norske skoler er for dårlig, hvorpå hele 18% av disse ikke engang er godkjente for bruk. Kunnskapsministerens kommentar er at det er bra at flere er blitt godkjente enn tidligere.

Senest i januar stilte jeg spørsmål til Halvorsen vedrørende HMS-krav for skolebygg i den muntlige spørretimen. Her satte jeg fokus på de ulike kravene og reglene som gjelder for private og offentlige skolebygg (referatet kan forøvrig leser på http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/100113/ordinarsporretime/1/)

I dag er det slik at det er lokale organ som driver tilsyn og godkjenning av offentlige skolebygg. Ofte er det kommunen selv som bærer dette ansvaret. Slik står kommunen for ansvaret for å både drive skolene, vedlikeholde de, drive tilsynet med de og eventuelt godkjenne de for bruk. Når vi da i tider som dette, med svært trang kommuneøkonomi og et kommunenorge dominert av nedskjæringer, fører dette i flere tilfeller til at en enten godkjenner bygg som ikke skulle vært godkjent - eller tillater bruk av bygg som ikke er det.

Ofte ser en eksempler på klasserom med dårlige stoler, ødelagte pulter, manglende luft- og ventilasjonsanlegg, og en har sett klasserom i bruk med skadelig muggråte i vegger og farlig luftfuktighet. Flere klasserom har til og med fått påvist for høye elementer av astma- og allergifremkallende stoffer i luften. Likevel er disse i bruk, da kommunen eller andre lokale organer avgjør hva som skal skje i tilfeller hvor slikt er avdekket. Ofte får de beskjed om at "dette må de rette opp, vi kommer og sjekker igjen om et år eller to". Dermed driver skolene undervisning for elever i helseskadelige klasserom på dispansasjon.

Men med private skoler derimot er det annerledes. Her er det et nasjonalt kontrollorgan som foretar tilsyn. Dersom et eller flere rom ikke tilfredsstiller de nasjonale HMS-krav blir det stengt på dagen, ofte hele skolen. De får ikke drive en eneste undervisningstime før problemet er rettet opp.

En slik enorm forskjellsbehandling er dessverre ikke uvanlig i skolesystemet, både når det kommer til finansiering, tilskudd, krav til kompetansemålene(se saken om Stenerskolen denne uken) eller byggene undervisningen drives i.

"Men også dette er en problemstilling som jeg er opptatt av å se på. Så jeg vil gjerne få lov til å komme tilbake til om vi også skal gjøre endringer i forhold til å følge opp de skolene som kommuner eller fylker er eiere av." var Halvorsens svar til meg når jeg spurte om denne forskjellsbehandlingen. Det er mye vår kjære kunnskapsminister sier hun er opptatt av, men jeg har til gode å se og oppleve at statsråden og regjeringen kommer tilbake med noe de har sagt de skal gjøre.

Moraliserende regjering

Rent subjektivt kjenner jeg prostitusjon provoserer meg. Jeg kjenner at tanken på å selge seg selv som en vare vekker et sinne i meg. Vekker en aggresjon og frustrasjon over at noen velger å gjøre noe slik mot seg selv og sin kropp. Jeg kan tenne på alle plugger i diskusjoner om hvor avskyelig jeg synes sexkjøp er, at det viser en holdning blant menn jeg finner skremmende og umenneskelig.

Likevel var og er jeg mot kriminalisering av sexkjøp. Fordi jeg mener at politikken og ideologien i dette landet ikke skal styres etter hva jeg subjektivt mener er rett og galt. Politikken skal ikke føres av styringskåte politikere som mener de vet hvilke valg som er best og rett, eller av mennesker som mener det du gjør mot deg og din kropp er "moralsk feil". Politikere er verken dårligere eller bedre enn andre til å avgjøre hva som er rett for deg.

Som liberalist har jeg enorm respekt for andre menneskers valg og beslutninger. Ofte kan disse være stikk i strid med mine oppfatninger, mine verdier. De kan kollidere totalt med hva mitt grunnsyn og mine følelser forteller meg, og det kan til tider være svært utfordrende å akseptere noe du ikke forstår. Men aksept for andres meninger, valg og holdninger må veie tyngst, også de gangene du ikke forstår dem.

Under debatten om kriminalisering av sexkjøp uttalte flere at dette ville kunne føre til negative konsekvenser for de prostituerte. At det ville føre markedet under jorden, gjøre det mer usikkert. De styrende myndighetene valgte ignorere disse truslene. "Ute av syne, ute av sinn" er det noe som heter...

Loven skulle rydde gatene, få bort dette problemet fra Oslos gater. Det fungerte delvis. En liten stund. Nå er det igjen like mange prostituerte i gatene - samtidig som at innemarkedet har økt. Således har loven ført med seg en forverring av situasjonen både for jentene og med tanke på synligheten ute i gatene. Slik går det når politikerne velger ignorere råd, innspill og kommentarer fra de som sitter med inngående kunnskap om temaet, hever seg over de prostituerte selv sine råd og bekymringer, holder på sitt "moralske" perspektiv på hva som er rett og galt og styrer etter dette. Fordi en ikke klarer akseptere det en ikke klarer forstå.

Nå er politiet i ferd med å rulle opp noe en nesten kan kalle en voldtektsbølge av flere prostituerte. http://www.dagbladet.no/2010/03/11/nyheter/innenriks/sexkjopsloven/voldtekt/prostitusjon/10803500/ De frykter flere mørketall. Dette kan være en direkte konsekvens av den feilslåtte kriminaliseringen av prostitusjon som Regjeringen tok til orde for og gjennomførte for ikke lenge siden. Hva velger de gjøre nå? Vil de reversere/se på loven og dens konsekvenser, eller vil de nekte stige ned fra sin stolte, moralske pidestall?

Kvinnediskriminering satt i system

Jeg er ingen feminist - jeg er humanist. Jeg er opptatt av mennesket og menneskets egenverd. Jeg er opptatt av at alle i Norge, uavhengig av kjønn, bakgrunn, alder eller opprinnelse, skal få de samme pliktene, mulighetene og rettighetene. Disse verdiene og oppfatningene utgjør ryggraden i Fremskrittspartiets politikk, og er en av årsakene til den stoltheten jeg føler av å være en del av dette partiet.

 

Dessverre har vi flere krefter her i landet som mener det motsatte. Som mener vi har enkelte grupper svake mennesker i samfunnet vårt som trenger hjelp. Som mener noen av oss stiller dårligere ut enn andre. Mener at kvinner er dårligere og mindre kompetente enn menn, og at vi er avhengige av kvotering, særordninger eller økonomiske incentiver for å nå dit vi ønsker. Disse "kreftene" er dagens sittende regjering.

 

I dagens utgave av Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article474085.ece tar statsråd Aasland til orde for et økonomisk system som skal premiere dem som ansetter kvinner i universitets- og høyskolesektoren. Dette fordi vi har for få kvinner i høyere stillinger her. Bare en dag etter selveste kvinnedagen - feiringen av sterke kvinner som har drevet frem likeverd mellom kjønnene - tar altså statsråden til orde for et systematisk diskriminerende økonomisk system. Det er et gufs fra fortiden.

 

Over halvparten av dem i høyere utdanning i dag er kvinner, og andelen er økende. Og å da tro at de kjønnsforskjeller vi har blant professorer og andre ved universitet og høgskoler ikke naturlig vil forandre seg de neste årene uten politisk diskriminering er en tankegang jeg ikke føler meg hjemme i. Jeg mener vi alle, både kvinner og menn, har mulighet til å nå våre mål så lenge vi arbeider hardt nok for det. Og for statsråd Aasland å tro at de eldre mennene ansatt i dag klarer å holde disse unge, flotte, dyktige, smarte kvinnene som i dag er i høyere utdanning unna høye stillinger i fremtiden er temmelig naivt, og vitner om en alt for dårlig tro på disse kvinnene.

 

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av mennesket og dets kompetanse - ikke kjønnet. Vi vet at disse kvinnene vil nå toppen dersom de ønsker det, og nekter å nedvurdere deres evner ved å tro at det må økonomiske incentiver til  å hjelpe dem opp og frem. Det klarer de fint selv!

FAFOs forskningsrapport på frafall i vgs

FAFO-forsker Gudmund Hernes presenterte i dag sin forskningsrapport vedrørende frafallet i videregående skole. Rapporten tar for seg svært mange viktige og ulike områder rundt temaet, og løfter relevante problemstillinger. Flere av disse som blir løftet her vil være sentrale når det kommer til diskusjonen rundt utdanningslinja som vi sitter med i komiteen nå. Jeg vil derfor senere, når saken er avgitt i komiteen og ikke lengre underlagt taushetsplikt, kommentere grundigere de ulike tiltak som skisseres fra ulike parti.

Men en ting ønsker jeg gjerne å kommentere, og det er nettopp det som i denne saken http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____22981.aspx er belyst som et viktig punkt, nemlig tilgang til lærlingplass. Dagens statistikker viser klart at frafallet er størst på yrkesfaglige studieretninger i videregående. Ofte skjer dette etter 2. skoleår da eleven ikke får lærlingplass. Dette er en utfordring vi må ta tak i!

Vi har i Norge i dag rundt 34.500 lærlinger, hvorav det samlede kommunenorge, fylkeskommunene og de etater underlagt KS kun har rundt 1800 lærlinger. Med unntak av forsvaret er samtlige offentlige instanser og arbeidsplasser dårligst i klassen når det kommer til å ta inn lærlinger. Jeg registrerer at i frafallsdebatten tar regjeringspartiene til orde for at det er viktig at alle får tilbud om læreplass. Men da må det offentlige selv ta grep! Tenk hvor stor del den offentlige sektoren utgjør i sysselsettingen i dag. Denne andelen burde også gjenspeiles i antallet lærlingeplasser, da det offentlige må gjøre sitt ansvar bevisst på viktigheten av tilstrekkelig med læreplasser.

I valgkampen lovte regjeringspartiene å lovfeste retten til lærlingplass. Det mener vi i FrP er feil vei å gå. Vi kan ikke påtvinge private bedrifter til å ta inn lærlinger i form av en lovfestet rett. For det første, de lovfestingene og såkalte "garantiene" regjeringen så ivrig innfører (ungdomsgaranti osv) fører jo aldri til en 100% oppfølging av dette uansett (den beste oppfyllingsprosenten på en av disse berømte garantiene var vel rundt 60%). Således trenger ikke næringslivet være for redd for å måtte oppfylle kravet. Likevel er dette et viktig prinsippielt punkt; staten kan ikke ilegge private selvstendige bedrifter i å ta ansette en spesifikk type arbeidskraft.

Vi i FrP mener vi må bruke gulerot fremfor pisk, det skal lønne seg for bedrifter å ta inn lærlinger. Lærlingtilskuddet bedriftene får i dag er alt for lavt, og dekker på langt nær de reelle kostnadene knyttet til det å ha en eller flere lærlinger ansatt. Derfor burde dette økes! Samtidig må se på muligheten for et starttilskudd for de bedrifter som ønsker å omgjøre seg til lærebedrifter slik at flere bedrifter velger å ta det grepet å bli det.

Videre - er det virkelig sånn at alle - absolutt alle - elever i videregående har rett på en slik arbeidsplass? Hva om du har elever som har enormt med fravær, stryk i samtlige fag og null kompetanse innenfor de aktuelle yrkesfagene tilknyttet et eventuelt fagbrev - skal disse lovfestes arbeidsplass likevel?

Bekjempelsen av frafall i den videregående skolen er et av de mest presserende og aktuelle problemstillingene i skolenorge i dag, og jeg kommer til å ha fokus på dette fremover. Denne probkemstillingen er så kompleks og innehar så mange nivåer at en rett og slett må se på de ulike komponentene både hver for seg og som et felles.

Anbefaler også å lese gjennom FAFOs rapport, da det er flere forslag til konkrete tiltak i denne som er verdt å sees på og vurderes.

IT representerer fremtiden

http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=593869

IT inngår i 90% av dagens arbeidsplasser og oppgaver. Det dominerer vår hverdag, og IT-løsninger står for stadig større del av arbeidsmarkedet. Norge er internasjonalt ledende når det kommer til bruk av dette i hverdagen og i vår kommunikasjon, særlig når det kommer til å ta i bruk tekniske løsninger som netthandel, nettbank, kommunikasjonsløsninger og så videre.

Dette setter også større krav til kompetanse innenfor området. Søkningen til realfag er synkende blant dagens elever, og undersøkelser viser at kompetansen innenfor matte, fysikk, naturfag og kjemi er dalende. Det burde tenne noen varsellamper.

Vi er på rask vei inn i et kompetansesamfunn. Vi er ikke lengre et industrisamfunn hvor halve befolkningen arbeider langs samlebånd for å montere enkeltdeler, mens resten dyrker grønnsaker og driver landbruk. Samtidig sørger globaliseringen for at konkurransen blir stadig større og internasjonal. Slik konkurrerer vi ikke lengre bare med naboen om å dyrke størst poteter, vi konkurrerer med Japan, Kina, USA og Tyskland om ny teknologi og økt kompetanse på stadig flere områder.

Vi kan aldri konkurrere med Kina på kvantitet og pris - vi må konkurrere på kvalitet. Dette har vi store muligheter på, vi har både folkene, ressursene og potensialet, alt vi trenger er politikken og viljen til å utnytte dette!

Da eSkills denne uken åpnet teltet i Spikersuppa i Oslo inviterte de flere klasser fra ungdomstrinnet nettopp for å åpne øynene for denne verdenen, for å vise alt det spennende som finnes i IT-bransjen, hvilke muligheter vi som både nasjon og enkeltmenneske har på dette feltet. Jeg ble i denne forbindelse bedt om å holde et innlegg for hvordan vi politikere kan tilrettelegge for økt interesse og utnyttelse av potensialet på dette området. Invitasjonen takket jeg gladelig ja til.

Vi må øke interessen for nettopp realfag, vise ungdommen at realfag ikke bare er tunge, kjedelige og teoretiske fag, men vise at det er uante og enorme muligheter innenfor feltet. Jeg ønsket å åpne øynene deres for hvor spennende det er å nettopp få være med på denne utviklingen.

Jeg la i mitt innlegg vekt på at det nytter ikke å vente til vi er 50 år for å så klage over hvordan samfunnet er utformet, hva som mangler eller oppleves feil. Vi må gjøre noe med det i dag - for det er nå vi gjør de politiske valgene som er med på å forme den fremtiden vi som er ung i dag skal leve i, drive og trives med.

Norge er som sagt på god vei inn i et internasjonal konkurranse i innovasjon og teknologiutvikling. En konkurranse vi klart har mulighet til å stille sterkt i. Og vi vil jo være best! Det er ikke bare antall OL gull som burde feires og fokuseres på. Senest i fjor vant en norsk gutt sølv i WorldSkills, en internasjonal yrkesfaglig konkurranse hvor han vant med sitt arbeid i telekommunikasjon. Slikt bør også feires, legges merke til, brukes som forbilde!

Hva er den ene tingen vi er avhengig av i dag, som gjør livet komfortabel, som inngår i hverdagen vår på en så naturlig og viktig måte at vi ikke engang legger merke til det som et gode? Jo - det er strøm, elektrisitet. Denne oppfinnelsen ble skapt av "nerdene", de riktig flinke i fysikk og kjemi, talentene i matte og interesse for teknologi. Det er de som har drevet utviklingen fremover, skapt ny teknologi. Hvorfor blir ikke også disse betraktet som helter på lik linje med de som klarer å gå fort på ski?