hits

januar 2016

Verdi-hierarki i helsevesenet

Mennesker dør i behandlingskø. Psykisk helse likestilles fremdeles ikke med fysisk helse. Hvor mange tragedier må til?

Vi mennesker definerer selv hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Både gjennom våre daglige handlinger, våre meningsytringer og ikke minst politiske valg uttrykker vi våre verdier og holdninger. For en liten stund siden stod en ung jente frem og ba om hjelp. Det gjorde meg fortvilet, lei meg, sint og provosert på samme tid. Hvilket samfunn lever vi i der mennesker må trygle om å få livsnødvendig hjelp? 

 Jeg vet at helsevesenet, politikerne, behandlere osv må gjøre beintøffe valg hver dag. Det er mange viktige saker som krever oppmerksomhet og finansiering. Det å lage et "verdi-hierarki" er umulig. Det vil alltid være noen som blir skadelidende.

Samtidig mener jeg at saken med denne jenta viser en skremmende, men reell situasjon. Fysisk og psykisk helse FREMDELES sees fremdeles ikke på som to sider av samme sak, og ofte ikke like viktig.  Psykisk helse er umulig å måle, lett å skjule. Det er ofte et skjult problem som er lett å overse og ignorere. Det er mer behagelig å late som det ikke eksisterer enn å ta tak i det.

Anoreksi er verdens mest dødelige, psykiske lidelse. Vi har sett det utallige mange ganger tidligere. Vi så det rundt nyttår. Vi ser det fremdeles. Likevel er det hundrevis - ja kanskje tusenvis av mennesker, unge som gamle, kvinner som menn som ikke blir tatt på alvor, som ikke får behandling, som ikke får hjelp. De lever daglig i et ubeskrivelig helvette som de som ikke har vært gjennom det selv kan forstå. Jenta som er omtalt i saken jeg linket til i innledningen står lua i hånda og trygler om hjelp. Trygler om å bli hørt, om å få livet tilbake. Bak henne står hundrevis i samme situasjon uten stemme.

Hva sier situasjonen om helsevesenet, om budsjettprioriteringer, om samfunnet, når syke mennesker må ty til medier for å få behandlingen de trenger? Det er ikke snakk om "ei jente som er litt deppa og trenger noen å snakke med". Det er snakk om en alvorlig undervektig, syk person, fanget i sitt eget hode og kropp, som hver dag bærer risikoen for at kroppen gir opp, hodet kollapser, hjertet stopper.

Jeg vil ikke det ska gå partipolitikk i dette. Samtlige politiske parti ønsker økte bevilgninger til helsesektoren. Det finnes ikke en eneste politiker på stortinget, verken fra FrP, Venstre eller SV (MDG er vanskelig å si noe om, hvem vet egentlig hva de mener om noe?) som er mot et godt helsevesen. Som ikke ønsker å hjelpe. Men hvordan kan vi forbedre situasjonen? Hva kreves for å sikre at de som virkelig trenger det får hjelp?

 

Moralismens pekefinger slår til igjen

Flere jenter enn gutter liker å kle seg i kjole. Flere gutter enn jenter liker å leke at de er supermann. Hvorfor er det et problem?

Debatten om kjønnsroller blusser opp med jevne mellomrom. Senest i dag kunne vi lese om en barnehage som kutter ut karneval fordi jentene ville ha på seg kjole:
- Vi ønsker å ha verdier som inkludering, medvirkning og kreativitet. Da passer det ikke inn i våre verdier å ha et arrangement der det er viktig å passe inn i ulike kjønnsroller.

Kjønnsdebatten preges av høyrøstede meningsytrere som snakker varmt om medvirkning og rett til selvstendige valg. Paradokset er at det er de samme som er de sterkeste kritikerne av de valgene som tas. Moralistene opphever sine egne verdier til å være bedre enn andres og retter sin formanende pekefinger mot det politisk ukorrekte. Den svenske bølgen av den trendy meningen om at kjønn ikke eksisterer, det skal ikke hete hun og han ? men hen ? ruller også over til oss. De har konstruert et bilde av samfunnet slik de mener det bør være og fordømmer åpenlyst de valg som ikke passer inn.

Jeg forstår intensjonen; de ønsker ikke at etablerte kjønnsroller skal diktere valgene vi tar. Problemet er fremgangsmåten, nemlig å fordømme og overstyre valgene de ikke liker. Dersom en jente vil kle seg ut som snekker hylles hun. Moralistene jubler og bruker det som en seier for valgfriheten, symbolet på likestilling. Men venninnen som elsker Frost og ønsker å kle seg i kjole løftes frem som et eksempel på et svakt offer for samfunnets kommersialisering og forsterking av kjønnsroller.

Hadde gruppen elitistiske og politiske korrekte mennesker virkelig vært opptatt av frie valg ville de bejublet begge jentene ? selv om ikke prinsessevalget passet inn i deres fiktive drømmeverden. Samlingen venstreradikale rødstrømper har gitt seg selv definisjonsmakt for hva som er de rette valgene. Men det å anta at barns selvstendige valg kun kommer av at de er svake offer for samfunnets satte kjønnsroller er et uttrykk for manglende tro på ens egen evne til å oppdra selvstendige sterke barn.

Det vil alltid være ulike former for press i et samfunn. Press som i ulik grad påvirker valg vi tar. Å forby småjenter i å kle seg i kjoler er en kortsiktig og lite gjennomtenkt taktikk. Vi bør heller fokusere på å oppdra våre barn med evnen til å ta selvstendige valg. Ha fokus på å lære barna respekt for andre, selvsikkerhet og selvstendighet. Når min fremtidige datter kommer til meg før et karneval og forteller hva hun vil gå som - prinsesse, snekker, Batman eller en bever - så spiller det ingen rolle så lenge valget er hennes eget.

Den spede begynnelse

En ny blogg. Akkurat det Norge trenger. 500.000 bloggere er ikke nok, vi trenger definitivt en til. En noe famlende, foreløpig vinglete blogger som ikke helt klarer å bestemme seg hvor i terrenget hun skal bevege seg.

Botox, bikini og babyer dominerer blogglista. Feilslåtte resyltane-injiseringer, oppskriften til sprettrumpa, bleieguide og tarmskylling er trendy. Det selger. Bloggene har etablert seg som en arena for utlevelse av våre guilty pleasures. Lettbeint underholdning og luker for avkobling i en ellers hektisk og stressende hverdag. En arena hvor bloggerne kan leve ut sine lett narsissistiske behov for å dele sine tanker, følelser og opplevelser, og hvor leserne finner underholdning i å le av de samme eskapadene. Et noe grotesk, men like fullt velfungerende samspill mellom mennesker som gir ønsket stimuli og underholdning i hverdagen.

Så kommer jeg da. Og skal starte en blogg. Ikke har jeg botox, ikke drikker jeg raw-food-smoothies og ikke har jeg bleieutslett. Til tross for at styrketrening er en stor lidenskap kommer jeg ikke til å servere oppskriften på drømmerumpa heller (må finne den selv først). Som 1. vara til Stortinget, tidligere fulltidspolitiker og nå konsulent hos Geelmuyden Kiese er ikke merkelappen «samfunnspolitisk blogg» så veldig ufortjent. Med tanke på at Paradise Hotel og Hollywoodfruer har flere seere enn tv2-nyhetene grenser det til naivitet å tro at denne bloggen er særlig konkurransedyktig på bloggmarkedet.

Så hvorfor opprette blogg? Vel ? egoist som jeg er føler jeg behov for å uttrykke meg. Et uforklarlig behov til å tre inn på arenaen hvor jeg kan uttrykke glede og sorg, frustrasjon og engasjement, kommentarer og synspunkter. En arena hvor jeg kan tillate meg å kommentere saker og hendelser som engasjerer og (ofte?) provoserer. Et sted hvor jeg ? ikke politikeren, ikke konsulenten, ikke vararepresentanten, men Mette - kan uttrykke egne meninger. Jeg har aldri vært kjent for å pakke meningene mine i glanspapir og sløyfer. Tåkeprisvinneren Jonas G. Støre tar seg fint av den oppgaven. 

Balansen mellom politikk og person, nyheter og uinteressante personlige hendelser har ingen fasit. Retningen til bloggen er klar ? den går fremover. Veien blir til mens en går sies det, så derfor begynner jeg bare å gå. Så får vi se hvor det ender!