hits

importbilder

Alle kjenner apen

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. I den anledning velger jeg å reposte et tidligere innlegg jeg har skrevet:


Fotograf: Morten Andenæs
 

«Hva ser du?» spør han nysgjerrig, psykiateren. Jeg stirrer på fotografiet som viser så lite, men betyr så mye. Et bilde blottet for effekter og bakgrunnsstøy, og som kun viser ett enkelt dyr. En skjebne.

Det er hans private bilde som på ferden fra fotografen til hans private hjem har et mellomstopp innom Villa Sult. Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi jeg føler for mye. En bølge av emosjoner skyller brutalt over meg. I stedet for å surfe på bølgen lar jeg den rive meg opp av bakken og kaste meg ukontrollerbart rundt som en tønne.

Det er ikke likt meg å la bølgen vinne. Jeg er (for, sier psykiateren) flink til å stenge følelsene inne og har som regel aldri problem med å surfe elegant på bølgene som kommer mot meg. Selv når tsunamier melder sin ankomst lar jeg meg sjelden affisere. Men denne gangen er det annerledes. Her og nå. Det føles som et brutalt slag i magen, en knyttet neve av sinne, sorg og frustrasjon som kanaliserer all sin kraft rett i mellomgulvet. Jeg nærmest higer etter pusten og tar et lite, men merkbart skritt bakover.

Bildet fascinerer meg. I ettertid har jeg bedt venner beskrive bildet med tre ord. Med små variasjoner er det ord som sorg, ensomhet, sinne, gråt og forlatt som kommer. Jeg føler de samme følelsene selv. Kjenner et desperat sug etter å tre inn i bildet og legge armene mine rundt apen. Ikke si noe. Ikke ytre noen trøstende ord. Bare holde fast og ikke slippe. Jeg kan formelig kjenne hans tårer, føle innbilte, men likefult kraftige tårer demme opp i meg. Ikke fordi jeg synes synd på ham, eller syns synd på meg selv. Men fordi jeg føler en samhørighet, et fellesskap, et bånd.

Det er en følelse jeg kjenner på, kanskje den sterkeste av dem alle, når jeg ser bildet. En følelse jeg enda ikke har hørt andre nevne. En følelse så gjenkjennbar, så sterk, så dominerende at den nesten overskygger de andre. Følelsen av skam.  Den vonde, altomgripende følelsen av skamfullhet. Forsøket på å gjøre seg selv så liten at ingen ser deg. Ingen skal legge merke til deg. Du vet de ser deg, måler deg, dømmer deg. Du klarer ikke slippe unna de stirrende blikkene som ser tvers gjennom deg. Du har ikke gjort noe galt, men likevel er du redd for hva de ser. For at de skal se deg. Når du selv ikke klarer elske det som er på innsiden, hvordan kan du da forvente at andre skal klare det? Du blir skamfull, skamfull for at du er du, skamfull for at du er til. Det er den største smerten av dem alle. Apen har ikke gjort noe galt. Dens indre stemme skriker etter å bli forstått og elsket. Vi bruker all vår energi på å skjule vår smerte, samtidig som at vårt største ønske er at noen skal se den. Skammen av å være til.

Jeg forstår han. I et rom fullt av mennesker føler en seg alene. I en kropp som ikke er din og som vil deg vondt. Blikk som ser PÅ deg, men ikke ser DEG. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen sies det. Ingen vil være apen.

Voldtekt

De to innleggene under her (voldtektsmann og hore-innleggene) bør leses sammen.
Anbefaler å lese innlegget "hore - jeg" først:


1. http://hanekamhaug.blogg.no/1507048619_hore__jeg.html

2. http://hanekamhaug.blogg.no/1507048840_voldtektsmann__jeg.html

 

Begge innleggene er fiktive historier.
Innleggene og deres budskap er personlige, og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 
Majoriteten av voldtekter som begås er overfallsvoldtekter, og i de fleste tilfellene kjente jenta gjerningsmannen.
1 av 10 kvinner blir utsatt for voldtekt. Kun 1 av 10 anmelder. Gråsonene er store, skillelinjene er uklare. 
Inspirert av denne saken ønsker jeg å problematisere dette. 
Hva er voldtekt? Er alle disse guttene voldtektsmenn og skal dømmes?
Hva er måten å unngå at flere liv ødelegges?

Håper du tar deg tid til å lese begge innleggene.

Voldtektsmann - jeg?

- Få henne til sengs, hun er drita! Sier Silje høyt mens hun ler. De som står rundt ler med. Simen dytter albuen inn i sidekameraten, gliser og ler litt høyere. Alkoholen gir selvtillit, lar han bruse med fjærene.

Han stikker den nytatoverte armen sin under hennes og tar tak i midja. Den smale, kurvede midja som føles så bra mot hendene hans. Toppen hennes har sklidd litt opp, så han kan kjenne den glatte, varme huden hennes mot fingertuppene. Så glatt. Så varm. Så uvant. Han kjenner ilinger bre seg fra fingrene sine, oppover armen og rett mot hjertet. Det banker hardere, raskere.

Døra lukkes bak han og lysbryteren gir fra seg et lavt klikk i det den skifter fra lyst til mørkt. Hun ligger allerede på senga, øynene halvt igjen, men med et lystig smil om munnen. Hun minner om en prinsesse. En nydelig prinsesse med fløyelsmyk hud. Glimt fra tidligere på kvelden dukker opp i hodet hans. Glimt av da hun kom og satte seg på fanget hans. Når de skålte med ølla. Den korte toppen som sklei opp og udiskret blottet navlen. Hun gjorde ingenting for å skjule den igjen, men lo høyt i det de skålte nok en gang.

Unhappy man outside - copyspace

Hvor mange ganger hadde han ikke drømt om oppmerksomhet fra henne? Drømt om at nettopp dette skulle skje? Hun hadde allerede klina med noen av de andre i gjengen, bare ikke han. Ikke trodde han hun ville det heller. Ikke før i kveld. I kveld var det hans tur å få hennes oppmerksomhet. Hans tur til å kysse henne. Han går bort til senga der hun ligger og sier navnet hennes. Først lavt, så litt høyere. Hun har fremdeles øynene lukket, men mumler et lite svar. Et lite grynt. Det ser ut som hun smiler. Han smiler også. Smiler i det han kjenner hjertet banke stadig hardere, raskere. Bokseren føles trangere så han løsner opp bukseknappene. Hun åpner øynene og ser på han, men lukker de igjen raskt.

Han begynner å ta av henne buksen, så trusen. Fremdeles har hun øynene lukket, mumler noe. Endorfiner, alkohol og adrenalin utgjør en sterk og altoppslukende miks i han. Han har aldri følt det sånn før. Som ustoppelig. Som en verdensherre. Endelig skal det skje, er dette virkelig? Hun har begynt å glippe med øynene igjen, mer nå. Han blir ekstra gira, hun er gira hun og! Hun lager noen lyder som høres ut som stønning og han fylles av en så intens glede, kåtskap og beruselse at han ikke klarer å vente lengre. Han setter seg på brystet hennes og lukker øynene. Herregud, det er en drøm som har gått i oppfyllelse.

Endorfiner, alkohol og adrenalin utgjør en sterk og altoppslukende miks i han.

Den neste uka på skolen ble ikke som han trodde. Hvorfor ser hun ikke på han? Han hadde gledet seg til å møte henne på skolen. Var de sammen nå? Han hadde sendt henne en melding dagen etter festen, men ikke fått noe svar. Var hun flau? Stoltheten og gleden over å hatt sex første gang begynte å ebbe ut, mens en smygende følelse av usikkerhet fylte plassen. Han tenkte tilbake på kvelden, tenkte på hvor glad han var når hun endelig flørtet med han den kvelden, tenkte på den lekre og utfordrende toppen hun svinset rundt i, og hvordan hun med glede lot han føre henne ned trappen og inn på rommet. Hun sa riktignok ikke så mye inne på det rommet, men hun sa jo ikke nei? Øynene var åpne så hun var jo med på det? var hun ikke?

Les jentas versjon av hendelsen. 

Innlegget er en fiktiv historie. Innlegget og budskapet er personlig og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 

Hore - jeg?

- Få henne til sengs, hun er drita! Sier Silje høyt mens hun ler. Alle de rundt ler, hele festen ler, han ler. Alle unntatt den fulle jenta ler. Hun registrerer det knapt, er mer opptatt av å holde seg på beina. Søvn høres ut som en god idé.

Simen trår velvillig opp og tar på seg ansvaret for å hjelpe henne til sengs. Han tar et godt grep rundt livet hennes og støtter henne ned trappen og inn på soverommet. Hun vakler i svime ved hans side, lengter etter muligheten til å legge seg ned. Sengen virker fløyelsmyk i det hun endelig lander uelegant, men takknemlig ned på dyna med Liverpool-trekket. Glimtvis registrerer hun verden rundt, omgivelsene, barnesengen, bamsene på hylla, ungdomsplakatene på veggen. Men mest av alt registrerer hun at han lukker døren. Lukker døren uten å gå ut av rommet selv.

Buksa begynner å dras av. Han fikler med knappen og glidelåsen i begynnelsen, men river den hardt av når de først er åpnet. Hva skjer? Noe inni henne våkner. Instinktet våkner. En panisk følelse begynner å bre seg uten at hun helt skjønner hvorfor. Alkoholen ligger som et tungt, nærmest ugjennomtrengelig teppe rundt hodet. Som en alt for stram badehette som ikke vil la seg ta av. Hun kjemper for å forstå, kjemper for å tvinge hodet, følelser og tanker til å reagere og agere i samme takt. Men den 15 år gamle kroppen og uerfarenhet med alkohol gjør det vanskelig. Hva skjer med meg?Sad woman sitting alone in a empty room next to the bed. domestic violence.

Buksa er av og trusa er på vei i samme retning. Panikken øker. Dette skal vel ikke skje? Hvorfor forsvinner trusa ned lårene, leggene, ned på gulvet? Den tidligere slappe kroppen begynner å stramme seg. Adrenalinet pumper og gir liv i ellers numne lemmer og hjerne. Hun prøver å snakke. Prøver å spørre, formulere en setning, formulere et ord, et «nei». Men det kommer ingenting. Som en fisk på land som gisper etter luft, ligger hun lydløs og gisper etter ord. Ord som nekter å komme ut. Hvorfor klarer jeg ikke å snakke?

Omgivelsene skifter stadig mellom stummende mørke og ekle lysbilder. Bilder av en gutt stående ved siden av sengen. Bilder av han hun kjenner så godt. Kule Simen, snille Simen. Buksa hans er også av, uten at hun skjønner hvordan det skjedde. Frykten brer seg. Hun mumler «nei» og forsøker å reise seg, men blir effektivt dyttet ned igjen i senga. Bevisstheten forsvinner igjen og alkoholen gjør alt den kan for å mørklegge både fysiske og psykiske reaksjoner. Han er over henne nå. Sitter med hele sin tyngde på brystet hennes. Hun sliter med å puste, prøver å vri hodet bort mens han effektivt holder hendene hennes nede med knærne. Noe fyller munnen hennes. Noe hardt. Noe som beveger seg. Hun sliter med å forstå hva det er, forstår bare følelsene hun kjenner. Panikk, angst, desperasjon, sjokk. Tårer av fortvilelse renner nedover kinnene. Sjelens vindu gråter for jenta som selv ikke forstår helt hvor de kommer fra. Pulsen øker, men det blir stadig vanskeligere å puste. Tyngden på brystet virker tyngre, gjenstanden i munnen blir større og den dunker hardere inn i munnen. Hun brekker seg, gang på gang, forsøker å gispe etter luft. Hvorfor klarer jeg ikke å puste?

Sjelens vindu gråter for jenta som selv ikke forstår helt hvor de kommer fra.

Stummende mørke tar over igjen. Hun vet ikke hvor lenge, hun vet ikke hvorfor. Glimtvis ser hun han igjen stå ved siden av sengen, naken på underkroppen og tørker penis mot en bamse som lå på hylla ved senga. Tårene renner enda, hun skjelver, hun er kvalm, hun har vondt. Vrir seg over på siden og overveldes av følelser hun aldri har kjent før. Skam. Skyld. Sårbarhet. Den selvsikre jenta er med ett redusert til et stakkarslig, usikkert lite barn som krymper seg sammen, forsøker å forsvinne. Enda har hun ikke sagt noe.

Lite visste hun om de utallige søvnløse nettene hun hadde foran seg. År med skam, skyld, angst, selvbebreidelse

Hun sa ikke fra. Verken til han eller andre. Frykten for å ikke blitt trodd og usikkerhet på hva som egentlig skjedde tok over. Tvilen. Usikkerheten. Var det voldtekt? Sa hun nei? Strittet hun egentlig nok imot? Hun kunne jo ha ropt. Kunne ha slått. Men det gjorde hun ikke. I tillegg likte hun jo egentlig Simen ganske godt, kanskje hun ville det selv? Når hun tenkte seg om så hadde de jo flørtet litt tidligere på kvelden. Best å holde munn. Best å bære med seg skammen, usikkerheten. Lite visste hun om de utallige søvnløse nettene hun hadde foran seg. År med skam, skyld, angst, selvbebreidelse. Hvor mye hadde hun egentlig drukket den kvelden, var det 2-5-7 øl? Hvorfor hadde hun på seg den utfordrende toppen med litt for stor utringning? År med feil valg av kjærester og voldelige forhold. Ikke bare vold begått av andre, men vold mot seg selv. Selvskading og smertelindring.

Les guttens versjon av hendelsen her.

Innlegget er en fiktiv historie. Innlegget og budskapet er personlig og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 

Det starter ikke med drap

Det starter ikke med en knyttneve og et spark. Kvelertak og drapstrusler. Det starter i det små. Gjentatt og eskalerende psykisk trakassering og nedbryting over lengre tid først. Han gjør deg klar for volden, bryter deg ned slik at du blir mer mottakelig. Du når punktet hvor du tenker at det er din feil, lukker øynene og tar imot.

Norge skårer høyest på nesten alle levekårsundersøkelser. Vi har et av verdens beste velferdssamfunn- og strukturer, vi har lite kriminalitet og vi lever (på papiret) i verdens mest likestilte land. Vi har det bra i Norge, og er frie individer som uavhengig av kjønn, religion, etnisitet og seksuell legning er likestilt gjennom loven.

Samtidig har vi har vi mellom 75.000 ? 150.000 personer som utsettes for vold i nære relasjoner hvert eneste år. Nesten 1 av 10 kvinner har blitt utsatt for vold fra sin partner. 10% av kvinner har blitt utsatt for voldtekt, og partnerdrap er stabilt høyt i Norge. Vold og undertrykkelse av kvinner er vår tids største likestillingsproblem, og likevel ties problematikken i hjel.

For litt over en måned siden kunne vi lese i VG at mens alvorlig vold, ran og drap var redusert, var forekomsten av partnerdrap stabilt høyt. Vi har den siste tiden sett flere eksempler på grov mishandling og drap fra partner og nære slektninger. kanskje den mest brutale volden av dem alle. Volden begått av den som er deg nærmest, den du stoler på.

Vold i nære relasjoner starter ikke med drap

Norske Kvinners Sanitetsforening fikk TNS Gallup til å gjennomføre en spørreundersøkelse om partnervold. Den viste at den store majoriteten av kvinner som hadde opplevd «mindre alvorlig vold» som klyping, lugging og slag med flat hånd, også hadde opplevd slag med knyttneve, blitt banket opp eller truet med våpen. Undersøkelsen viser oss at skal vi klare å bekjempe den grove volden, må vi samtidig ta tak i den mindre alvorlige. Vold i nære relasjoner starter ikke med drap. For svært mange kvinner starter det med sjalusi, sosial kontroll og manipulering - psykisk mishandling som er lettere å skjule ? og vanskeligere å avdekke.

Hvordan skal vi hjelpe disse kvinnene? Hvordan skal vi kunne identifisere, gripe tak i og hjelpe voldsutsatte kvinner ut av en destruktiv livssituasjon? Kun 1 av 5 voldsutsatte kvinner kontakter hjelpeapparatet. Det betyr at 80% av voldsutsatte kvinner aldri ber om hjelp. Det betyr at akkurat nå har vi rundt 100.000 kvinner som lever med vold, trakassering og potensielt i fare for sitt eget liv. Det betyr at i verdens mest likestilte land tier vi ned titusenvis av kvinners daglige lidelser og frykt. Og det betyr at ingen av oss burde ha samvittighet til å ikke si ifra.

Gravøl og jubelbobler

«Skål for tidenes gravøl da folkens», sier han i det han hever glasset i lufta foran oss andre rundt bordet. Jeg gliser i det jeg reiser glasset med Prosecco fylt til randen av jubelbobler. «Skål!» sier vi alle i kor og slurper i oss griske munnfuller av hvert vårt glass.

For å reparere for gårsdagens valgrus er vennegjengen samlet på Kulturhuset tirsdag kveld. Etter utallige kvelder med debatter, politiske podcaster og foredrag er det befriende at det er ingenting som skjer. Intense uker med valgkamp har gjort oss politiske nerder sliten, men spent. Skuldrene er, om mulig, enda høyere nå enn før valget. Valget var åpningsscenen til thrilleren - det er nå action begynner! Vi skal diskutere hvem som skal samarbeide med hvem, vil V og KrF samarbeide med FrP i regjering, skal og bør Støre gå av som partileder og hvor kjekk Bjørnar Moxnes er. Demokrati for folket.

En tredje venninne sier at hun driter i valgresultatet så lenge Sylvi Listhaug ikke fortsetter som statsråd og Moxnes får vist det kjekke ansiktet sitt mer på tv.

Kompisen med gravølen har vært aktiv i Arbeiderpartiet i mange år. Han er tydelig skuffet over resultatet, og jamrer over hvordan retorikk fremfor politikk gikk utover valgresultatet til AP. Jeg på min side slenger tilbake at det når AP ikke har en god politikk hjelper det heller ikke med en god retorikk. Venninnen min mistenker jeg at stemmer Venstre (har aldri spurt) og uttrykker glede over at partiet på vippen endelig kan presse regjeringen på miljø. En tredje venninne sier at hun driter i valgresultatet så lenge Sylvi Listhaug ikke fortsetter som statsråd og Moxnes får vist det kjekke ansiktet sitt mer på tv. Vi diskuterer høylytt og muntert, skåler i glassene og nyter muligheten til å kunne snakke politikk med samfunnsbevisste mennesker. Demokrati til glede.

Jeg aner ikke hva vennene mine stemmer. Det har aldri falt meg inn å spørre fordi det bryr meg ikke. Nå tilhører jeg riktignok ikke lipgloss-banden som diskuterer Paradise Hotel og rumpa til Kardashian, så en viss peiling på hvor i det politiske landskapet de befinner seg vet jeg. Vi snakker jo ofte om temaer som opptar oss i det daglige, som fødselspermisjon (ja, jeg er i den alderen hvor flere av mine venninner gjerne har poppa ut både ett og to barn), barnehageplasser, bomringen rundt Oslo og skatter. Og ofte er vi uenige. Noen ganger rykende uenige. Og vi diskuterer og blir aldri enige. Så gir vi hverandre en god klem, flirer av hverandres meninger og snakker om neste tema. Ingen bitterhet, ingen krangling eller ingen mindre respekt for hverandre. Demokrati med respekt.

Når jeg leser mediebildet og nettdebatter derimot får jeg fort inntrykk av et demokrati uten respekt. Mediene lever av klikk, og ingenting genererer mer klikk enn konflikter, polarisering og personangrep. Det er ikke sexy å skrive om SVs visjoner for heldagsskolen eller FrPs politikk for innovasjon og verdiskapning. Men det er sexy å skrive om hvorfor Sylvi bruker kors eller hvem som bygga brygga til Støre. Mens Marie Antoinette skrev seg inn i historiebøkene med «la dem spise kake» lever mediene tilsynelatende etter «la dem sluke overfladisk vrøvl». Det er fristende å spørre om hvem som har skylda for en tidvis mangelfulle og intetsigende mediedekningen av valgkampen; er det vi velgerne som bare er opptatt av tullesaker, eller er det media som dikterer dagsorden og hva vi skal være opptatt av? Mens mediene er opptatt av å spille opp konflikter og male et bilde av et Norge i kaos tror jeg ikke det er tilfellet. Ja vi har ekstremiteter på hver side - høyreradikale idioter som kommer med rasistiske ytringer mot Hadia Tajik og Mani Hussaini, og blodrøde sosialister som karakteriserer regjeringspartiet FrP som rasister, men dette representerer på ingen måte flertallet i befolkningen. Flertallet vet at det faktisk er små forskjeller mellom partiene i Norge. Rødt er ikke (lengre) blodrøde kommunister som ønsker revolusjon og diktatorstyrer, ingen ønsker å avskaffe velferdssamfunnet, og til og med FrP er sosialdemokrater i en liberalistisk forkledning. Folk flest vet at livet går videre uavhengig av hvem som sitter i regjering. Jovisst er det forskjeller, og heldigvis slipper vi nå store skatteøkninger, nedleggelser av gode private skoler, vanvittige bompengesatser, økning i sykehuskøene og uverdige forhold i eldreomsorgen. Men en massiv endring i samfunnsstrukturen og de grunnleggende velferdsordningene vil vi ikke se i overskuelig fremtid. Demokrati i praksis.

Journalistene opptrer som kåte bikkjer i løpetiden og springer etter valgforskere, professorer og andre besserwissere som skal forklare hvorfor partiene endte som de gjorde.

I dagene fremover vil mediebildet domineres av forklaringer og analyser på hvorfor valget gikk som det gikk. Journalistene opptrer som kåte bikkjer i løpetiden og springer etter valgforskere, professorer og andre besserwissere som skal forklare hvorfor partiene endte som de gjorde. Jeg blir nesten litt matt av det hele. Hva skjedde med partilederen som var ærlig på at «politikken vår er rett og slett ikke god nok og folk flest tror ikke den vil gjøre samfunnet bedre. Vi skal ta en vurdering på våre politiske standpunkt»? Se AP for eksempel. De gikk på valg på å øke skattene for oss alle. Forklaringen deres nå er at «de ikke kommuniserte godt nok hvorfor». Vel - jeg tror forklaringen rett og slett er at folk mener at å skattlegge enkeltmennesker og beslaglegge en enda større del av inntekten deres ikke er en god idé. Det vi riktignok ser er at enkeltsaker blir stadig mer viktig. En venninne av meg sa: «det viser hvor godt vi har det i Norge, når folk kan plukke seg ut en snever enkeltsak og stemme ut fra den». Det er et godt poeng. Demokrati som bonus.

Uavhengig av hva man måtte mene om årets valgkamp, det politiske ordskiftet eller medienes dekning av den så er jeg optimistisk på vegne av demokratiet vårt.  Det at vi i vennegjengen kan diskutere politikk og være uenig, stemme ulike parti og respektere hverandres meninger er et gode. Medienes tidvise forsøk på å spille opp konflikter, samtidig som de kritiserer politikere for å gjøre det samme, fungerer ikke og kommer heller ikke til å fungere. Til det bryr folk flest seg ikke nok om politikk.

Når noen roper etter hjelp

Forståelsen for psykisk sykdom er lav. Psykiske lidelser blir enda sett på som mindre viktig, som mindre farlig og som mindre "verdig" behandling enn det fysiske lidelser blir. Helsevesenet, politikerne og samfunnet generelt evner ikke å innse at psykisk sykdom ikke bare er "svake mennesker" som ikke klarer å hjelpe seg selv. Jeg klandrer dem ikke. Jeg sliter med samme tankegang selv. 

Jeg har selv hatt utfordringer med psykisk sykdom. Jeg har selv vært en av de som desperat ropte om hjelp, men følte jeg ikke ble hørt. Den som skriker av full hals inni seg, men samtidig er livredd for at noen skal høre skrikene. Den som har en ubeskrivelig smerte inni seg, men ikke har språket til å uttrykke den. Jeg vet at det ikke bare er å "ta seg sammen" og bli frisk selv når man er i en situasjon som oppleves som håpløs, motløs, intetsigende, maktesløs...
Likevel kan jeg enda ta meg selv i å tenke at man må ta seg sammen. Skjerpe seg. Tenke annerledes. Tenk positivt. Endre holdninger. Jeg tar meg selv i å fordømme både meg selv og andre for å ikke klare å hjelpe seg selv. Det skremmer meg. Det skremmer meg fordi det viser hvor lett det er å tenke sånn. Og når jeg - som selv har kjent dette på kroppen - kan tenke sånn, hvordan kan jeg da dømme andre som også gjør det?

Disse tankene må bekjempes. Skal vi klare å få et velfungerende helse- og behandlingssystem som ser hele mennesket - både på innsiden og utsiden - så trenger vi en bedre forståelse for hva som faktisk kreves for å hjelpe. Min kollega i Spisfo, samfunnsdebattant, skribent og flotte Anette Wingerei Stulen, har skrevet en tekst om temaet. En tekst som illustrerer kompleksiteten i psykiske utfordringer. En tekst som forhåpentligvis vil åpne flere sine øyne om hva psykiske lidelser er, hvilken hjelp de trenger og hva vi rundt faktisk kan gjøre for å bidra. Les den. Forstå den. Ager på den. Og på den måten bidra til å øke samfunnets bevissthet.

 

 

Når noen roper etter hjelp, roper de for å bli hørt
- Av Anette Wingerei Stulen

I min jobb i Spiseforstyrrelsesforeningen møter jeg mange mennesker i vanskelige og svært krevende livssituasjoner. I mine møter med disse menneskene er det én ting som er viktig for meg; Å ta dem og deres opplevelse av egen livssituasjon på alvor. Noe av det jeg derfor blir aller mest sint og provosert av er holdninger og utsagn mange av de jeg snakker med blir møtt med ellers i samfunnet eller av andre hjelpere.

Å kallet et menneske i krise for oppmerksomhetssyk eller avfeie noen som sliter med at de bare vil ha oppmerksomhet er etter min mening verken konstruktivt eller forsvarlig.

Tenk det at du sitter midt ute på et åpent hav, i en båt som synker, uten redningsvest og uten å kunne svømme. Ingen har lært deg det, det er derfor du har bygget denne provisoriske båten, som nå tar inn vann. Den har vært din livbøye. I starten var den redningen din. Nå er den på vei til å bli din undergang. Du har ingen årer heller, for du har bare drevet rundt her ute på det mørke, kalde havet. Du vet ikke hvor du er på vei, men du kan ikke dra tilbake der du kom fra, da vil du heller drukne her ute. Og det er det som er i ferd med å skje nå; Båten din synker. Du er kald, du er våt, du er utslitt og du er redd.

Hva gjør du da?

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan, for å tiltrekke deg oppmerksomhet. Du roper, og roper, og roper, slik at noen kanskje kan bli klar over situasjonen din.

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan

Det kjører flere båter fordi, de rister på hodet og forstår ikke hvorfor du ikke bare svømmer inn til land. Noen kaller deg oppmerksomhetssyk. Andre blir sinte for at du bråker, forstyrrer, skaper uro og uorden. Dessuten, båten din har jo ikke tatt inn så mye vann enda, det kan da ikke være så ille?
 

En båt gir deg årer så du kan ro inn til land, men du prøver å si at du ikke kan ro og forklarer at du ikke kan dra tilbake. I stedet for å spørre deg hvorfor du heller vil sitte i en synkende båt enn å dra tilbake til land, eller i det minste lære deg å ro sier de at du ikke er motivert nok til å få hjelp og drar videre.

Du har flere andre møter med andre båter, men ingen forstår deg, noen blir skremt av språket ditt, andre mener du roper for høyt, eller for mye, eller på feil måte.
Til slutt har ryktet om deg spredd seg, og alle er enige om at det beste er å ikke hjelpe deg, ikke oppmuntre adferden din, siden du, som til og med har blitt tilbudt årer og ikke tar imot noen råd om å rope etter hjelp på en mer passende, ikke så forstyrrende måte, helt klart bare vil ha oppmerksomhet.

I ren desperasjon hopper du kanskje ut i det iskalde vannet til slutt. Selv om det er så kaldt at du mest sannsynlig vil få sjokk, og du ikke kan svømme.

Hvis man er i livsfare. Hvis man finner seg selv i en situasjon eller en tilstand som er utrygg, krevende, vond og vanskelig er det helt naturlig å rope om hjelp. Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår. Mennesker i livskriser, mennesker med høyt lidelsestrykk, mennesker som har vært redde, ensomme og slitene lenge trenger ikke fordømmelse, de trenger hjelp. De fortjener at noen hører når de roper.

Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår.

Og ja, de er kanskje ofte ute etter nettopp oppmerksomhet. De vil bli sett. De ønsker at noen prøver å forstå dem. Selvfølgelig gjør de det. Men det er ikke en grunn til å la vær å hjelpe. Snarere tvert imot!

 

Kan en vernepleier ha store pupper?

Flere utdanninger har krav om skikkethetsvurdering av studentene. Dette for å sikre at studentene er egnet til yrker hvor menneskelige kvaliteter er en faktor. Men hvordan får vi en rettferdig vurdering av skikkethet?

Høgskolen i Østfold har meldt inn en student til skikkethetsnemda. Årsaken til bekymringen er at studenten selger toppløsbilder av seg selv. Skolen mener altså at å vise frem to fettklumper med vorter på gjør deg uegnet som omsorgsperson.

Jeg mener vurdering av skikkethet til enkelte yrker er viktig. Dette særlig hvor menneskelige egenskaper er viktig for yrkesutøvelsen. Forskriften om skikkethetsvurdering blir brukt i for liten grad og jeg opplever at flere av utdanningsinstitusjonene vegrer seg for å bruke den. Vi har utallige eksempler på lærere, helsefagarbeidere, psykologer og andre som aldri burde kommet seg gjennom studiet. Ikke fordi de ikke mestrer fagene, men fordi de er blottet for personlige egenskaper som er nødvendige for å utøve yrket på en tilfredsstillende måte. Synes jeg!

Og nettopp der har vi utfordringen - synes jeg. I hvor stor grad skal utdanningsinstitusjonenes, og i dette tilfellet en ansatt ved skolen, subjektive synsing telle med i skikkethetsvurderingen? Det er stor forskjell på hva vi mennesker mener er «innafor» og ikke, og hvordan vi reagerer på andres atferd.

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what?

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what? Selv om jeg aldri kunne vurdert det samme (any bids over a million og jeg kan vurdere det) så har jeg ikke problem med at andre gjør det. Hun skader jo ingen (heller gleder mange vil noen si). Og dersom denne kvinnelige ansatte ved Høgskolen synes tanken på nakne pupper er så ekkelt så er det bare å la være å oppsøke det. Og det reiser spørsmålet - ville bekymringsmeldingen til nemda kommet dersom det var en mann som hadde ansvaret for skikkethetsvurderingen? Eller en fordomsfri individualist som ikke har behov for å dømme andres valg? Neppe. Det synliggjør problemet, nemlig at vurderingen faller på tilfeldigheter og enkeltpersoners nåde.

Når det kommer til denne saken synes jeg det er latterlig at det i det hele tatt er noen sak. I forskrift om skikkethetsvurderingen står det: "Skikkethetsvurdering skal avdekke om studenten har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket. En student som utgjør en mulig fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter og sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, eller andre studenten vil komme i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er ikke skikket for yrket."

Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Unnskyld meg, men når ble det å vise frem puppene sine en «fare for liv og helse?» Studenten går på vernepleierlinja. Hun skal ta vare på mennesker. Vise omsorg. Ha kunnskap om anatomi, helse og psykologi. Hva i all verden har hennes private aktiviteter på fritiden å gjøre med det? Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Vi må ha et skille mellom hva vi gjør på jobb og på privaten. Hva de ansatte gjør på fritiden burde ikke ha noe å si dersom de faktisk gjør en god jobb. Er du ikke kvalifisert til å være vernepleier om du foretrekker å lese Donald Duck fremfor fransk litteratur fra 1800-tallet? Kan du ikke være lærer dersom liker å ha sadomasochistisk sex på fritiden? I dette tilfelle hadde studenten solgt bilder av puppene. Er det i så tilfelle penge-delen som gjør det verre? Hadde det vært greit om det var bilder av tærne sine hun solgte isteden? Kan du være lege dersom du selger nesebuser for penger på eBay? 

 

 

SVs skamløse heksejakt på private

Nok en gang viser Sosialistisk Venstreparti sitt sanne ansikt. Klappjakten på private barnehageeiere landet over er skammelig. For SV er ikke det viktigste hvor godt tilbudet er, men hvem som driver det.

 

I forkant av helgens landsmøte fremmer SV fire «krav» for regjeringssamarbeid. Ett av kravene er forbud mot å tjene penger på barnehager. Målet helliger ikke midlet hos SV. Noen av oss er opptatt av å nå målet om full barnehagedekning, skape et mangfold i barnehagetilbudet og sørge for valgfrihet for foreldrene. SV derimot er opptatt av at det offentlige skal eie og drive alt. Koste hva det koste vil.

 

Det var FrP og SV som i sin tid initierte barnehageforliket. Det innebar en makspris for barnehageplasser, uavhengig om det var driftet og eid av private eller offentlige aktører. Det var et viktig arbeid som bidro i arbeidet om full barnehagedekning og større valgfrihet for foreldrene. Det skapte gode forutsetninger for private tilbydere av barnehager, og for under en måned siden viste en undersøkelse at foreldrene er mer fornøyd i private enn offentlige barnehager. 

 

Jeg synes det er synd at SV systematisk forsøker å snakke ned og svartmale private tjenesteytere i alle tjenesteområder i samfunnet. SV sitt evinnelige fokus på «varme hender i offentlige velferdstjenester» bidrar til å mistenkeliggjøre alle som arbeider i privat sektor. Det er for meg merkelig hvordan partiet kan være så fordomsfulle mot over halvparten av landets befolkning. Mener de virkelig at alle i privat sektor er kyniske kapitalister som kun er ute etter penger?

 

Lysbakken krever forbud mot å utbytte for barnehageeiere. Klappjakten på private aktører skal altså intensiveres gjennom å hindre muligheten til å tjene penger på arbeidet sitt. Forventer Lysbakken at folk skal arbeide for knapper og glansbilder? Jeg klarer ikke å forstå dette intense hatet og fordommene SV har for private aktører som ønsker å skape verdier, skape arbeidsplasser og skape trygge barnehagetilbud. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så ille å tjene penger. Selv håver Lysbakken inn nærmere millionen i årslønn, men likevel er hans misunnelse så stor at han vil nekte andre i å tjene penger?

SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter

Det viktigste for meg når det kommer til velferdstjenester er at tilbudet er godt for brukerne. At de eldre får en verdig eldreomsorg, at de syke får rask og god behandling, og at barna får et stimulerende barnehagetilbud. Hvem som gir omsorgen, som eier sykehuset eller drifter barnehagen er for meg revnende likegyldig. Klarer private aktører å gi et godt velferdstilbud til brukerne OG i tillegg tjene penger på det - all hyllest til dem! SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter, og viser med tydelighet hvordan deres egen egoistiske verdier er viktigere enn andres liv.

Nå må jeg jo innrømme at jeg ikke er fryktelig redd for at kravet kommer til å gå gjennom. I likhet med Sponheim i sine glansdager, er nok Lysbakkens selvbilde og påvirkningskraft hakket mer pompøst enn hva som er realiteten. I tillegg er det vanskelig å ta krav og løfter fra SV særlig alvorlig. Hans forgjenger Kristin Halvorsen lovet jo å gå av dersom full barnehagedekning ikke ble nådd tidligere enn det gjorde, noe hun selvfølgelig ikke gjorde. Det som bekymrer meg er derfor ikke at kravet blir gjennomført. Det som bekymrer meg er hvordan sosialistiske verdier som dette fremdeles er representert på Stortinget. Vi får håpe det forsvinner etter valget.

MDGs og Lan Maries dobbeltmoral



Forskjellen på liv og lære blant enkelte politikere er stor. For noen av dem større enn andre. Formanende, moralske pekefingre rettes mot oss enkeltmennesker, mens de tar som en selvfølge at de samme reglene ikke gjelder for dem selv. Jeg finner det motbydelig.

For noen uker siden innførte MDGs Lan Marie dieselforbud i Oslo. Med tårevåte øyne på vegne av alle stakkars astmatikere og en streng pekefinger mot alle forpestende, umoralske bilister fikk vi streng beskjed om å parkere bilen. Småbarnsfamilier, pendlere og andre som er avhengig av bilen ble fortalt at de «fikk finne en eller annen løsning». Sett 4-åringen på trikken til barnehagen og dropp jobb - det praktiske driter vi i så lenge du ikke kjører den dagen. Sykkelen ble også presentert som et alternativ. Vinterføre, vind, to foreldre og tre barn er null stress. Kjøp en tandemsykkel og pell dere avgårde. Skulle da bare mangle i miljøets navn. Selv derimot valgte Lan Marie å ta en diesel-taxi på en strekning hvor det finnes både bane, buss og trikk. Og sykkelstier. Eventuelt har enkelte av oss også bein å gå på.

 

To moraler er tydeligvis bedre enn en i MDG. Som «nøytral» (ifølge dem selv) hva gjelder høyre- eller venstresiden i politikken henger handlingene deres faretruende sammen med typisk sosialistisk tankegang. Regler, forbud og formaninger innføres med letthet ovenfor samfunnets borgere, mens de selv er unntatt de samme reglene. I en tid hvor politikerforakten er økende bidrar ikke den type atferd til en bedring av problemet.

Lik det eller ei - følelser trumfer fornuft i politisk retorikk. MDG forsøker gang på gang å påberope seg å være talsmann for miljøet. I saker hvor forslagene er hinsides all fornuft appellerer de heller til følelser. Beskyttet av sin moralske høyborg kan de innføre ethvert latterlig, ineffektive forbud og påbud uten at politiske motstandere kan argumentere mot. (Se mitt tidligere innlegg om diesel-forbudet her: http://hanekamhaug.blogg.no/1484574315_mdgs_krampetrekninger.html ) I forsvar for dieselforbudet (som hadde praktisk talt null effekt på miljøet) snakket de på vegne av de stakkars utsatte gruppene for dårlig luftkvalitet, om de tusenvis av menneskene rammet av dette, om de svake individene som nærmest ikke kunne bevege seg utendørs på grunn av dieselbilene. Det var ikke måte på hvor livsfarlig luftkvaliteten var denne ene dagen. Ved å appellere til folks samvittighet og følelser gjorde de det umulig for politiske konkurrenter å argumentere saklig mot forbudet.

Mente hun virkelig at luften var så dårlig, eller var det kun et desperat forsøk på å forsvare et tiltak de styringskåte politikerne ønsket å tre over hodet på borgerne? 

Men dersom Lan Marie og MDG _virkelig_ mente at faren var så stor, hvorfor tok hun da selv dieseltaxi? Satt hun i taxien og tenkte på de stakkars astmatikerne da? Tenkte hun over hvordan hun forpestet alle de hundrevis av menneskene hun kjørte forbi på veien til studio? Jeg tviler? Og det reiser spørsmålet om vi i det hele tatt kan stole på noe MDG sier. Brukte Lan Marie den faktaløse, men pathos-pregede argumentasjonen for å forsvare et tiltak hun visste ikke fungerte? Mente hun virkelig at luften var så dårlig, eller var det kun et desperat forsøk på å forsvare et tiltak de styringskåte politikerne ønsket å tre over hodet på borgerne? Litt sånn maktdemonstrasjon. For om hun virkelig trodde på argumentasjonen - hvordan kunne hun da ha samvittighet til å ta dieseltaxi selv?

 

Kristne leger vil nekte å følge loven

Jeg har både forståelse og respekt for at vi mennesker har ulike moralske og religiøse overbevisninger. Det jeg ikke forstår er hvorfor noen mener egen (over)tro skal gjelde over norsk lov og individers rettigheter.

Kristne leger mener det bør være reservasjonsrett ved egg- og sæddonasjon. Altså at leger tilhørende en spesifikk religiøs tro skal få unntak fra å utføre medisinske handlinger som er nedfelt i loven skal være tillatt (eggdonasjon er det ikke åpnet for enda, men det burde det bli..). Det håper jeg de ikke får gjennomslag for.

«Barn skal ha mulighet til å vokse opp med en reell mor og far» sier generalsekretær Magnar Kleiven. Ingen av oss er uenig i det. I en ideell, utopisk verden vil alle barn bli født inn i et lykkelig ekteskap, far og mor, søster og bror, bare lykke og velstand. Men verden er ikke ideell. Så langt derifra. Selv om disse legene liker å tro at Gud designet en perfekt og velfungerende verden er faktumet et annet. Over halvparten av nordmenn skiller seg. «Mine, dine, våre» hva gjelder barn og familier er mer standarden enn unntaket. Lik det eller ei - utviklingen skjer og vi må forholde oss til de endringene som kommer. Da gjelder det å utforme politikk og rettigheter som passer utviklingen. Strutsepolitikken ved å stikke huet i sanda og late som den ikke skjer gagner ingen.

Jeg mener er at barna skal ha mulighet til å vokse opp med omsorgspersoner som vil det beste for barnet. Det være seg mann og kvinne, enkeltforeldre, adoptivforeldre, foreldre av samme kjønn eller annet. Det viktigste er at barna får mulighet til en trygg og god oppvekst. At det er med en «reell mor og far» som Kleiven ønsker er ikke gitt at er fasiten. Men viktigst - uavhengig om personlig overbevisning for hva som er rett og ikke når det kommer til familiekonstellasjoner og oppvekstsvilkår har det ingenting med yrkesutøvelsen din å gjøre.

Norsk lovgivning åpner for sæddonasjon. Når du er utdannet lege medfører det også et ansvar for å gjøre de lovpålagte oppgavene som yrket innebærer. Det inkluderer sæddonasjon. For hvordan skulle det gå dersom alle yrkesgrupper i Norge skal kunne nekte å utføre lovpålagte oppgaver fordi de selv mener «det er feil»? Hva med leger som har en religion som er mot blodoverføring, skal de nekte å gi en døende pasient behandlingen? Hva med helsesøstre som mener vaksinering av barn er feil, skal de kunne nekte å gjennomføre vaksinasjonsprogrammene på skolene? Hva med leger som tilhører en religion hvor kjønnslemlestelse av barn er greit, skal de få lov til å skjære i stykker underlivet på jentebarn i Norge?

Samfunnet vårt er bygget på lover og regler som gjelder oss alle. Uenig i disse eller ei, norsk lov skal følges. Privatliv og yrkesliv er to forskjellige ting. Du har rett til å tro og mene det du ønsker på fritiden din, men i jobben har du plikt og krav til å følge de arbeidsoppgaver som yrket bringer med seg. Det gjelder også bakstreverske, kristne regler som vil nekte barnløse kvinner tilgang til sæddonasjon.

Livmor til leie

Det er på høy tid at politikere klatrer ned fra sin moralske høyborg, legger subjektive følelser til side og åpner for en konstruktiv, rasjonell debatt rundt surrogati. Detaljstyring av individers valgfrihet og pushing av egne moralske overbevisninger hører ikke hjemme i et liberalistisk samfunn.

Stadig flere norske par velger å benytte seg av en surrogatmor. Surrogati har vært gjenstand for debatt flere ganger, men enda er det ingen politiske partier som tør å åpne for dette. Det finner jeg bakstreversk og dobbeltmoralsk.

Statens oppgave er å sørge for en god infrastruktur, sikkerhet for dens borgere og et samfunn hvor det ikke foreligger strukturelle hindringer for individets muligheter for å oppnå livet en ønsker. Utenom det mener jeg staten skal tilstrebe mest mulig frihet for enkeltmennesket, frihet til å ta egne valg og styring over eget liv. «Min frihet slutter der din begynner» er en rettesnor som burde gjelde all lovgivning. Årsaken til hvorfor enkelte velger å bruke surrogatmor er irrelevant. Avtalen og transaksjonen for en slik handling er noe staten overhodet ikke har noe med.

Fornuft og følelser er to ulike ting, og dessverre utformes mye av politikken ut fra følelser. Logos er nærmest fraværende i den politiske debatten, og i mangel på god argumentasjon og fornuftige avgjørelser blir pathos nesten alltid den avgjørende faktoren for politikernes argumentasjon. Politikernes og majoritetens manglende evne til å tenke rasjonelt og objektivt skaper en politisk debatt basert på enhver tid sittende politikernes subjektive illusjon om hva som er etisk korrekt. Jeg mener etiske og moralske avveiinger ikke har noe i den politiske arenaen å gjøre, da den alltid er farget av personers synsing.

Det er organisasjons- og religionsfrihet i Norge. På samme måte mener jeg det bør være frihet til egne etiske prinsipper og moral som en velger å leve etter. Det er ikke alltid en forstår andres synspunkter og handlinger, men en skal likevel respektere dem. Det er jo akkurat det som gjør oss til unike individer. Politikernes forsøk på å tre egne etiske og moralske vurderinger over hodet på individet er for meg en unødvendig inngripen i min frihet.

Bioteknologinemda er delt i synet på hvorvidt det skal åpnes for surrogati i Norge. Noe av argumentasjonen bunner nettopp i de «etiske dilemmaene» det vil gi. Samtidig ser vi at flere land, blant annet USA, India, Russland, Danmark, Nederland, Spania og Storbritannia har åpnet for surrogati. Stadig flere norske borgere benytter seg av tilbudet i andre land. Det vil være umulig å forby norske par i å benytte seg av ordningen i utlandet, da det vil være et forbud som er nærmest umulig å følge opp. Derfor finner jeg forbudet i Norge er dobbeltmoralsk. En kan ikke si at surrogati ikke skal være lov i Norge samtidig som en ikke straffeforfølger de som gjør det i utlandet. Og dersom en velger å opprettholde forbudet av etiske grunner: hvorfor mener man det er «mer etisk korrekt» å shoppe billige surrogatmødre i India, men ikke fra norske kvinner?

I en velfungerende markedsøkonomi er transaksjoner mellom mennesker grunnleggende. Kjøp og salg av varer og tjenester er en mekanisme som er sørger for at økonomien fungerer. Så hvorfor skal en trekke en oppkonstruert skillelinje over hva som er lov å selge og ikke? Vi mennesker bytter tjenester for penger hele tiden. Det være seg konsulenten som selger sine råd, vaskedamen som vasker kontoret eller legen som opererer mennesker. I likhet med at jeg mener det er en selvfølge at det å selge seksuelle tjenester skal være lov (se tidligere blogginnlegg: http://hanekamhaug.blogg.no/1367920156_hvem_eier_kroppen_min.html ), mener jeg at å «leie ut livmoren min» er en rett jeg har. Min kropp - mitt valg. Jeg er et frittstående, tenkende individ og bør ha en grunnleggende rett til å bestemme over min egen kropp. Dersom jeg velger å ta betalt for å bære frem noen andres barn er det mitt valg og andre sine tanker om dette er irrelevant. Således har staten ingenting med handlingen å gjøre. Argumentasjonen om at det er «etisk feil» å ta penger for en slik tjeneste vitner mer om sviktende grunnlag for å nekte handlingen, fremfor objektive vurderinger om hva som bør være tillatt i samfunnet.

Når skal politikerne åpne for en fornuftig, pragmatisk debatt om surrogati?

Jeg heier på Sophie Elise!

Bloggeren Sophie Elise vant to priser på årets Vixen Blog Awards. Kun timer etterpå kunne jeg lese sarkastiske, stigmatiserende og nedlatende kommentarer på flere sosiale medier. Uverdige kommentarer jeg gremmes over å lese.

Det er mye fokus på mobbing i dagens samfunn. Voksne mennesker som «uffer» seg over dagens ungdom og mobbingen som skjer på skolene og på nettet. De rister oppgitt og bedrevitende på hodet og undrer seg over hvordan dette utviklingen har skjedd. Minutter senere logger de samme voksne menneskene seg på sosiale medier og sprer møkk om andre mennesker. Kvinneguiden er for eksempel flaueste og en av de mest groteske hetseforumene jeg har lest (ja verre enn «mannegruppa Ottar». Og de reflekterer ikke over det engang. Mange av de samme kvinnene spyr ut av seg hvor grusomt forbilde Sophie Elise er for dagens ungdom. For å si det sånn - jeg vil heller at mine barn skal ha et forbilde som har samfunnsengasjement, egne meninger og som tør å si dem, enn sinte, middelaldrende og misunnelige kvinnfolk som mobber tenåringsjenter gjennom et anonymt nick på internett.

Jeg har stor respekt for Sophie Elise. Hun vant (velfortjent) prisen for årets bloggbusiness og årets blogger. Fra en sped begynnelse på pikerommet og sminkesnakk, har hun gjennom årene etablert en av Norges mest leste blogger, gitt ut bok og fremmet flere politiske meninger. Jeg er langt ifra enig med mange av hennes politiske standpunkt, men jeg har respekt for de meningene hun står for. Hun argumenterer ofte saklig for sine synspunkt og har ved flere anledninger vist at hun faktisk setter seg inn i sakene hun omtaler. Det er ikke akkurat en selvfølge i dagens debattklima.

Sophie Elise mottar kritikk, hets og trakassering hver eneste dag. Likevel velger hun å fortsette. Likevel har hun bein i nesa og står for det hun mener. Hun legger hodet på huggestammen mens rekken av misunnelige, empatimanglende, bedrevitende «voksne» mennesker stiller seg gladelig i kø for å delta i den offentlige halshuggingen. Gapestokken i Norge er enda hyppig i bruk. Hvorfor fortsetter Sophie Elise med bloggingen? Fordi hun har troa på det hun gjør. Fordi hun mener det er viktig at noen tør å ta opp de kampsakene hun brenner for. Fordi hun nekter å la voksne, sinte og sjalu mennesker (hovedsakelig kvinner) ha definisjonsmakten i samfunnet vårt. Og det respekterer jeg henne for.

Det er jo en opplest og vedtatt sannhet i at det ikke går an å BÅDE være pen og smart.

Jeg tror mye av hetsen mot Sophie Elise bunner i utseendet hennes. Det er jo en opplest og vedtatt sannhet i at det ikke går an å BÅDE være pen og smart. Du må jo være enten eller. Dersom du i tillegg har valgt å fikse på utseendet ditt har du mistet retten til å mene noe om noe som helst. Da er du per definisjon et «plastikktroll» som ikke har krav på egne meninger. Eller gud forby - har noe smart å si. Sorry å måtte skuffe deg, men silikon i puppene er ikke ensbetydende med silikon mellom ørene. Jeg finner det forkastelig at det er akseptabelt å trakassere og åpenlyst mobbe mennesker. Akseptert å forsøke å redusere deres verdi og fjerne deres stemme som individer fordi de har tatt andre valg enn deg selv. For meg handler respekt for mennesker også respekt for de valgene de tar, uavhengig om du ville tatt de samme valgene. Folk, her ofte voksne mennesker, sin manglende evne til å godta at andre er forskjellig og åpenlyst mobbe unge bloggere som Sophie Elise gjør meg kvalm. Det hjelper ikke å ha antimobbe-kampanjer på skolene når ungene lærer at hets og mobbing er greit over middagsbodet.

Stå på Sophie Elise - jeg håper du går all in og drar en hatrick på neste års blog awards!

 

Mer dyreslakting i barnehagene!

«Jeg er vegetarianer fordi jeg synes ikke vi skal drepe dyr», skrev den politiske korrekte tenåringsjenta på bloggen sin. Dagen etter postet hun bilde av kjøttdeigen til middag. Den kom jo bare fra frysedisken på Rema.

Aldri før har nordmenn kastet så mye mat. Nesten en tredjedel av all spiselig mat havner rett i søpla. God økonomi, latskap og uvitenhet bidrar til at vi knapt ofrer en tanke på hvor ille dette faktisk er. Det forundrer meg at mens flertallet av politiske korrekte, utdannede og «miljøbevisste» mennesker krangler om bensinpriser og rabatt på «økologisk sunn mat», så driter de samme menneskene i den manglende bærekraften i matskastingen.

Tusenvis av mennesker dør i verden av sult hver dag. Industrielle land beslaglegger store arealer med matjord for å produsere biodrivstoff. Slik kan rike mennesker kan kjøpe seg bedre samvittighet mens andre deler av verden sulter. Samtidig lever vi i et samfunn av overflod og kaster tonnevis av mat uten å rynke på nesa engang.

Jeg tror og håper mye av problemet stammer av uvitenhet og ikke ondskap. Vi har ikke lengre et forhold til maten vår. Kjøttdeig er ikke den søte lille grisen du ser på youtube, men en plastpakke i disken på Rema. Vi trenger å bli opplært på ny. Vi trenger å vite mer om naturen og næringskjede, og dermed gjenvinne respekten for de råvarene vi er så heldige å ha tilgang på.

Den siste uken raste debatten rundt en barnehage som tok med barna på reinslakting. Mange var svært opprørte og mente det var grusomt å ta med «de stakkars barna» for å se på noe så grusomt. Hva da grusomt? Mennesket har i årtusener levd på naturen, både på planter, grønnsaker og dyr. Det er en naturlig del av kretsløpet og næringskjeden. Barna bør vite hvor maten vår faktisk kommer fra. Generasjon «ynkelig og skjermet» må stanses. Respekt for naturen, maten og dens opprinnelse er viktig, både for å redusere matsvinn og sørge for en bærekraftig matproduksjon fremover.  

Hvem bryr seg egentlig om folk flest?

MDG gjør det igjen. Slenger om seg med velmente, men lite gjennomtenkte forslag som skaper store problemer for tusenvis av mennesker. En må spørre seg selv når partiets barnesykdommer skal forsvinne og ansvarlighet ta over.

På få dagers varsel innfører MDG forbud mot bruk av dieselbiler i Oslo. Forslaget kommer av for høy luftforurensning og er således forståelig. Alle vi Oslo-boere ønsker en frisk og sunn luft. Problemet er at målet helliger ikke alltid midlet, og forslaget er så lite gjennomtenkt at det minner mer om en desperat krampetrekning enn løsning på et reellt problem.

Det er flere tiltak som kan og burde blitt gjort for å bedre luftkvaliteten i Oslo. Flere av de som stemte på MDG hadde (et naivt?) håp om at deres stemme skulle føre til en bedre miljøpolitikk i Oslo. De tok dessverre feil. Kollektivtilbudet blir stadig dyrere, byråd Lan Marie insisterer på taxikjøring og MDGs egne Hansson kjører en forurensende SUV. Dem om det, vi vanlige folk tar uansett regninga. Vi må jo ikke glemme det viktige miljøtiltaket MDG sørget for, nemlig å sponse 5000 rikinger i Kollen med elsykler. Når luftforurensingen er alarmerende høy er det et resultat av manglene evne til å tenke mer langsiktig og ta forhåndstiltak før krisen oppstår.

Det som forundrer meg med dieselforbudet er at de umulig kan ha tenkt gjennom konsekvensene på forhånd. Hvem skal håndheve dette forbudet, og på hvilken måte? Har Oslo-politiet blitt gitt ekstra midler for å følge opp tiltaket, eller går det utover eksisterende budsjetter? La oss gi blaffen i forebygging av kriminalitet, offeromsorg og arbeid mot organisert kriminalitet - la oss ta miljøsvinene som kjører på feil type drivstoff.

Jeg har bodd i Oslo i snart ti år, og har aldri eid bil. Daglig tar jeg kollektivtransport, og daglig tenker jeg over hvilke konsekvenser det ville fått dersom den stappfulle bussen hadde kræsjet. Kapasiteten er sprengt og det eneste positive med overfylte busser er vel at dersom vi hadde kollidert hadde kanskje alle menneskene ombord dempet fallet mitt. Har MDG tatt høyde for at flere tusen mennesker blir tvunget til å ta kollektiv fra og med i morgen, og hvem i så fall tar regningen? MDG har allerede økt billettprisene, skal de økes enda mer?

Videre har vi de som er tvunget til å bruke bilen. Mennesker hvor foreldrene arbeider på to forskjellige steder, med to-tre barn som skal leveres i ulike barnehager og skoler. Hva skal de gjøre? Mange barnehager og skoler åpner ikke tidsnok til at de «bare» kan troppe opp klokka seks om morgenen for å dumpe barna slik at foreldrene selv rekker å dra på arbeid. Og selv om MDG og resten av byråkratene kan velge hjemmekontor eller stikke innom kontoret utenom rushtid, så er ikke alle like privilegerte som dem. Hvordan skal småbarnsfamiliene løse kabalen?

Dieselforbudet er lite gjennomtenkt og en kortsiktig løsning på et voksende problem. Det som bekymrer meg mest er egentlig ikke tiltaket i seg selv. Det som bekymrer meg er den totalt blottede forståelsen for eller evnen til å sette seg inn i andres hverdag. Eventuelt forstår MDG problemene, men hopper elegant over dem. For hvem bryr seg egentlig om folk flest?

Latterlig virkelighetsbeskrivelse

Latterlig virkelighetsbeskrivelse

Penistyranneriet kaller hun det. Samfunnet vårt. Uviten og naiv som jeg tydeligvis er visste jeg ikke at samfunnet vårt domineres av peniser. Så feil kunne jeg ta.

I et blogginnlegg forteller Mina Bai at samfunnet vårt domineres av peniser. At vi stakkars kvinner er slaver av mannens kjønnsorgan. Hun har en virkelighetsbeskrivelse så totalt fjern fra min egen at jeg har vansker med å forstå at vi bor i samme land. En kan jo begynne å lure hvilket miljø hun vanker i hvor seksuell trakassering og spredning av nakenbilder er hverdagskost.

«Det går sjelden et par uker uten at en hyggelig melding fra en bekjent ikke snus til en slibrig samtale som inkluderer en ekkel seksuell formulering..». Jeg har mange venner og bekjente. Gutter og jenter i alle aldre, religioner, fasonger og bakgrunn. Jeg kan ikke akkurat påstå at samtaler snus til ekle, seksuelle formuleringer særlig ofte. Prøv aldri. At Mina opplever det så ofte burde vel få henne til å tenke over hvilke venner hun egentlig har.

Mina skriver videre: «Man kan ikke en gang ta på seg strømpebukse og en skjørt en solfylt vinter dag og sette seg på trikken før mannen ved siden av glor og penisen i hodet hans mener at strømpebuksen, kvinnen, lårene og alt er der bare fordi han er der
Altså. For det første er det jo hyggelig at noen legger merke til at du har pyntet deg litt en ekstra dag. Ta det som et kompliment. For det andre nekter jeg å tro at dersom en veltrent kjekkas i stram skjorte satt der så hadde hun ikke sendt et lite blikk i den retningen selv. For det tredje synes jeg det er merkelig at Mina tror hun kan lese tankene til et kjønnsorgan. Sovnet i anatomitimen?

 Det er mer et uttrykk for frustrasjon over damers evinnelige oppgulp om hvor synd det er på oss kvinner.

Selv om det kan virke sånn er ikke dette innlegget ment som et angrep på Mina Bai personlig. Det er mer et uttrykk for frustrasjon over damers evinnelige oppgulp om hvor synd det er på oss kvinner. Nei, det er ikke synd på meg som er kvinne. Nei, jeg er ikke et stakkarslig offer for seksualisering. Nei, jeg lar meg ikke dominere av et fiktivt domineringsbehov av en penis. At noen opplever dette ofte nok til å beskrive det som et samfunnsproblem sier mer om personens omgangskrets og venner, enn hvordan samfunnet egentlig er.

Brynjar Meling har et forkastelig menneskesyn

Voldtekt er en grusom voldshandling. Flere voldtektsoffer sliter med et liv med angst, skyldfølelse og varige mén. Handlingen er grotesk og viser total mangel på empati og respekt for andre mennesker. Advokat Brynjar Meling deler tydeligvis ikke den samme oppfatningen.


Foto: Paul Weaver/NA Bilder

I et intervju med VG går Brynjar Meling til forsvar for en person som har voldtatt åtte ulike kvinner. Åtte enkeltindivider, mennesker. Åtte forsvarsløse kvinner som ble trampet på og utsatt for grusomme overgrep. Årsaken? De hadde et yrke Meling ikke liker.


 

Sexindustrien blir av mange sett på som skitten. Folk liker å sette seg på sin egen høye hest og rette sin subjektive moralske pekefinger mot andre. Vi forbyr ting vi ikke liker, og vi liker ikke «horer». Vi ser ned på sexarbeiderne og nekter å anerkjenne det faktum at de faktisk er mennesker de og. Samfunnets kollektive fordømmelse av kvinner og menn som har valgt å arbeide i sexindustrien er for meg forkastelig.

Mener vi virkelig at ens yrke skal bestemme ens verdi?

 

Forbudet om kjøp av sex vitner om en manglende evne til å respektere enkeltindividers frie valg. Samtidig viser det også hvordan fornuft går foran følelser når det gjelder hva vi mener skal være tillatt eller ikke. I vår iver etter å heve oss selv ved å tråkke på andre liker vi å ha en svak gruppe å trampe på. Sexarbeiderne er således en fin gruppe. De stemmeløse. De skitne. Jeg blir provosert når feminister som liksom skal bry seg om kvinner velger å drite i hva kvinnene selv sier. De ignorerer fullstendig hva sexarbeiderne selv ønsker og forteller, for det er jo ikke så viktig. Hvem gidder vel å lytte til de stemmeløse?

Jeg blir provosert når feminister som liksom skal bry seg om kvinner velger å drite i hva kvinnene selv sier.

 

 

Brynjar Meling er et godt eksempel på samfunnets manglende evne til å likestille mennesker. Alle mennesker er like mye verdt, om du så er sexarbeider, vaskehjelp eller advokat. For ja Brynjar -  jeg likestiller faktisk de som selger sex med deg som er advokat. Menneskets ukrenkelige verdi skal ikke avgjøres av yrke, status eller lønn. I tillegg illustrerer det hvordan individets valgfrihet på alt for mange områder er innsnevret i Norge. Valgfrihet er bra det så lenge du velger det jeg mener er rett, later til å være mantraet.

 

Jeg lever etter andre regler. «Min frihet slutter der din begynner» er mitt mantra. Så lenge ikke mine valg går utover deg forbeholder jeg meg retten til å gjøre dem også. Jeg har selv sterke meninger om sexkjøp.
les:
http://hanekamhaug.blogg.no/1455382194_sl_et_slag_for_salgba.html og http://hanekamhaug.blogg.no/1367920156_hvem_eier_kroppen_min.html
Men det betyr ikke at jeg ikke respekterer de som arbeider med det. Jeg lar det heller ikke farge min objektive vurdering for hva som skal være tillatt eller ikke. Jeg forventer ikke forståelse for alle mine valg, ei heller forventer jeg å forstå alle andres. Men jeg forventer aksept for mine valg uten at det skal påvirke min verdi som menneske.

AP støtter seksualisering av barn

Menn er svake vesener. Fanget av dyriske lyster og drevet av instinkter. Fri vilje og respekt for kvinner eksisterer ikke. Det er derfor en selvfølge at vi kvinner må ta ansvar for å ikke trigge disse lystene.

 

En fin regel i Koranen (selv om de lærdes strides om hvordan ordlyden skal tolkes) er at kvinner har ansvar for å ikke vekke dyriske lyster hos menn. Stakkars menn kan jo ikke bli forledet inn i fristelse ved å bli utsatt for flotte kvinner, velstelt hår og en nydelig hals. Vi kvinner må dekke oss til. Gjemme oss bort. Helst bør vi selvsagt holde oss inne bak kjøkkenbenken, men dersom vi skal finne på å bevege oss utendørs skal burkaen på. Selv om jeg enkelte dager river meg i håret i frustrasjon over bad hairday, poser under øynene og «ingenting å ha på meg» frister ikke en heldekkende niqab likevel. Bunaden på 17.mai er kjip nok for mange av oss.

 

Dekkende plagg skal altså skjerme de svake mennene mot å bli seksuelt opphisset og forstyrret av oss vakre kvinner. For all del, jeg forstår dem godt. Flotte, sterke kvinner fyller gatene i hele landet, norske jenter er jo de vakreste i verden. Men hvordan forklarer man da bruk av de samme plaggene på barn?

 

Seksualisering av 7-åringer? Kjør på.
Flere muslimske land har forbud mot barnehijab fordi det seksualiserer barn. Norske politikere derimot synes ikke dette er et problem. Seksualisering av 7-åringer? Kjør på. Menn er menn. Allerede for seks år siden fremmet jeg forslag i Stortinget om å forby bruk av hijab i barneskolen. Samtlige partier, inkludert Høyre, Venstre og KrF, stemte mot forslaget. I dag har heldigvis noen av dem tatt til fornuft. Likevel, og skuffende nok, er debatten like aktuell i dag. Flere partier har innsett behovet for et forbud, og til og med Arbeiderpartiet og Tajik har tatt til orde for et forbud.  Så hva stanser et forbud da, tenker du?

 

Vi i Fremskrittspartiet er vant til ærlighet og redelighet. Når vi sier noe, så gjennomfører vi det. Naive som vi kan være trodde vi at Arbeiderpartiet hadde de samme verdiene. Derfor fremmet vi forslaget på nytt, i håp om et bredt flertall i Stortinget forrige uke. Arbeiderpartiet stemte mot. Overraskende? Nei. Skuffende? Ja.

 

Voksne mennesker misbruker barna i en symbolsk krigføring

Debatten om forbud om hijab/burka/niqab er preget av følelser, irrasjonelle argumenter og en håpløs polarisering. En diskusjon som gjenspeiler noe av svakheten i dagens samfunn: frykten for å tråkke på tær, fornærme, stigmatisere, bli stemplet som «fremmedfiendtlig» forhindrer en konstruktiv dialog og gode løsninger. Hijab er mer enn et klesplagg. Den er også blitt mer enn et uttrykk for religion. Den er blitt et symbol på en ideologisk krigføring. Et verktøy som skaper ytterligere splid mellom folkegrupper, mellom «dem og oss». Barna blir vandrende symboler på en irrasjonell og ytterliggående diskusjon mellom voksne mennesker.

 

Flere bruker rett til religiøst uttrykk som argument i diskusjonen. Religiøse tekster er fargerike beretninger nedskriblet av eldre menn gjennom århundrer. Spennende historiefortellinger som inneholder alt en god historie trenger: sex, begjær, drap, sjalusi og underkastelse. Religion er en viktig del av millioner av menneskers liv. I en ellers kaotisk verden er klare regler og normer enkle å forholde seg til. Egne valg og sunn fornuft elimineres og forenkles til å følge andres regler. Å synge «Det va ikke min skyld» sammen med Ole i Dolet er lettere enn å ta ansvar for egne meninger, holdninger og handlinger.

 

Skolen = likeverdig arena

La oss forenkle problemet. La oss legge debatten om «religiøs utfoldelse» død når det kommer til hijab. La oss se på bruk av plagget i skolen. Skolen er en arena hvor barn skal få være barn. Hvor alle, uansett sosial bakgrunn, etnisitet og religion skal bli møtt med de samme reglene, pliktene og mulighetene. En arena hvor din oppførsel, ditt engasjement og din personlighet er viktig. Mange barn har store utfordringer i hjemmet. La skolen være en nøytral arena hvor de får lov til å være bare seg selv. Legge noe av bagasjen hjemmefra igjen ved døren og gå inn som individer. Kunstige og voksenskapte skiller, fordommer og stereotypier er det nok av i samfunnet. La oss ikke tillate dem i skolen også.

 

 

 

Venstre på ville veier.

 

En måte å redde ansiktet på er å holde den nederste delen lukket. Jeg vil anbefale at Venstre tar til seg dette rådet.

Venstre har mye god politikk. Dessverre sliter partiet med å finne sin plass i det politiske landskapet. Stempelet «sentrumsparti» gir det selverklærte liberalistiske partiet mulighet til å føre en inkonsekvent linje. Er du usikker på hva Venstre mener i en sak? Stapp fingern i munnen, stikk den i været og kjenn hvor vinden blåser. Der finner du dem.

«Greed is good» sier den (for noen) lite sjarmerende Gordon Gekko i filmen Wall Street. Filmen har tydeligvis vært pensum på Venstres landsmøter. De tar nå til orde for å gjeninnføre statlig likplyndring. Jeg har skrevet et lengre innlegg om fenomenet tidligere:  http://hanekamhaug.blogg.no/1456185930_statlig_likplyndring.html. Venstres villighet til å ytterligere skattelegge innbyggerne gjennom urimelige og usosiale skatter både forbauser og skuffer meg. Den nonchalante holdningen overfor sine velgere (de fem i Oslo og to på Gol) og befolkningen for øvrig viser total mangel på forståelse for hvordan avgiftsskatten rammer. Det finnes utallige eksempler hvor pårørende mister sine kjære og blir tvunget til å selge unna eiendom, firmaer og liknende på grunn av utgifter som arveavgiften gir.

Jeg har forståelse for argumentasjonen til sosialistene. For dem er alltid hensynet til «fellesskapet» (hvem sitt fellesskap?) viktigere enn respekten for enkeltindividets frihet og eiendom. Det viktigste er at alle er like. Da er det lettere å frata noen penger, enn å gi andre muligheten til å tjene mer. At Venstre nå slenger seg på bølgen er bare trist. Jeg håper utspillet er en desperat krampetrekning fra Venstre i håp om å «sette sitt preg» på budsjettet. Jeg skulle bare ønske det var på en bedre sak.  

 

Spennende lektyre

Nettavisen publiserte før helgen en morsom liste over MDG sitt nye partiprogram. Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke har lest det selv. Min oppfatning av partiets «politikk» er således en konsekvens av medienes omtale. Likevel gir oppramsingen av saftige innspill og fascinerende meninger (og fjerne virkelighetsforståelser) en god innsikt i hva vi kan risikere dersom gjengen får mer makt i landets fremtidige politikkutforming.

 

For all del - det er sikkert mye bra i programmet også. Jeg har til gode å se et parti uten et eneste punkt jeg ikke er enig i. Til det der den politiske konsensusen i Norge for stor. Likevel finner jeg det fascinerende å observere hvor forskjellige verdener en tilsynelatende lever i. Opplevelsen av hva som er fornuftig (og gjennomførbart) kan synes å være på to ulike planeter i enkelte saker. Om enn ikke egne galakser. Jeg antar det er det som er privilegiet ved å både være opposisjonsparti, «vippeparti» og enkeltstående «blokkfri». Du trenger ikke å være pragmatisk. Du trenger ikke å ta høyde for hvordan samfunnet fungerer, eksisterer og opererer. Du kan simpelthen bare skrive ned flotte ord og visjoner på et parti, si at alt skal være gratis, verden males rosenrød og ikke ta hensyn til hva som er mulig eller ikke. For en befriende følelse.

Et samfunn for individer?

«Moralisme må ikke forveksles med moral. Moral er å ha standarder for seg selv. Moralisme er å presse sine standarder på alle andre, og tro det er bra

Kent Andersens innlegg om samfunnsmoral anbefales på det sterkeste. Innlegget tar for seg moralismen som et økende samfunnsfenomen (og i mine øyne problem). Samfunnet bærer tydelig preg av en høy grad av moralisering. Vår higen etter å passe inn forsterker en kollektivistisk tankegang om at det ikke er rom for individer. Forskjeller og ulikheter blir sett på som feil. Aksepten for at mennesker ikke er ulike, men unike later til å forsvinne. Ingen vil havne utenfor. Vi søker inngang til fellesskapet gjennom å ha en felles «fiende».

«Mennesket er et flokkdyr som gjør moralisme til et instinkt: Hvis du ikke er en del av flokken, er du en trussel mot flokken, og derfor har flokken rett til å irettesette deg» skriver Andersen. Jeg har i tidligere innlegg snakket om viktigheten av å føle seg inkludert, være en del av noe. Viktigheten av å føle sosial tilhørighet. Fortsetter vi dagens moralisme vil det kunne være skadelig for samfunnsutviklingen. Utviklingen vil dreie oss inn i et samfunn hvor individualisme er negativt. Med lav takhøyde mister vi diversiteten, mangfoldet og nyansene. Rom for forskjeller blir mindre. Flere faller utenfor og skillene blir mer synlig. Våre definisjoner på normalt og unormalt, moralsk rett og ikke-rett, skaper fiktive skille mellom menneskegrupper.

Jeg ønsker et samfunn med rom for alle. Et samfunn hvor individet blir sett, akseptert og inkludert. Et samfunn hvor sosial tilhørighet og fellesskap ikke betyr likhet - men respekt for hverandres ulikheter. Klarer vi å snu trenden?

Norges innhumane narkotikapolitikk

Et kjede er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Prinsippet gjelder også for samfunnet. Vi defineres etter hvor godt vi tar vare på våre svakeste. Så hvorfor behandler rettssystemet vårt de svakeste som utskudd?

Jeg er superfan av TED-talks. Om enn noe varierende kvalitet er det noen innlegg som har rørt meg, satt sitt preg på meg. TED-talken til Johann Hari er en av dem. Hari sin beskrivelse av hvordan vår politikk og vårt rettssystem rammer og ytterligere forsterker narkotikaproblemet er så treffende at det nærmest gjør vondt. Hans appell om medmenneskelighet tvang motvillig frem en tåre hos den selverklærte isdronningen Mette. For hvordan er det egentlig vi møter narkomane?

Psykologen Abraham Maslow beskrev menneskets atferd og motivasjon gjennom et behovshierarki. Teorien (som du kan lese mer om her) viser hvor avhengig vi mennesker er av å få dekket behovet om sosial tilhørighet. Vennskap, intimitet og kjærlighet fra de rundt oss er avgjørende for vår velferd. Maslow kalte behovet for homøostatiske, og når behovet for sosial tilhørighet ikke fylles oppstår det et tomrom. Instinktivt drives vi mennesker etter å fylle dette tomrommet, og for mange er dette starten på veien inn i spillavhengighet, spiseforstyrrelser, selvskading eller rusmisbruk. Vi søker desperat etter stimuli og innhold som kan fylle hullet i oss. Det sorte hullet som føles oppslukende og altomfattende - men likevel så tomt.

Flukten fra eget hode kan fort ende i rusmisbruk. Et jag etter å slippe unna. Rømme inn i en annen virkelighet. Når vi føler seg tilsidesatt av samfunnet søker vi andre sosiale sammenkomster, andre måter å føle oss bra på, andre arena hvor vi føler lykke. I foredraget forteller Johann Hari om Rat Park og budskapet treffer deg rett i hjerterota. For i et samfunn hvor alle har det bra, er det færre som føler behov for å slippe unna - både fra samfunnet og seg selv. Vi ønsker å være en del av og tilstede i fellesskapet. Vi søker tilstedeværelse i situasjoner hvor vi har det bra. Da er det trist å se hvordan vi som samfunn aktivt støter fra oss, ser ned på og straffer rusavhengige.

Dersom vi mener alvor med ruspolitikken og i ønsket om å hjelpe mennesker må vi endre taktikk. Vi må møte disse menneskene med aksept, forståelse og kjærlighet. Vi må slutte å dytte rusavhengige stadig lengre ut av samfunnet, men heller arbeide for å inkludere dem. Deres desperate behov for å bli sett, hørt og inkludert må ikke møtes med straff og fordømmelse. Heldigvis har FrP nylig sørget for at narkomane kan dømmes til behandling fremfor fengsel. Dette er et langt og viktig skritt i riktig retning. Likevel har vi som samfunn fremdeles et problem i måten vi møter disse menneskene.

Johann Hari viser til at Portugal har opplevd flere positive endringer ved å dekriminalisere narkotika. Også andre land kan vise til liknende resultat. Legalisering gjør narkomane fra kriminelle til vanlige samfunnsborgere igjen. Innbyggere som trenger litt ekstra hjelp og oppfølging. Individer som trenger å bli hørt. Likevel bringer legalisering flere problemstillinger med seg som en må ta stilling til og fasiten har ikke to streker under svaret. Jeg vet ikke hvordan vi skal løse alle utfordringene som en potensiell legalisering bringer med seg. Men det jeg vet er at dagens praksis i alle fall ikke fungerer.

Tør du utfordre vedtatte «sannheter»?

Legalisering av narkotika drøftes jevnlig. Jeg finner debatten interessant og fascinerende da den avdekker karakteristiske fenomener i samfunnet vårt. Reaksjoner, holdninger og atferdsmønster som synliggjøres i debatten kan ofte overføres til andre samfunnsområder- og temaer.

Ulike samfunnsaktører har konstruert en rekke normer og regler, moralske kodekser og felles verdier. Generelle retningslinjer vi alle skal forholde oss til, en a4 norm. Typisk tankegang hvor intensjonen «one size fits all» egentlig er «one size fits no one». Ethvert avvik fra disse menneskeskapte illusjonene om at det eksisterer objektive regler blir sett på som unormalt. Bakgrunnen for reglene, det være seg religion, tradisjon, subjektive synsinger eller gammel og utdatert kunnskap, ignoreres gjerne. Å ha et fellessett med regler er lettere å forholde seg til. Alt som utfordrer etablerte tanker og holdninger er ubehagelige. Det er lettere å avfeie dem.

Nettopp å avfeie fakta og tall er sentralt i legaliseringsdebatten. Rent objektivt sett er stoffer som nikotin og alkohol verre enn cannabis. De fysiske skadevirkningene på kroppen, grad av avhengighet og hvordan bruken av rusmiddelet går utover andre er større med både nikotin og alkohol. Likevel er disse to fullt lovlige rusmidler. Årsaken er noen samfunnsaktører for lenge siden synset seg frem til et skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler. Cannabis ble plassert i boksen «narkotika» og ulovlig, mens nikotin og alkohol ble gjort lovlige. Så vidt meg bekjent lå ikke forskning, medisinsk evidens eller annen rasjonell, klinisk vurdering gjort i oppdelingen. Hadde alkohol blitt introdusert på markedet i dag hadde det aldri vært lovlig.

Jeg finner det fascinerende hvor sterk den allmenne aksepten er for hva som er «greit» og ikke. Hvordan vi stilltiende og behagelig aksepterer og adapterer samfunnets konstruerte, moralske kodeks. Rent fysisk er vinglasset mor koser seg med på kvelden verre enn jointen sønner røyker. Likevel er det milevis mellom hvordan samfunnet reagerer på personenes bruk. Det skilles i langt mindre grad mellom misbruk og bruk av cannabis. Det er lov å kose seg med et glass rødt til biffen eller to shotter tequila på lørdagsfylla, men det er ikke greit å ta noen trekk av «reven» kompisen har rulla.

Fenomenet hvor flokkmentaliteten til mennesket godtar og følger allmenne regler er ikke ukjent. Vi ser det ikke bare i ruspolitikken, men på de fleste områder. På en måte er det positivt. Det gir mulighet for struktur i samfunnet. Det gir oss mulighet til å leve og agere sammen på en god måte. Vi er avhengig av orden for å sameksistere.

Samtidig er det bekymringsverdig at både evnen og viljen til individualistisk og selvstendig tankegang later til å reduseres. Mennesket er bedagelig anlagt og velger ofte den komfortable i stedet for den rette vei. Det er komfortabelt å la seg styre, behagelig å følge lederen. Slippe å ta egne valg, slippe å analysere og slippe å trene sin egen kognitive kapasitet ved å stille spørsmålstegn. Det er et faretegn. Det danner grobunn for sterke, farlige ledere til å vokse frem. Bare fordi opinionen mener noe betyr ikke det at meningen er rett. Kanskje skal vi tørre stille flere spørsmål?

 

Når det kommer til legalisering av narkotika eller ikke - for eller mot?
Eget innlegg om dette kommer !

Hatbølgen

Alle offentlige personer har kjent det på kroppen. Den lett overveldende, ekle og nærmest paniske følelsen du får når Twitter-stormen setter i gang. Følelsen av at hele verden er mot deg, angrep fra alle kanter. Fornuften din vet at 90% av Twitter-haterne er lett-narsissistiske besserwissere som desperat leter etter noe å angripe deg for. Folk som finner glede i andres feil, leter etter den 1% av teksten din som kan vrenges på (de driter i budskapet) og folk stimuleres av å tråkke på andre. Dem om det. Inspirasjon til en digital versjon av FIfty Shades of Grey?

Jeg finner det forunderlig hvordan vi evner å bortforklare og rasjonalisere umenneskelig oppførsel. Vi vet at hets av andre mennesker er feil. Vi vet (de fleste av oss i alle fall?) at det kan være tøft med massiv negativ kritikk fra flere samtidig. Allerede fra barnehagen av vet vi at det er urettferdig å være 10 mot 1. Om det var slosskamp i friminuttet mente alle barna at det var feigt å være mange mot en. Mister vi rettferdighetssansen når vi blir voksne, eller er allmenne regler opphevet på digitale medier?

Jeg blir litt flau. Flau på andres vegne. Flau på vegne av de voksne, relativt fornuftige, oppegående menneskene med hus, bil, kone og barn. Vellykkede og rimelig balanserte mennesker. Som samtidig finner en pervers glede i å henge seg med på «hat-bølger» på debatter på Twitter og Facebook. Ofte har vedkommende verken lest eller satt seg inn i saken. De vet lite eller ingenting fra før. Kunnskapsløshet lenge leve, det er lettere å hate uten å vite.

Strategien er velkjent. Et av menneskets primære behov er sosial tilhørighet. Mange sliter med følelsen av tomhet og ensomhet, følelsen av å være tilsidesatt fra fellesskapet. Vi lengter etter noen å assosiere oss med, være en del av noe større. I et samfunn preget av tidsklemma, færre fysiske møteplasser og mange forpliktelser leter vi etter tilhørighet på digitale medier. For mange er det et positivt supplement i en ellers ensom hverdag. Vi danner fellesskap, møter likesinnede. Geografiske sperrer forsvinner. Samtidig gir det dessverre grobunn for og mulighet til kollektivt hets av andre. Det er lettere å enes om en felles fiende. La oss hate sammen.

Jeg tror mange lar seg rive med. Ureflektert og lykkelig uviten hiver vi oss med på bølgen. Ukritisk til hvordan bølgen faktisk treffer land. Ukritisk til hvordan den ensomme sjelen på stranden blir rammet. Ukritisk til om den rammede klarer å holde hodet over vann idet bølgen treffer.

Kanskje det er på tide at vi begynner å tenke oss to (eller fem) ganger om før vi deltar på neste hatbølge?

Flere lærere = bedre læring?

Paradoksalt nok er debatten om kunnskap relativt kunnskapsløs. Skolepolitikken de siste tyve årene bærer preg av ideologibasert reformtetthet snarere enn vitenskapelig dokumenterte metoder. Manglende forskning på feltet har vært en av årsakene.

En av de store og tilbakevendende debattene har vært knyttet til lærertetthet. Skal vi prioritere flere lærere eller bedre lærere? Polariseringen er tydelig. Venstresiden og Utdanningsforbundet roper om flere lærere, høyresiden (meg selv inkludert) roper om videre- og etterutdanning av lærere. Flere vs bedre har vært mantraet.

Felles for debattdeltakerne har vært mangel på forskningsbasert dokumentasjon. Det er forbausende lite forskning på skole- og utdanningsfeltet, og de resultatene er gir sprikende konklusjoner. Enkeltstudier som Utdanningsforbundet har viftet med viser suksess med flere lærere, mens andre studier viser at en god lærer er viktigere enn flere. Således har vi hatt en lite konstruktiv debatt hvor alle forsøker slå i hjel hverandre med egne rapporter.

Forskjellen er Høyre og FrP sin vilje og evne til å faktisk gjøre noe. Gjentatte ganger har vi vist at tomme ord, løfter og svada-prat hørte den rødgrønne regjeringen til. Vi er opptatt av handling. Kunnskapsministeren igangsetter nå forskningsprosjektet Two Teachers. Et flott initiativ som vil gi oss gode tall og analyser på hva som faktisk gir best læring. Jeg er spent på resultatet og gleder meg til å se hvordan en implementerer kunnskap herfra inn i reell politikk. Norge er og skal være en kunnskapsnasjon og da nytter det ikke å bygge opp et utdanningssystem på svada.

 

En barndom uten å bli hentet...

- Hvordan var det å vokse opp med begge foreldre dine i Nordsjøen?
- Perfekt, sier jeg. Og mener det.

Mine foreldre arbeider på plattform i Nordsjøen. Min far siden før jeg ble født, mens min mor dro sin første tur da jeg var fem år. De arbeidet turnus, to uker borte, annenhver tre og fire uker hjemme. Jul, sommer, bursdager, skoleavslutninger, håndballkamper og danseoppvisninger - noen ganger var en av de hjemme, noen ganger begge og en sjelden gang ingen av dem.

Jeg føler meg ufattelig heldig som vokste opp slik jeg gjorde. Jeg lærte tidlig å være selvstendig og ikke være avhengig av alle andre. Jeg lærte å sette pris på mine foreldre og kvalitetstiden vi fikk sammen. I stedet for en stressende hverdag fokuserte vi på å ha kvalitetstid når vi først var samlet.

Barn og tenåringer er ikke avhengig av foreldrenes oppmerksomhet hele tiden. Barn trenger ikke underholdes hvert sekund. De skal lære å være selvstendige, å kjede seg og lære seg å aktivisere seg selv. Trygghet og stabilitet i oppveksten er viktig, men det er ikke synonymt med foreldre som alltid er hjemme. Kanskje det er på tide å skille mellom kvalitet og kvantitet?

Å være hjemme betyr ikke at en er til stede. Per spiller x-box, Synne hører på musikk, far googler info til fjellturen til Everest som han har planlagt i 20 år, og mor leser om gluten-laktose-melke-frie veganske cupcakes. Privilegerte, selvrealiserende (selvopptatte?), statusjagende og karrierebevisste som vi er - tidsklemma er i-land sitt største samfunnsproblem. I 1.mai-toget florerer det ofte av latterlige kampsaker som for eksempel 6-timers arbeidsdag. Argument om mer tid med familien blir hyppig brukt, men er det virkelig avgjørende for barnas mentale helse å bli hentet av mamma hver dag etter skolen?

Ja, mine foreldre var borte i to uker. Men når de var hjemme så var de hjemme. Tilstede. Med overskudd og energi. Når de skulle på jobb igjen hadde vi hatt så mye tid sammen at den første uken var et etterlengtet avbrekk. Så rakk vi å savne hverandre og gjensynsgleden ble stor igjen.

I lys av samfunnsdebatten om valg mellom barn og karriere likte jeg innlegget til Lindholm godt. Jeg var som henne. Jeg ble ikke hentet av mamma hver dag. Og vet du hva? Det gikk noenlunde ok med meg likevel. Jeg har klart meg rimelig greit. Trygghet og kvalitetstid handler om hva vi gjør sammen, ikke hvor mye.

Hva med å ha en helg uten mobil, ipad og tv? Smekk familien inn i bilen, pakk med deg telt, fiskestenger og grill og kom deg ut i marka. Tilbring helgen sammen, alene bare dere. Ingen forpliktelser, ingen by og bråk, ingen teknologi. Etter et par døgn blir en så lei av hverandre at når hverdagens stress og manglende barnehagehenting heller oppleves som en positiv pause ;)

 

 

 

Karriere og barn - umulig kombinasjon?

Debatten rundt foreldrenes tid hjemme har versert i mediene de siste dagene. Det har tegnet seg et bilde av vi blir tvunget til å velge mellom familie og karriere. At det er synd på barn som ikke har foreldre som arbeider 9-4. At barna i dagens samfunn lider fordi foreldrene ikke er hjemme nok. Brutalt og skadelidende, hvordan vil det gå med disse små?

Jeg har full forståelse for at foreldre ønsker å tilbringe mer tid med barna. Familien er det viktigste vi har, og jeg er den første til å innrømme at jeg er «mamma-og-pappa-dalt» selv. Hverdagen er stressende for mange. Hente og bringe fra barnehagen, jobb, handle og lage mat, vaske klær, kjøre barna til ulike aktiviteter, trene, hjelpe med lekser, leggetid osv. Før en rekker å trekke pusten er dagen over. Det er krevende å kombinere arbeid med familie. Det er et valg man har tatt, og alternativet er verre.

Vi bør ikke «godta» prinsippet om at valget er mellom karriere og familie. Vi må tilrettelegge for at kombinasjonen blir best mulig. Samfunnet er bygget på en utdatert konstruksjon med mor, far og barn, offentlig ansatte, 8-4 jobb. Det representerer ikke utviklingen. Flere arbeider mer og til ulike tider, vi jobber turnus, vi pendler, har nattskift, har flere jobber, studerer osv. Situasjonen krever at rigide og tradisjonelle strukturer må vike. Samfunnet må tilpasse seg folket, ikke omvendt.

Barnehager bør gis mulighet til å være døgnåpne. Flere typiske kvinnedominerte yrker innebærer turnusarbeid både kveld og helg. Flere blir tvunget til ufrivillig deltid fordi det er vanskelig å kombinere med familieliv. Så hvorfor er det typisk blodrøde feminister som er mot døgnåpent tilbud?

Butikker må være søndagsåpne. Det er så selvsagt, logisk og fornuftig at jeg ikke ser vitsen med å argumentere med hvorfor engang. Å argumentere med motstanderne av det føles som å diskutere med kristenfundamentalister om hvorfor det er ulogisk å tro på Adam og Eva?

Jeg bagatelliserer på ingen måte de som sier de vil slutte i profilerte jobber for å få mer tid hjemme. Jeg forstår at det er krevende. Men samtidig synes jeg det er trist å se dyktige mennesker slutte i viktige jobber, og godta at ambisiøse, dyktige mennesker må forbli singel og barnløs resten av livet.

Kollektiv hets ødelegger demokratiet

Dum. Naiv. Rasist. Menneskehater. Skittenbrun. Bidrar til stigmatisering. Ødelegger samfunnet. Forpester debatten. Skaper fremmedfrykt. Symbolet på alt vondt. Kjært barn har mange navn. Det har også Sylvi Listhaug.

«Jeg skal drepe deg og voldta dine barn din jævla hore». SMSen tikker inn onsdag morgen mens hun smører nistepakka til sine to barn. Skjult nummer til tross ? de som prøver finner alltid nummeret hennes. Hun rister den ubehagelige følelsen av seg, klistrer på smilet og ber de to barna om å gjøre klar skolesekken. Ukens mathandel gjøres etter barna er satt av. Hun vil ikke risikere at de i butikken ser AUF-lederens «Kast kjerringa på huet ut av regjeringa» i blokkbokstaver ved siden av bildet av henne.

«De har valgt det selv» forsvarer de seg med. Jeg snakker ikke om nettrollene (les tidligere innlegg her). Jeg snakker ikke om de stakkarslige, patetiske mamma-dilterne som sitter på gutterommet og spyr rundt seg av eder og galle. Jeg snakker om deg. Befolkningen. Gjennomsnittet. De som kommenterer på Facebook, diskuterer med venner, tar praten rundt middagsbordet. Som snakker om de dumme politikerne. De grusomme, mannevonde politikerne som egentlig bare ønsker å forsure livet ditt. Som aldri jobber, kjører feite biler og ikke vet hva de snakker om. Politikere som selv har valgt å være en offentlig person og som derfor også må tåle hetsen.

Milgrams autoritetsstudie bør være skolepensum. For meg forklarer det fenomenet vi ser. Kollektiv hets av enkeltmennesker i både tradisjonelle og sosiale medier aksepteres og rettferdiggjøres. Barneskoleargumentasjonen om at «alle andre får lov» er blitt overført til voksenlivets «alle andre gjør det». Mediene leder ann med fete overskrifter og desperat jakt etter å ta politikerne. Befolkningen følger etter. Lydighetsprinsippet Milgram identifiserte passer godt med saueflokk-mentaliteten i Norge. Du skal ikke stikke huet opp og frem. Du skal ikke mene noe. Du skal ikke tro du vet bedre enn oss. Gjør du det får du jaggu meg tåle å bli hetset for det og.

Sylvi Listhaug  varsler at hun vurderer å gi seg. Det er nok mange grunner til det. En av dem er at barna snart blir gamle nok til å få med seg hetsen. Hetsen, uttalelsene, sjikaneringen av sin mor. Forståelig nok ønsker hun å skåne barna sine for dette. Men hva sier dette om samfunnet vårt? Når statsråder må gå av fordi trakasseringen av henne og familien blir for stor? Det interessante blir å se hvordan dette påvirker samfunnsdebatten. Vil mediene innse at jakten på fete overskrifter og deres glupsk higen etter sjokkerende nyheter ødelegger mennesker? Vil bjellesauen skifte retning og lede flokken inn i en debatt hvor meningsytringer går på sak og ikke person?

Når er voldtekt greit?

Jeg gir blaffen i religionen, kulturen og hudfargen din. Jeg bryr meg ikke om hvilke holdninger du har lært hjemme om kvinners (manglende?) verdi. Ingenting forsvarer vold og overgrep, og det skremmer meg at aksept for dette eksisterer.

Misforstått og naiv snillisme gjennomsyrer norsk innvandrings- og integreringsdebatt. I politisk korrekthetens navn proklamerer venstresiden at vi må fokusere på forståelse. Symbolske og estetisk fine, men akk så innholdsløse, floskler som dialog, forståelse og aksept blir stadig misbrukt i arbeidet med å forsvare groteske handlinger. Kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og vold mot familiemedlemmer forsvares og forklares gjennom kultur og religion. Venstresidens desperate forsøk på å bortforklare reelle og negative konsekvenser ved manglende integrering virker mot sin hensikt.

En profilert politiker fra SV sitt søsterparti i Sverige mener at voldtekt begått av innvandrere er ikke like ille som de begått av svensker. Årsaken er at i deres kultur er ikke dette like ille. Liknende holdninger eksisterer i Norge. For meg avdekker slike meninger et groteskt menneskesyn og en total mangel på omsorg for offeret. Tror hun virkelig at jenta som ble utsatt for voldtekten bryr seg det fnugg om opprinnelsen til gjerningsmannen?

Utsagnet stiller seg pent inn i rekken av skandinaviske land sine forsøk på å skyve integreringsutfordringer under teppet. Hvor langt er vi egentlig villig til å strekke oss i akseptens navn? I mine øyne bidrar dette til større problemer ? ikke mindre. Aksept for umenneskelige handlinger bidrar til økt polarisering i befolkningen. Det skaper et større gap mellom «dem og oss». Det forsterker fordommer, da det setter folkegrupper opp mot hverandre. Fordommer øker, da illusjonen om at slike handlinger er kulturelt betinget. Således tar man alle fra samme sted/religion under samme kam og fordømmer et helt folkeslag. Venstresidens misforståtte snillisme fordømmer tusenvis av uskyldige mennesker.

For meg handler krenkelse og overgrep på andre mennesker ikke om religion, kultur eller opprinnelse. For meg handler det om en grunnleggende mangel på empati og respekt for andre mennesker. Det er holdninger vi ikke ønsker skal være en del av vårt samfunn.

For øvrig strekker denne misforståtte forståelsen for grusomme handlinger seg lengre enn innvandring også. Det er ikke lenge siden selveste Per Fugelli ønsket å forstå pedofile overgripere. Jeg synes tendensene til å bortforklare og uskyldiggjøre umenneskelige handlinger er skremmende!

Min minister

Denne uken var det minnestund for de pårørende etter helikopterulykken. Minnetalen ble holdt av Norges samferdselsministeren Ketil Solvik-Olsen.

Politikere omtales svært ofte negativt. Både av hverandre, av mediene og over kjøkkenbordet i de ganske hjem. Det er akseptert å slenge med leppa om dumme, egoistiske politikere som får "masse penger uten å arbeide". Selv om de fleste av oss egentlig ikke synes drittprat er greit, så er det å snakke nedlatende om politikere helt i orden. De har jo valgt det selv, må vite.

Politikere er også mennesker. Mennesker med følelser, tanker og ønsker. Noen av dem er eksepsjonelle. En av dem heter Ketil Solvik-Olsen.
Jeg er stolt over å være medlem av samme parti som han.

Utdanningens AirBnB

AirBnB har snudd hotellbransjen på hodet. Overnatting og ferier har gått fra å være et luksusgode til å være allment tilgjengelig. Nå er Teach Me Now klar for å gjøre det samme i utdanningssektoren.

 

AirBnB revolusjonerer måten vi ferierer på. De tilbyr ingen rom eller senger, men er en fasilitator som kobler ferierende og utleiere av overnatting sammen. Nettsiden fjerner standardiserte overnattingsløsninger som begrenser både tilbud og pris. I stedet lar AirBnB markedet dominere og definere hva det selv ønsker. Det har resultert i overnattingstilbud til alle, på alle måter, til alle priser.

 

Teach Me Now er revolusjonen skolesektoren har ventet på. De er utdanningssektorens svar på AirBnB. De har ikke ferdige forelesninger, pensum og lærere. I stedet lar de alminnelige mennesker ta og gi undervisning til hverandre på nett. Jeg er stolt av å være ambassadør for TMN i Norge. Deres misjon er å globalisere utdanningen og gi alle mulighet til å utvikle seg. Uavhengig av inntekt, forutsetninger og sosial bakgrunn tilbyr de en plattform hvor alle kan bidra, alle kan få.

 

Teach Me Now er et åpent nettsted hvor alle kan være både lærer og elev. Filosofien er at alle mennesker gis mulighet til å bidra. Vi har alle unike kunnskaper og ferdigheter. Ideen bak siden er å åpne for at vi som enkeltmennesker kan gi verdi til de rundt oss. Uavhengig om du sitter i en villa på Holmenkollen, på en café på Manhattan eller en landsby i Equador gis du den samme tilgangen på de samme lærerne, til den samme kunnskapen.

 

Vi lever i en global kunnskapsøkonomi hvor utdanning og kompetanse blir stadig viktigere. TMNs åpne læreplattform gir alle mulighet til å løfte seg. Trenger du leksehjelp i tysk? Da finner du det på der. Vil du dele din mattekunnskap? da kan du gjøre det der. Det geniale er at markedet bestemmer og tilbyr løsninger tilpasset forbrukeren. Si at en fattig student i Argentina ønsker å gjøre seg mer attraktiv på jobbmarkedet og lære seg økonomi. Hun har ikke råd til å betale for ekstraundervisning. Samtidig har du en økonomistudent i Norge som planlegger utvekslingsår i Argentina ønske om å lære spansk. De finner hverandre via plattformen, blir enige om en samarbeidsform og starter kompetanseutvekslingen i det virtuelle klasserommet.

 

På den andre siden har du høyt utdannede professorer og forskere som ønsker å videreformidle sine kunnskaper. En sisteårsstudent på legestudiet ønsker ekstra innføring i et avansert tema og leter opp en lærer med relevant fagbakgrunn som tar en timespris man har råd til. Alle lærere setter egne timespriser og studenter velger beste match. Så enkelt ? så effektivt.

Stakkars nettrollene

Jeg lar meg lett provosere. I varierende grad selvfølgelig. Nærmest daglig leser jeg meninger og holdninger jeg er sterkt uenig i. At jeg kommenterer innleggene derimot skjer vel en gang i skuddåret.

Selv er jeg takknemlig for kommentarer og respons, ris og ros, kverulering og oppbacking på mine blogginnlegg. Jeg liker å generere debatt, liker å måtte forsvare mine standpunkt og liker å se at det fremdeles finnes samfunnsengasjerte mennesker. Det jeg ikke liker er feige, anonyme og uempatiske mennesker som lirer av seg de verst tenkelige (eller egentlig utenkelige) karakteristikkene av andre mennesker.

 

Hva feiler disse menneskene?
Netthets er diskutert opp og ned i mente i mediene. Det er bra netthets er på dagsorden, men tematikkens alvorlighet blir dessverre svekket av overdrevent fokus. Balanse er et ord mediene later til å ha mistet fra sitt vokabular. Like fullt, og ironisk nok, hiver jeg meg på den bølgen jeg også. Om enn bare gjennom en appell til disse nettrollene.

 

For hva feiler det egentlig folk? Hva i all verden er det som får enkelte til å omtale medmennesker på en slik måte? Hetsende og rasistiske kommentarer sier mer om avsenderen enn mottakeren. Uavhengig av politisk ståsted eller hva du måtte mene - er du så patetisk at du tyr til rasistiske personangrep har du allerede tapt. Arbeiderpartiet har mer enn nok politiske standpunkter (eller mangel på sådan...) vi kan ta partiet på, så la nå for guds skyld være å angripe personene.

 

Jeg synes synd på nettrollene
Jeg håper en av de som har skrevet kommentarene til Hadia og Mani leser dette innlegget. En av de stakkarslige, ensomme sjelene som sitter alene på gutterommet, klør seg i rumpa og ikke har noe vettugt å bruke tiden sin på. En av dem som finner glede i å tråkke på andre slik at han selv, om enn bare for et lite sekund, kan føle seg større enn han vet han er. En av dem som står utenfor vennegjengen, og som i stedet for å spørre om å bli med på leken går og banker naboen.

Jeg synes synd på deg. Jeg synes synd på deg som bærer på et innestengt raseri og frustrasjon over egen situasjon. Det må være tungt å bære på et tunggrudd, innbitt raseri du er skyld i selv. Jeg synes synd på deg som forsøker å forkle din egen usikkerhet ved å forsøke å dominere andre. Hadia og Mani er dyktige og sterke politikere som tør å stå opp for meningene sine. Det er ikke du. Du pakker meningene dine inn i forkledte hatutsagn i et desperat forsøk på å dekke over mangel på egne meninger. Jeg tror egentlig ikke du er rasistisk. Jeg tror bare du mangler vokabular og intelligens nok til å uttrykke din frustrasjon på andre måter.

Samtidig liker du vel oppmerksomheten. Mediene skriver om deg, bloggere som meg snakker til deg og du føler du gjør en forskjell. Ja kanskje gjør du det - du styrker folks sympatier med menneskene du så innbilt hater. Good work.

Sosialistisk skolepolitikk privatiserer utdanningen

Fokus på høyere utdanning og gode karakterer er høyere enn aldri før. Standardisert undervisning, manglende tilrettelegging og lav undervisningskvalitet har ført til en tredobling i kjøp av privatundervisning.

 

Helligere enn bibelen i Norge er Janteloven. Særlig gjenspeiles dette i det norske skolevesenet. Til tross for noen gode borgerlige år er det fremdeles mange sosialist-skapte dinosaurer i skoleverket igjen.

I dag deler vi klassene inn i alder og lukker øynene for ulikheter for faglig utgangspunkt, læringsprogresjon og måten å lære faget på. Faglig differensiert undervisning ville tilrettelagt læringstempo- og metode til den enkelte elev. Det er ikke ofte jeg siterer fotballtrenere, men Nils Arne Eggen sa det godt: «Det er en pedagogisk villfarelse at enere skaper tapere.» Muligheten til å dele elevene inn etter faglige ferdigheter ønskes ikke av sosialistene. Årsaken er større skille mellom elevene. Ja gud forby skulle elever gis mulighet til å nå sitt faglige potensial. Det skal ikke være lov å være god. Da er det lettere å holde de gode nede enn å fokusere på å løfte de svakeste.
Les tidligere innlegg om dette her

 

Standardisert undervisning er et klassisk eksempel på «one size fits no one». Tradisjon tro er det skjedd lite revolusjonerende hva gjelder undervisningsmetodene i Norge. Vi scorer middelmådig på internasjonale undersøkelser og er fornøyd med det. Massekommunikasjonen fra lærer til elevene er videreført. Elevene blir bedt om å analysere andres tekster fremfor å kreativt utforme egne.

 

Bruken av digitale læremidler har økt og de siste årene har endret undervisningsmetodene til en viss grad. Problemet er at fremgangsmetoden for å lære et gitt pensum er fremdeles den samme. Kvaliteten er ikke blitt bedre fordi vi bytter ut lysbilder med power point. Evnen til å tenke nytt i bruken av nye virkemidler har vært for dårlig og skolen er for redd til å tenke nytt.

 

Resultatet av dette er at flere ikke får nødvendig faglig påfyll i skolen. Stadig flere foreldre kjøper derfor privatundervisning til sine barn. Sosialistenes aversjon mot alt privat driver de inn i et desperat forsøk på å svartmale situasjonen. De forsøker å fremstille det som at det kun er de rike og «beste» som kjøper undervisning. Det er feil. Elevmassen er like variert på det markedet som i skolen generelt. Elever som ikke får tilstrekkelige utfordringer og oppfølging, med særlige evner eller store utfordringer - flere ser fordelen av privatundervisning.

 

Advokat vil akseptere vold mot barn

Jeg er liberalist. Det innebærer at jeg har en urokkelig tro på og respekt for enkeltmenneskets egenart og verdi. Krenkelse, vold og overgrep er aldri akseptabelt. Norsk advokat er uenig i dette.

 

Jeg er mektig lei og blir oppriktig provosert over hvordan snillistiske, naive og liksom "forståelsesfulle" mennesker med jevne mellomrom tar til orde for å forstå. Vi må forstå hvorfor  enkelte velger å kjønnslemleste sine barn. Vi må forstå hvorfor tvangsekteskap og overgrep mot tretten år gamle jenter er ok. Og vi må forstå at fysisk vold mot barn er greit. Det er jo tross alt kulturen deres.

Helt ærlig - jeg driter i hvilken religion du sverger til. Om du tilber Gud, Allah eller spaghetti-guden er likegyldig for meg.
Jeg gir blaffen i om du er mørk, bleik eller lilla i huden,
og jeg er mer opptatt av hvordan du tilpasser deg samfunnet du lever i i dag enn hvor du kommer fra.

Det er du - og kun du - som er ansvarlig for dine handlinger.

Som liberalist er jeg tilhenger av valgfrihet og respekt for enkeltmenneskets frihet til egne valg. Men med den valgfriheten kommer også ansvar. 
Sentralt i den liberalistiske tankegangen er regelen om at min frihet slutter der din begynner.
Krenkelse av andre individer er aldri ok. Uansett hvilken patetisk og ansvarsfraskrivende argumentasjon du brukervil jeg aldri vise aksept eller forståelse for vold og overgrep.

Advokat Arild Humlen mener vi ikke skal straffe utlendinger som utøver vold mot egne barn. Hvilke signal vil noe sånt sende? Dersom en faktisk ønsker å forhindre vold mot barn er jo ikke å tillate det veien å gå! Likhet for loven er et grunnleggende prinsipp i en velfungerende velferdsstat. Å vike på disse prinsippene og åpne for diskriminering gjennom lovverket vil undergrave det rettssystemet vårt er tuftet på. Det er en skremmende og lite ønsket vei å gå.

I tillegg kan en jo spørre seg hvordan integrering skal foregå. Er det Norge som skal vike på våre prinsipper og tilpasse oss andre skikker, eller er det innvandrere som kommer som skal tilpasse seg vårt lovverk?

Et øye for et øye?

Et barn ble voldtatt. En voksen mann forgrep seg på en fire år gammel gutt. En uvirkelig hendelse som rokker ved ens tro på menneskeheten.

I går kunne vi lese den sjokkerende nyheten om at en mann i 30-årene hadde voldtatt et barn. Mannen har arbeidet i barnehager i årevis. Er dette hans første offer? Hvordan kan slike mennesker få en sånn jobb? Hvorfor har ingen oppdaget noe tidligere? Spørsmålene er mange, fortvilelsen stor og vantro går over i sinne. Hendelsen skremmer meg

Nyheten spredte seg raskt og kommentarfeltene fyltes opp med hatske, forbannede og aggressive meninger. Flere uttrykte frustrasjon og fortvilelse, mens andre tok til orde for brutale avstraffelser og gjenytelser. Slike hendelser lokker ofte frem det verste i oss. Det vekker et kollektivt sinne som forsterkes gjennom at vi samles om en felles fiende. Det gamle bildet av en folkemengde med fakler og høygafler dukker opp og illustrerer flokk-mentaliteten i oss. Reaksjonene skremmer meg.

Selv kjente jeg også sinne når jeg leste saken. Fra sjokk til vantro, frustrasjon til sinne. Forbannet på personen som hadde begått handlingene, forbannet på den brutale verdenen som igjen viser sitt sanne ansikt, forbannet over systemsvikten som gjorde dette mulig. Tanker om at overgriperen «må brenne», må lide, må straffes dukker fort opp og skyggelegger verdier jeg egentlig holder kjært. Følelsene skremmer meg.

I slike situasjoner føler jeg det er viktig å holde på våre verdier. Det er viktig å holde hodet kaldt og ikke reagere impulsivt. Hele vårt samfunn er tuftet på respekt for menneskelivet. Respekt for og anerkjennelsen av verdien i et menneske. Uansett hvor grusomme handlinger en person begår har en i kraft av å være menneske en verdi. Vårt rettssystem har ikke dødsstraff nettopp fordi menneskelivet er ukrenkelig. Straff er viktig: både for å forhindre personen i å gjøre det samme igjen, for å skremme andre fra å begå samme handling og for å (prøve) å skape en slags rettferdighet overfor handlingen som er begått. Signaleffekten i straff er derfor viktig. Å miste den skremmer meg.

Individets ukrenkelige verdi må ikke svekkes. Dersom vi åpner for å gjøre unntak i rettssystemet, innføre dødsstraff eller umenneskelige avstraffelser av kriminelle firer vi på egen moral. Å forsøke å straffe en bestialsk handling er ikke verdt å gå på akkord med egne verdier. Dersom vi avviker fra prinsipper og verdier hele vårt samfunn er tuftet på mister de sin verdi. Sakte, men sikkert kan dette svekke den moralske, kollektive holdningen om verdien av et menneskelig. Det er en situasjon som bør skremme oss alle.

 

Kjærligheten seiret

I dag måtte inngrodde og gammeldagse holdninger vike.
Tanken om at fordømmelse av andres kjærlighet til hverandre er ok ble nedstemt.
Skitne holdninger om at ens egne verdier skal påtvinges andre fordunstet.
Argumentasjon basert i eventyr skrevet av eldre, hvite menn for tusener av år siden ble slått.

Kirkemøtet stemte i dag for at homofile skal få gifte seg i kirken.
En selvfølgelighet for de fleste av oss. Et lite skritt for samfunnet, men et kvantesprang for kirken.

I dagens samfunn hvor våre verdier, moral og livssyn trues er det viktig å holde fast ved disse. Vi lever i en verden som daglig opplever terror, tortur og drap. En verden hvor ledere og diktatorer skylder sine groteske handlinger på uskyldig religion, tradisjon og tro. En verden i uro må kjempe for å bevare grunnmuren i samfunnet. Fundamentet vi er tuftet på. Og for meg er en av de viktigste verdiene respekten for enkeltmenneskers valg. Respekt for individets rett til å styre sine egne liv, ta sine egne valg og skape sin egen lykke. Kirkens innrømmelse av at dette også innebærer homofilt ekteskap er en viktig faktor. Ikke fordi kirken og kristen tro i seg selv er viktig for meg, men fordi det støtter opp under den norske kulturarv og tradisjon.

Er diskriminering ok?

Rasisme og diskriminering er greit i Norge. Så lenge det er nordmenn som diskrimineres.

Se for deg at du går på gata og ser en plakat med priser hos en frisør. Innehaveren av butikken er en oppegående, samfunnsbevisst småbarnsmor som driver salongen alene. Plakaten ramser opp prisene for klipping, vasking, farging. Videre skiller prisene på dame, herre, barn og etnisitet. Nordmenn betaler 100 kroner, mens innvandrere har en egen pris på 200 kr.

"Mange av de norske som klipper seg med meg bor i de kommunale blokkene og er uføretrygdede" sier damen for å forklare prisforskjellene.

Det ville blitt ramaskrik.
Nasjonale medier ville ropt ut om rasisme og diskriminering.
Sosialistpartiene ville sammenliknet eieren med Hitler.
Antirasistisk ungdom ville gjenskapt krystallnatta og ramponert salongen hennes.
VG ville kjørt en "VG avslører"-serie hvor de avdekket de livsfarlige rasistmiljøene i Norge.
Dagbladet ville forsøkt å finne ut om hun noen gang hadde snakket med en vararepresentant for FrP i ei lita bygd som de kunne skrive om.
Talspersoner fra muslimske miljøer hadde stått frem med tårer i øynene og sagt at slik rasisme opplever de hver dag.

Hvor er disse nå?
Hvor er de kritiske røstene, de som kjemper mot diskriminering, for likestilling?
Hvor er deres stemmer nå som en frisørsalong i Moss velger å diskriminere innvandrere og nordmenn?
http://www.nettavisen.no/nyheter/frisr-gir-halv-pris-til-innvandrere/3423209598.html

Prisdiskrimineringen er også nedlatende ovenfor innvandrere. Den store majoriteten av innvandrere som kommer til Norge er oppegående, smarte, arbeidsdyktige mennesker som får seg utdanning og jobb, bidrar til verdiskapning og har samme inntekt som resten av oss. Synes de det er greit at denne frisøren mener innvandrere er svake, mindre ressurssterke mennesker som trenger almisser?

Alle kjenner apen


Fotograf: Morten Andenæs
 

«Hva ser du?» spør han nysgjerrig, psykiateren. Jeg stirrer på fotografiet som viser så lite, men betyr så mye. Et bilde blottet for effekter og bakgrunnsstøy, og som kun viser ett enkelt dyr. En skjebne.

Det er hans private bilde som på ferden fra fotografen til hans private hjem har et mellomstopp innom Villa Sult. Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi jeg føler for mye. En bølge av emosjoner skyller brutalt over meg. I stedet for å surfe på bølgen lar jeg den rive meg opp av bakken og kaste meg ukontrollerbart rundt som en tønne.

Det er ikke likt meg å la bølgen vinne. Jeg er (for, sier psykiateren) flink til å stenge følelsene inne og har som regel aldri problem med å surfe elegant på bølgene som kommer mot meg. Selv når tsunamier melder sin ankomst lar jeg meg sjelden affisere. Men denne gangen er det annerledes. Her og nå. Det føles som et brutalt slag i magen, en knyttet neve av sinne, sorg og frustrasjon som kanaliserer all sin kraft rett i mellomgulvet. Jeg nærmest higer etter pusten og tar et lite, men merkbart skritt bakover.

Bildet fascinerer meg. I ettertid har jeg bedt venner beskrive bildet med tre ord. Med små variasjoner er det ord som sorg, ensomhet, sinne, gråt og forlatt som kommer. Jeg føler de samme følelsene selv. Kjenner et desperat sug etter å tre inn i bildet og legge armene mine rundt apen. Ikke si noe. Ikke ytre noen trøstende ord. Bare holde fast og ikke slippe. Jeg kan formelig kjenne hans tårer, føle innbilte, men likefult kraftige tårer demme opp i meg. Ikke fordi jeg synes synd på ham, eller syns synd på meg selv. Men fordi jeg føler en samhørighet, et fellesskap, et bånd.

Det er en følelse jeg kjenner på, kanskje den sterkeste av dem alle, når jeg ser bildet. En følelse jeg enda ikke har hørt andre nevne. En følelse så gjenkjennbar, så sterk, så dominerende at den nesten overskygger de andre. Følelsen av skam.  Den vonde, altomgripende følelsen av skamfullhet. Forsøket på å gjøre seg selv så liten at ingen ser deg. Ingen skal legge merke til deg. Du vet de ser deg, måler deg, dømmer deg. Du klarer ikke slippe unna de stirrende blikkene som ser tvers gjennom deg. Du har ikke gjort noe galt, men likevel er du redd for hva de ser. For at de skal se deg. Når du selv ikke klarer elske det som er på innsiden, hvordan kan du da forvente at andre skal klare det? Du blir skamfull, skamfull for at du er du, skamfull for at du er til. Det er den største smerten av dem alle. Apen har ikke gjort noe galt. Dens indre stemme skriker etter å bli forstått og elsket, skriker etter å bli sett ? samtidig som den gjør alt den kan for at ingen skal se. Skammen av å være til.

Jeg forstår han. I et rom fullt av mennesker føler en seg alene. I en kropp som ikke er din og som vil deg vondt. Blikk som ser PÅ deg, men ikke ser DEG. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen sies det. Ingen vil være apen.

Oslo - en kommuniststat?

Ideen bak kommunisme og diktatur er god. Styreformen er effektiv, manglende behov for samarbeid gir mer forutsigbarhet og det er lettere å tenke langsiktig. Problemet er ikke at makten er plassert ett sted - problemet er at den er plassert med feil personer.

Miljøpartiet de Grønne kaller seg «politisk uavhengige». De tilhører verken venstre- eller høyresiden i norsk politikk. I starten ble jeg irritert over deres manglende mot til å innrømme at de var sosialister. For all del - hadde jeg tilhørt venstresiden hadde jeg vært flau selv. Likevel mener jeg at en må tørre å stå for meningene sine.

Etter MDG kom i posisjon derimot har jeg fått en ny forståelse for situasjonen. Partiet kan ikke plassere seg på venstresiden i norsk politikk da de simpelthen ikke tilhører det samme politiske systemet. Demokrati er tuftet på maktfordelingsprinsippet, på ideen om like rettigheter. Jeg er stolt over vår kultur som ser på mennesker som likeverdige og på politikerne er en del av folket - ikke hevet over. MDGs politikk ledet av troppsfører Raymond Johansen tilhører dessverre ikke denne filosofien.  

Per Kristiansen trenger ikke lete langt etter inspirasjon til sin femte bok. Det holder å beskrive situasjonen i Oslo etter lokalvalget. Nybegynnerfeil er lov. Systematiske overtramp som avdekker en dobbeltmoralsk og elitistisk tenkning derimot er ikke greit. Å basere politikken på ideen om to sett lovverk; ett for folket og ett for seg selv, er for meg grunnleggende feil. Det strider mot hva samfunnet vårt er tuftet på og illustrerer en selvforherligelse som ikke hører hjemme.

Oslo skal være bilfritt og folk skal tvinges til å ta kollektiv. Selv skal de bli kjørt i taxi.
Parkeringsplassene skal fjernes fra sentrum. Selv skal de ha faste plasser i innendørs garasjeanlegg.
RV skulle henge ut rikingene på bussafari - bor selv i praktvilla.
Småbarnsfamilier som skal i skytteltrafikk mellom to arbeidsplasser, barnehage og skole skal blø økonomisk, mens fiffen på vestkanten og MDG selv skal sponses med el-sykler.  

I begynnelsen fant jeg det hele underholdende. Plasser popcorn-bøtta i fanget, len deg tilbake og enjoy the show. Selvskading er en lett form for underholdning. Men veien var dessverre kort fra humor til pariodisk, og nå til skremmende. Tanken på makten disse elitistiske kommunistholdningene har fått er urovekkende.

Som Churchill sa: «Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.» Problemet er  ikke diktatur som prinsipp, problemet er menneskene som skal forvalte styreformen. Maktkonsentrasjon er uheldig når den konsentreres rundt politikere som oppriktig talt mener de er viktigere og bedre enn andre, at de fortjener mer enn «vanlige folk». Det ser vi nå tendenser til i Oslo.

Gründerne Norge er avhengig av!



Dette er et gjesteinnlegg fra en av mine beste venninner, Liv-Runi Antonsen. Hun er en dyktig gründer som viser pågangsmot, stå-på-vilje og leder ann den nye generasjonen risikovillige og hardtarbeidende gründere: 

 

Tiden er inne!

Arbeidslivet er i endring. For oss som går med en gründerspire i magen, har det aldri vært et bedre tidspunkt å starte på enn nå.

Under Oslo Innovation Week i fjor presenterte næringsminister Monica Mæland og finansminister Siv Jensen Norges første gründerplan. I tillegg uttalte arbeidsminister Anniken Hauglie i januar at hun ønsker å endre regelverket for mottak av dagpenger, slik at flere kan få mulighet til å motta dagpenger under oppstarten av egen virksomhet. 

Dette er gode nyheter for folk som går med en drøm om å starte for seg selv, men som frem til nå ikke har turt å ta steget. Jeg er en av de som har valgt å hoppe i det, selv om statistikken for å lykkes som kvinnelig gründer historisk sett ikke er på min side.
 

Hvorfor mislykkes kvinnelige gründere?

1 av 4 av alle bedrifter som startes opp går konkurs innen fem år. Jeg er på ingen måte feminist, men finner det interessant at blant de selskapene som overlever er det få som eies av kvinner. Hvorfor skal ikke vi kunne lykkes når menn kan?

Jeg tror det ligger mye sannhet i begrunnelsen til Anita Krohn Traaseth i Dagbladet i fjor:

- Det er gjerne færre kvinner som har lyst til å satse stort. Kvinner oppretter ofte mange små enkeltmannsforetak. Der er det ikke veldig store ambisjoner om å vokse eller ta bedriften ut av landet. Gjør det!
 

En må tørre å feile!

Jeg skal innrømme at jeg lenge har vært i samme spor selv. Jeg har hatt et enkeltmannsforetak registrert siden 2005. Ung og full av pågangsmot skulle jeg lage websider for små og mellomstore bedrifter i Midt-Norge. Jeg gikk i omtrent alle feller jeg kunne gå i, og etter ca. ni måneder kastet jeg inn håndkledet. Det ble aldri noe mer ut av det firmaet, selv om jeg fortsatt står oppført som eier den dag i dag. 

Jeg innså at noen av faktorene for å lykkes er kunnskap om fagfeltet og evnen til å stå på og jobbe lange dager. Du må forstå at du ikke bare jobber med faget ditt, du er også din egen markedsfører, selger og økonom. I tillegg bør du ha et stort nettverk som kan åpne noen dører for deg i oppstarten når du trenger det mest. Alt dette manglet jeg. 
 

Fra stabil jobb til usikker inntekt

De siste elleve årene har jeg jobbet med å øke kunnskapen jeg manglet som ivrig 21-åring. Til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg bare måtte hoppe i det. Det er skikkelig skummelt, men når en først er i lufta er det ingen vei tilbake. I det minste hopper jeg ikke alene. Jeg har en medgründer i min beste venninne Liv Maren Mæhre Vold, noe jeg setter stor pris på. Vi har alltid jobbet med samme fagfelt, men på hver vår side av bordet. Hun som journalist og pressefotograf, meg som kommunikasjonsrådgiver, studiofotograf og ansvarlig for sosiale medier for både små firmaer og store selskap. 

DigiKo gir meg nye muligheter i et landskap preget av usikkerhet og masseoppsigelser. Nå kan jeg forme min egen hverdag samtidig som jeg får jobbe med det jeg liker aller best; historiefortelling. Vi har et stort nettverk som støtter oss, og med Liv Marens bakgrunn både som journalist og politiker er det mange i Lillehammer-regionen som ønsker oss velkommen. De ønsker at vi skal lykkes, de tror på forretningsideen vår og heier oss frem. Det betyr utrolig mye for oss. 
 

Sosialt entreprenørskap som kjerneverdi

Regjeringens gründerplan definerer sosialt entreprenørskap på følgende måte: 

"Sosiale entreprenører forsøker å løse sosiale utfordringer og samfunnsproblemer på nye og innovative måter. Sosiale entreprenører benytter forretningsmetoder for å skape verdi og i noen tilfeller for å skalere deres sosiale innsats. I denne gruppen inngår både levebrødsforetak og gründere med vekstambisjoner."

Dette er noe vi i DigiKo brenner sterkt for, og noe som er en av våre kjerneverdier. Liv Maren ble diagnostisert med Multippel Sklerose som 25-åring. Redusert bevegelighet og stresset journalistyrket førte med seg gjorde henne sykere og bidro til at hun forlot journalistyrket. Etter lengre tids sykemelding har hun innsett at hun savner å være kreativ, men også at hun aldri vil kunne komme tilbake i en fulltidsjobb igjen. 
 

Ønsker å hjelpe andre

Som Liv Marens venninne og sjef kjenner jeg hennes kapasitet og leveringsevne. Jeg vet at om hun får en powernap når hodet er "fritert", så kan hun fortsette der hun slapp en snau time senere og levere glimrende resultater. Slik får hun mulighet til å jobbe så mye hun kan - noe som ser ut til å ligge på rundt 50%. Vi har tett dialog med både oppfølgingsenheten Frisk og NAV og sammen vil vi finne en balanse til det beste for alle parter. 

I likhet med Liv Maren er det mange mennesker som faller utenfor. Mennesker som har en restarbeidsevne de ikke får benyttet fordi de ikke passer inn i A4-boksen arbeidslivet er bygget på. Flinke folk som ønsker å jobbe, men som trenger litt oppfølging med tilpasning av arbeidstid eller lignende. Min drøm er å kunne hjelpe flere mennesker på denne måten. Vi skal levere topp kvalitet i alle ledd, og leveransen til våre kunder skal møte til deres forventning og mer til. Gode resultater vil generere økt kundebase, som igjen gir oss mulighet til å vokse og skape flere arbeidsplasser. Arbeidsplasser som skal fylles av faglig sterke, kreative og arbeidsomme mennesker - uavhengig om de passer inn i a4-boksen eller ikke. Jeg håper jeg kan inspirere andre bedrifter til å vurdere en slik tilnærming, slik at vi sammen bidrar til et kollektivt løft for å få mennesker som gjerne vil jobbe inn igjen i arbeid, men som trenger noen tilpasninger for å klare det.
 

Hva ligger i fremtiden for DigiKo?

Er det mulig å lykkes som ung gründer og kvinne i dag? Absolutt! Det krever at en er risikovillig, jobber hardt, ofrer mye, og at en leverer hver gang. I tillegg er det en kjensgjerning at som kvinne i trettiårene med samboer dukker det opp forventninger til familie. Å være gravid i ni måneder med påfølgende barseltid harmonerer dårlig med en gründertilværelse med jobb døgnet rundt. Her må en ofre noe for å vinne noe annet.

"Fremtidens arbeidsplasser blir skapt av mennesker som tør å ta en sjanse, og som satser på egne evner og ideer" sa regjeringen i Gründerplanen. Jeg er enig i tankegangen og håper at vi kan se flere slike initiativ fra regjeringen fremover. Jeg vet at DigiKo kommer til å lykkes, bare vi jobber hardt nok og nettverket vårt fortsetter å heie på oss. Jeg håper at næringslivet i Lillehammer og omegn tør å satse på to unge gründerkvinner som har unik erfaring med og kunnskap om hvordan best fortelle våre kunders historier på morgendagens plattformer.

Liv-Runi Antonsen
Daglig leder i DigiKo AS
 

DigiKo er et foto- og kommunikasjonsbyrå etablert på Lillehammer i januar 2016. Kjernevirksomheten ligger innen foto, tekst, rådgivning i- og drift av sosiale medier, arrangementservice og digital kommunikasjon. Via samarbeidspartnere tilbyr også DigiKo webdesign, logodesign og trykkmateriell. For mer informasjon, se www.digiko.no eller www.facebook.no/digikoAS.

 

 

Sykdom på salg

En av fire nordmenn er overvektig og tallet er økende. 1000 mennesker utvikler diabetes type 2 hver måned. Barnefedmen øker og hjerte-kar-sykdommer blir stadig mer utbredt. Butikkene selger sukkerbomber til spottpris, fysisk aktivitet i skolen nedprioriteres og helseministeren sier at «det må være lov å kose seg».
 

I går startet en vanvittig priskrig på smågodt i dagligvarebutikkene. Med en kilopris på 29kr vekket butikkene hamstre-genet i oss raskere enn en verdensutslettende orkan ville klart. Mann og kvinne, gammel og ung hev vi oss hysterisk rundt for å sikre oss billige sukkerbomber. Samtidig danset insulinpumpe-produsentene i en euforisk gledesrus til banken. Prisbevisst som jeg er (gjerrig som mine foreldre kaller det) kritiserer jeg ikke billigere matvarepriser og konkurranse mellom butikkene. Likevel synes jeg det er trist at når fersken endelig kom på tilbud var det Haribo sin versjon av den.

 

Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne.
Mye av dagens helseutfordringer, og således økonomiske belastning på helsevesenet, er et resultat av fedme og en usunn livsstil. Andelen overvektige øker raskere i Norge enn i USA, og dagens 15-åringer mer mindre aktive enn våre besteforeldre. Gode vaner etableres tidlig og grunnlaget for en sunn livsstil dannes under oppveksten. Fortjener ikke barna våre å bli gitt best mulig forutsetning for et langt og friskt liv?

Som stortingsrepresentant fremmet jeg forslag om daglig fysisk aktivitet i skolen. Ikke gym med tester og prestasjonskrav, men for å fremme bevegelsesglede- og lyst, bedre læring- og læringsmiljø og bygge gode vaner for fremtiden. Samtlige politiske partier stemte mot. Er politikerne virkelig så ignorante at de ikke evner å se hvorfor investering i helsen til dagens barn er viktig? Det vil forebygge store kostnader for fremtiden ? både samfunnsøkonomisk og for det enkelte mennesket.

 

Sukker = kos?
Helseminister Bent Høie har adressert økende overvekt og livsstilssykdommer som problem tidligere. Derfor forbauser det meg at han møter priskrigen med å legitimere «kosen». Har han lekt for mye med Arbeiderpartiet og adoptert «to moraler er bedre enn en»-mentaliteten? Samtidig lurer jeg på hvorfor ikke flere utfordrer den vedtatte sannheten om at sukker = kos. Hvem har bestemt at en må utsette kroppen for kraftig belastning på insulinnivåene, tilføre transfett og tomme kalorier for å kose seg?

 

Personlig ansvar
Jeg mener på ingen måte at politikerne skal nekte butikker priskrig. Ei heller bør politikerne blande seg inn i hvilke varer de konkurrerer om. Derimot har vi forbrukerne ansvar. Ansvar for å ha et mer langsiktig perspektiv på hvordan vi kan påvirke prisene gjennom vårt handlemønster. I stedet for å hamstre vingummi og sjokolade i vill jubelrus over billige priser så kan vi kreve priskrig på frukt, fisk, potet eller kylling? Vi kan ikke klandre butikkene for at de tilfredsstiller våre behov og ønsker. Det er vi som sitter med pengene og vi som kjøper tilbudsvarene, ingen tvinger oss.

Skal vi klare å snu samfunnsutviklingen må vi ta ansvar selv. Vi ? du og jeg. Er du villig til å ta ansvar eller er de 100kr du sparte på sjokkis viktigere?

7 magre år - 7 fete?

For 7 år siden holdt jeg min første landsmøtetale.
------->  https://www.youtube.com/watch?v=X3sRFvfaoLg
Den er trist å høre på. Den er trist fordi den like så gjerne kunne vært holdt i dag.
Lite har skjedd siden talen ble holdt og problemet er langt fra løst.

Jeg skulle ønske vi hadde kommet lengre. Jeg skulle ønske at budskapet fra 2009 hadde nådd frem da. Hadia Tajik var nylig i mediene og snakket om situasjonen for innvandrerkvinner. Hadia adresserte mange av de utfordringene jeg snakket om for syv år siden. Hvorfor gjorde ikke hennes parti, hennes regjering noe de fem årene de styrte landet? Dette er ikke en situasjon som har oppstått nå.
Men igjen - bedre sent enn aldri og jeg er glad AP endelig har åpnet øynene for hvilke utfordringer vi har med tanke på integrering.

Diskriminering, undertrykkelse og dårlig behandling av kvinner er mer utbredt i enkelte kulturer og land enn andre. Det er et faktum. Hvorfor skal det være politisk ukorrekt å si det? Jeg tror manglende utvikling i integreringspolitikken bunner i vår frykt for å bli stemplet. Debatten er svart-hvitt og polarisert, inntar du et standpunkt høster du sinte stemmer, stygge kommentarer. Det er lettere å la være.

Fremskrittspartiets ungdom hare slagordet: Tør der andre tier.
For meg er det fremdeles retningen som vises i mitt politiske kompass. For meg handler politikk om å stå for det jeg tror på. Kjempefor endringer jeg mener er riktige. Politikk er om visjonen om et bedre samfunn, en arena for påvirkning og utforming av fremtidens hverdag. Ikke bare for meg, men for våre kommende generasjoner. Det gjør at jeg ikke lar meg tie. Jeg nekter å la politisk korrekte forståsegpåere og samfunnsdebattanter tie meg til stillhet fordi temaene er ubehagelige å snakke om. Det være seg innvandring, integrering, stripping, sexkjøpsloven eller annet.

Parolene for kvinnedagen er mer reflekterte nå enn de var for syv år siden. Ting har blitt bedre. FrP i regjering de siste to årene har gitt høyere takhøyde i integreringsdebatten. Således har vi fått en mer konstruktiv debatt. Problemer blir ikke lengre børstet under teppet, men bragt frem i lyset for diskusjon. Det er sunt. Det er sunt fordi vi utfordrer etablerte fordommer og satte handlingsmønster. Det er det som gir endring - det er det som gir bedring.

Selv om noen ihuga, blodrøte Ottar-feminister har klart å lure inn "Oslo som strippefri by" synes jeg flere av årets paroler viser fremgang. La oss håpe at oppgulpet om stripping markerer det siste fra den kanten noen sinne på kvinnedagen. VI har hatt sju magre år når det gjelder styrking av innvandrerkvinners rettigheter. La oss nå ha sju fete.

Er etnisitet relevant?

Med jevne mellomrom går antirasister og feministers demonstrativt gjennom avisen «en tilfeldig dag». Antall innvandrere/kvinner avbildet i avisen sammenliknes opp mot norske menn. Er menn høyere representert brukes det som eksempel på hvor dårlig stilt Norge er med integrering og likestilling. Handlingen er like kjedelig som den er intetsigende og repetitiv, men en dårlig historie kan vel ikke fortelles for ofte?

For noen dager siden leste jeg saken om en 19 år gammel gutt som ble knivstukket. Jeg ble skremt. Jeg ble opprørt. En ung tenåring hadde blitt knivstukket! Lurer på om det går bra med han? Mange tanker rundt en grusom handling.

Dagen etter delte en venninne av meg samme saken på facebook. Hun etterlyste etnisiteten på knivstikkeren. 19-åringen som ble knivstukket hadde utenlandsk navn, så hun antok at det var en nordmann som hadde begått gjerningen. Det faktum at journalisten ikke hadde sagt noe om den kriminelles etniske bakgrunn var samtidig en klar indikasjon på at den kriminelle var norsk.

Hvorfor er knivstikkerens eller offerets bakgrunn relevant? Er det knivstikkingen som er nyheten eller hvem som gjorde det? Da jeg leste saken streifet det meg ikke å lure på den kriminelles etniske bakgrunn. At tenåringen hadde utenlandsk navn registrerte jeg ikke. Det er jeg glad for. Glad fordi det viste at etnisitet overhodet ikke er relevant for meg. At andres forutinntatthet og fordommer, det være seg mot norske, utenlandske eller journalister, ikke er like sterke hos meg.

Jeg påstår ikke at jeg ikke har fordommer, det har vi alle. Vårt perseptuelle tankekart plasserer mennesker, handlinger, observasjoner og erfaringer inn i skjema og bokser. Fordommer og generaliseringer slik at vi lettere klarer å tolke, systematisere og forstå de fenomener vi observerer. Forskjellen ligger i hvor observant vi er over dem og hvordan vi systematisk utfordrer våre egne stigma.

For meg handler ikke likestilling eller «fravær for rasisme» (i mangel på bedre ord) at vi skal telle personer i aviser hvor målet er en 50/50 fordeling. For meg er det når en leser en nyhetssak, registrerer handlingen og reagerer på den. Og det uten å blande inn kjønn, etnisitet eller andre uvesentlige faktorer.

For smart for yrkesfag?

- Du som har så gode karakterer må jo velge allmennfag.
Lærerens vennlige øyne smilte overbærende til meg over brillekanten. Formaningen kom med de beste intensjoner og avdekket et alvorlig problem i skolesystemet vårt.

Det er snart femten år siden (herregud jeg begynner å bli gammel?) jeg med den største selvfølge ble servert rådet om allmennfag. Ikke fordi læreren min hadde vonde hensikter. Ikke fordi han ville fraråde meg å begynne på drømmelinja. Men fordi det hersker en etablert sannhet i skolesystemet. En sannhet så innarbeidet at en ikke engang stiller spørsmålstegn ved det:
Skoleflink = allmenn, skolesvak = yrkesfag.

Senest to dager siden kunne vi lese om en som ble frarådet byggfag fordi «han var for smart».

 

Yrkesfaglig og teoretisk kompetanse blir ikke sett på som likeverdige. Teoretisk kompetanse og akademisk bakgrunn blir fremdeles sett på som mer verdifullt. Det å ha fem års skolegang gir høyere status enn femårig yrkeserfaring. FOlk snakker nedlatende om de som «bare» har fagbrev, og nærmest fnyser av de uten generell studiekompetanse. "Hvor er ambisjonene, målene, evnene til disse menneskene?" tenker de, mens de selvtilfreds sender varme tanker til det flotte arket i skuffen hjemme med tittelen «bachelor» på.

 

Stadig flere velger høyere utdanning, en bra og nødvendig trend. Arbeidslivet er i utvikling og behovet for høykompetent arbeidskraft er økende. Der en før trengte 10 arbeidere langs samlebåndet trenger vi nå en ingeniør for å styre automatiserte prosesser. Skiftet i arbeidslivet gir seg således tilkjenne gjennom endrede behov for type arbeidskraft. Men vi må ikke gå i fellen og tro at vi ikke lengre trenger fagarbeidere. Vi har ingeniører som tegner nye veitraséer, arkitekter som tegner hus og prosessmekanikere som overvåker oljeboringen. Likevel trenger vi vegarbeidere til å asfaltere, snekkere til å bygge husene og oljearbeidere til å bore etter oljen. Behovet for menneskelige ressurser vil ikke forsvinne.

 

Vi skal være stolte over yrkesarbeidene våre. Vi skal være stolte over den arbeidsomme, dyktige og faglig kompetente arbeidskraften vi har. Ikke alle individer er eller vil være akademiske suksesser. Ikke alle er egnet til å plante ræva på skolebenken i 21 (!!) år for en mastergrad, og ikke alle finner sin lidenskap i støvete bøker på universitetets lesesal. Og bra er det! For det er ikke inflasjon av professorgrader et samfunn trenger, det er diversitet. Det er ulikhet. Et homogent samfunn er ikke tjenlig for noen.

 

Jeg mener ikke det er negativt at flere velger høyere utdanning. Jeg mener det er negativt at høyere utdanning har høyere status enn yrkesfag. Samfunnets stigmatisering av de uten høyere utdanning er nedlatende. Dyktige ungdom med en lidenskap for å bli snekker, rørlegger eller annet må ikke bli hindret i å følge sine drømmer fordi det ikke er like populært som advokat eller lege. Alle yrker i samfunnet er like viktige, alle yrker fyller en funksjon. Rådgivere ved landets skoler må våkne, lærere må være objektive og samfunnet forøvrig må slutte å snakke ned yrkesfag.

Feminisme = ekshibisjonisme?

Innlegget under er en repost. En repost av et innlegg jeg skrev i september i 2010. Jeg løfter det opp fordi det viser hvor latterlig lite vi har utviklet oss på seks år. Vi har ikke forbedret oss en tøddel. Ikke beveget oss en millimeter. Fremdeles hører vi hylene til enkelte feminister om deres rett til nakenhet. Rett til å flashe både pupper, rumpe og lår. Som Aulie gjorde, i likhet med et titalls andre både før og etter henne.

"Feminism refers to political, cultural, and economic movements seeking greater, equal, or, among a minority, superior rights and participation in society for women and girls."

Ut fra denne definisjonen vil jeg kalle meg feminist. Jeg er opptatt av at kvinner skal ha de samme rettighetene, pliktene og deltakelse i samfunnet som menn. Derfor gremmes jeg når såkalte feminister misbruker ordet til å poste halvnakne bilder av seg selv.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036542

Vi lever i et globalisert samfunn hvor tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresdrap og innestenging av kvinner er et faktum. Dette skjer både i "det store utland" og her i Norge. Det er vanskelige saker å snakke om, og skjellsord og fordømmelse av de som tør å ta opp problemene er utbredt. Det er vel derfor så få taler disse kvinnenes sak

Her i Norge har en de siste ukene sett at feminismen, kvinners kamp for like rettigheter, i hovedsak dreier seg om å eksponere seg selv. Dreier seg om å "slåss for kvinners rett" til å publisere halvnakne bilder av seg selv på internett, allment tilgjengelig for evig tid. Unnskyld meg - men er dette likestillingskamp? Hvem nekter egentlig kvinner i dag å kle av seg på nett?

Jeg synes det ville vært mer verdig  om man tok tak i de tøffe temaene, og ikke forvekslet feminisme med ekshibisjonisme.

Statlig likplyndring

I dyreriket går rovdyrene etter det svakeste byttet. Den halte gasellen bakerst i flokken, den nyfødte kalven som vil gjøre minst motstand. Selv om majoriteten av våre handlinger styres ubevisst av våre primitive instinkter hadde jeg håpet at vi på dette området hadde utviklet oss mer.

 

Sosialistene snakker om mye til mer. Alle skal med, alle skal få. Godhetsrytterne stråler seg i glansen av den ureflekterte hyllesten fra menigheten. Kritiske røster som etterspør realistiske løsninger blir nådeløst festet på nåtidens kors (tabloidenes forside...) og brutalt tiet ned. "Øk skattene", lyder den rytmiske og gjentakende messingen. Om og om igjen.

 

Hvem skal betale disse skattene? Er det de ekle rikingene de elsker å hate? De kvalmingene med Tesla, fin klokke og sykkel til 50.000kr som de bruker opp og ned Holmenkollen i helgene? Det hadde i alle fall vært litt mer rettferdig å angripe de som kan kjempe tilbake. Men det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Upåvirket av evolusjonens introduksjon av tanker, refleksjon og bevissthet om rett og galt og lar de urinstinktet styre. I likhet med rovdyrene velger de det svakeste byttet - døende/døde mennesker og deres stakkars pårørende.

 

Likplyndring er ikke et nytt  fenomen. Den umenneskelige handlingen har eksistert i årtusener, spesielt i kulturer hvor en gravla mennesker sammen med betydelige verdier. Nå fyller vi riktignok ikke kister med gullbarrer lengre, men flere etterlater verdier i form av eiendom, likvide midler og annen form for realkapital. Det er disse verdiene Arbeiderpartiet er ute etter. Pårørende, familie, barn og slekt - sorry folkens, men staten skal ha sitt, igjen!

 

Hvorfor er likplyndring greit bare fordi det er staten som står for plyndringen? Det er samme grunn til at jeg er mot dødsstraff - å ta et annet menneskeliv er i mine øyne ikke greit. Det er ikke mer greit dersom staten gjør det heller. 

 

Vi betaler skatt av pengene vi tjener. Du betaler avgifter for pengene du bruker.. Pengene du investerer i bolig betaler du eiendomsskatt av. Er du så heldig å ha god lønn og klarer å spare betaler du formueskatt. Og så skal du jaggu meg betale skatt av de stakkars kronene du har klart å holde på når du dør og?

 

Grådigheten kan formelig ingen ende ta. Jeg håper virkelig ikke arbeiderpartiet kommer til makten og setter statlig likplyndring i system. 

Misunnelseskulturen lenge leve

«Jeg betaler min skatt med glede jeg», sier hun i en lystig tone iført et selvtilfreds, politisk korrekt smil. Jeg kan nesten se personen klatre et par trinn oppover den selvopplevde status-stigen. Selv blir jeg stående.

Jeg betaler skatt jeg og. Med glede blir vel å ta litt hardt i, men jeg ser på skatter og avgifter som en naturlig del av et demokratisk samfunn. Et samfunn jeg ønsker å delta i. Samtidig jeg lar meg provosere av den polariserende og formanende argumentasjonen som de skatte-elskende sosialistene er så glad i å bruke. Der fokuset er å snakke ned rikingene fremfor å bidra selv.

En venn av meg er en rik drittsekk. En som tror han er noe. En som kjøpte seg en Tesla som har så frekt kjører rundt med. Bor i en overpriset leilighet hvor bare spisebordet koster mer enn alle mine møbler til sammen. Han kjøper champis på byen og kjøper en dyr klokke. Klokka trengte han ikke engang, men det var bare fordi han hadde lyst på en ny.

Den samme vennen kom fra en familie med lite penger. Han flyttet på hybel når han var 15. Mens vennene festet i helgene arbeidet han doble skift på bensinstasjonen. Gjennom 5-årig masterstudie arbeidet han på avlastingssenter for ungdommer, var støttekontakt og som var frivillig trener for et småguttelag. Med A i alle fag fikk han en god jobb. Han er den første på kontoret og den siste som drar. Han er dyktig, har høy lønn og står på døgnet rundt. Han har 5 fadderbarn gjennom Plan og gir tusenvis av kroner til humanitære organisasjoner hvert år.

Venninnen min som betalte sin skatt med glede er tilkallingsvikar i barnehagen. Etter å halvveis sove seg gjennom videregående skole og ha to start (og rask slutt..) på folkehøgskoler tok hun et par friår (dagpenger). Hun er veldig politisk engasjert. Store ord om bidrag til fellesskapet, gratis barnehage, skattelegge rikingene og rettferdighet. Rettferdighet gjennom at de som har råd til det skal betale mer. Jeg har lyst å rope «betale dagpengene dine mener du?», men lar det ligge. (*)

«Vi er alle sosialdemokrater» sa John Lyng. Selv om erkjennelsen er noe tung å svelge for en frihetselskende sjel som meg må jeg innrømme at det stemmer. Selvfølgelig ønsker jeg velferdsordninger. Selvfølgelig mener jeg at en skal betale skatt. Det jeg finner provoserende er hvordan det norske samfunnet knuger på Jantelovens misunnelseskultur. Det er politisk korrekt å svartmale «de rike». Sosialistene snakker om at alt skal være gratis, staten skal betale alt, staten ordner opp. Regninga? Jo ? de rike. De må bidra de også!

Stordalen, Thon og andre velstående mennesker betaler mer i skatt på ett år enn disse politisk korrekte, selvtilfredse, venstrevendte feministene gjør til sammen hele livet. Bidra til felleskassa? Ja selvfølgelig! Men da må en jaggu meg evne å se andres bidrag også, fremfor å la de grønne misunnelseslappene de liker å ikle seg med styre debatten. Kan de ikke heller bruke energien på å feie for egen dør først og arbeide for hvordan DE SELV kan bidra mer, fremfor å være på heksejakt på naboen med bedre bil?

(*) Og før noen kverulerende nettroll på heksejakt velger å henge seg opp i den formuleringen fremfor å diskutere temaet; nei jeg er ikke mot dagpengeordningen og nei jeg mener ikke noe negativt om mennesker som har behov for ordningen.

Avskaffelse av tidsklemma

Der var det plutselig gått fem dager siden sist innlegg. Føler jeg knapt har rukket å trykke «publiser innlegg»-knappen og lagt ned skjermen siden da. Godt tegn på innholdsrike dager, dårlig tegn for bloggens posisjon på prioriteringslisten!

Det klisjéfylte begrepet «tidsklemma» er vel på topp 10-lista over mest brukte ord i Norge anno 2015. Det med grunn. Hverdagene går liksom ikke helt rundt. Skole og jobb, venner og familie, hobbyer og trening, vasking, sosiale medier og gudene vet hva. Samfunnets utvikling har bragt med seg flere aktiviteter og forpliktelser. Dessverre har ikke antall timer i døgnet hengt med i utviklingen.

Jeg finner det merkelig at følelsen av mangel på tid er så stor. Majoriteten av innovative løsninger og ny teknologi har jo det motsatte mål for øyet – nemlig å være tidsbesparende. Tekniske hjelpemidler forenkler og effektiviserer de fleste aktiviteter og prosesser i samfunnet, både på jobb og i fritiden. Vi har gått fra vask og gjenbruk av tøybleier til engangsbleier i søpla, fra å håndvaske gulv til selvstyrende roboter, skrivemaskin med rettetast til autocorrect på iphone og fra hjemmetørket lutefisk til kebab på hjørnet. Likevel er tid blitt vår største ressursmangel.

Som pragmatisk politiker tenker jeg at vi kan vedta oss bort fra problemet. La oss enes om å utvide døgnet. Noen timer er nok, vi trenger ikke overdrive. La oss starte med for eksempel 27 timer. Det er et fint tall. Da får vi tid til å gjøre mer, samtidig som at tre ekstra timer ikke sliter oss helt ut. Og med det fratrer jeg den digitale arenaen med lovnad om å bruke de ekstra timene jeg nå har fått til å produsere et smule mer vettugt blogginnlegg til helgen!

Slå et Slag for Salgbar Sex

De siste dagene har debatten om Jaquesson, løgn, 8.mars-paroler og suging av mannlige kjønnsorgan dominert mediebildet. Å stå på sidelinjen og observere utviklingen i debatten har vært en smule underholdende.

For å si det først: Jeg er for å fjerne sexkjøpsloven. Min kropp, mitt valg. Staten har ingenting med å blande seg borti hva jeg bruker kroppen min til for å ha inntekt. Om jeg bruker den til å vaske gulv, undervise i et klasserom, skrive en bok eller legge leppene rundt en penis er ravende likegyldig. Så lenge jeg arbeider av fri vilje, betaler skatt og ikke skader noen er det mitt valg.

Meg i debatt om saken: http://www.dagbladet.no/2013/09/05/nyheter/valg13/politikk/innenriks/sexkjopsloven/29095215/
Tidligere blogginnlegg: http://hanekamhaug.blogg.no/1367920156_hvem_eier_kroppen_min.html 

Jaquesson tatt med buksa nede
Det er interessant å følge utviklingen i debatten. Den startet med det som(for meg) er den virkelige saken, nemlig at Kari Jaquesson løy. Dama ble tatt i direkte, soleklar løgn. Ikke bare ved å selv spre løgnen i sosiale medier, men hun gjentok løgnen til mediene etterpå. Hun forstod at hun hadde trampet i klaveret med kommentaren i møtet. Hun forstod at det kunne fremstilles verre enn det hun mente når hun sa det. Selv er jeg oppvokst med mantraet "å tenke før du snakker er som å tørke seg i ræva før du driter". Således kjenner jeg til følelsen av å ha uttrykt meg noe uheldig jeg og... Men det er da en kryper til korset og innrømmer feilen. Å lyve om det blir bare dumt.

En nasjon krenkede individer
Deretter startet debatten om den stakkar jenta som ble krenket. Som gikk derifra. Vi er en nasjon med krenkede mennesker, alle som en. Alt blir tolket i verste mening og jeg mistenker flere i å "misforstå" med vilje. Jeg antar at jenta forstod godt at Jaquesson ikke oppriktig oppfordret henne til å gå og suge ti menn. Jeg sier ikke at vi skal tolerere trakassering, grov hets osv, men folk må da vitterlig tåle litt opphetede debatter. Vi kan ikke pakke oss inn i bobleplast og sveve rundt på rosa ulldotter hele livet heller.

Menn skal også få lov til å selge sex!
Til sist ender debatten med likestilling. Kvinnefrigjøring. "Å fjerne sexkjøpsloven er kvinnefiendtlig". Hvorfor det? Å fjerne sexkjøpsloven betyr ikke at bare kvinner skal få lov å selge seksuelle tjenester. Menn skal også få lov. Alle skal med! Disse venstrevridde, hodelapp-pregede rødstrømpene som ikke evner å ha en objektiv, saklig debatt om sexkjøpsloven og prostitusjon drar alltid likestillingskortet inn i debatten. Det har da vitterlig ingenting med saken å gjøre. Alle mennesker, kvinner som menn, har rett til å bestemme over sin egen kropp. Det som ER kvinnefiendtlig er nettopp denne gruppen kvinner som automatisk tenker på "svake, stakkarslige kvinner som blir offer for en industri". Som snakker ned kvinner ved å påstå at vi ikke evner å ta egne valg, ikke mestrer eget liv. De mener at kvinner er mye svakere enn menn, slik at dersom prostitusjon blir lovlig er det bare vi svake kvinner som vil lide. Reality check er nødvendig.

Proteintilskudd = kokain?

Jeg begynner å bli mektig provosert over sneversynte og ubegrunnede formaninger fra såkalte «ernæringseksperter» når det kommer til proteinpulver. Med jevnlige mellomrom dukker de opp som paddehatter og slår alarm om tenåringer som trener, spiser sunt og supplerer med viktige makronæringsstoffer.

Måten flere av de (selvutnevnte) ekspertene omtaler proteinpulver på gjør at en likeså gjerne kunne byttet ut ordet «proteinpulver» med «kokain». Uttalelsene ville vært mer korrekte da. Fra å påstå at proteinpulver er inngangen til doping til å i dag slå alarm over bruken overbyr de hverandre i kampen om å holde liv i en utdatert myte. Målet er ikke folkeopplysning og helse, målet er å skape tabloide overskrifter i mediene med feilaktige påstander. Nyanser og fakta er for tapere.

Det skremmer meg at dagens kostholdsrådgivere, eksperter, forbrukerrådet og andre meningsbærere innenfor kosthold har et så lite oppdatert og sneversynt syn på proteinpulver. Argumentasjonen har ikke dekning i forskning, men baserer seg på veletablerte myter som de så aktivt arbeider for å opprettholde. Ikke rart flere nordmenn synes det er vanskelig å vite hva som er sunt og ikke innenfor kosthold og trening.

Men det er ikke kunnskapsløsheten jeg er bekymret over. Det er ikke deres fastholdelse til myter fremfor fakta, tabloid skremselspropaganda fremfor folkeopplysning som skremmer meg. Det som skremmer meg er hva forteller dette oss om dagens samfunn?

Nesten 2/4 av dagens tenåringer er overvektige. Stadig flere tenåringer utvikler diabetes type 2. Dagens 15-åringer er mer inaktive enn 70-åringer. Ungdom får i seg flerdobbelt mengder anbefalt sukker. Flere baserer kostholdet på junk og ferdigprosessert mat... Ingen reagerer.

En god del ungdom er opptatt av å bygge en sterk fysikk. De trener styrketrening flere ganger i uken, er aktive og dedikerte, har et sunt kosthold og er opptatt av at kroppen skal få i seg nok næring. For å være sikker på at de får i seg nok av kroppens byggesteiner, proteiner, velger flere å supplere kostholdet med en proteinshake etter trening - DET sjokkerer! Da våkner kostholdsekspertenes ramaskrik av bekymring over bruken av kokain. Eller, jeg mener proteinpulver.

Hva sier dette egentlig om samfunnet vårt? Hva sier det om våre tanker (eller mangel på sådan?) og dets utvikling?
At halvparten av barna er overvektige, inaktive og får flerdoblet sjansen for å utvikle livsstilssykdommer i en tidligere alder er helt i orden. At en stor del av 16-18-åringer drikker seg drita hver helg og at rundt 50% av ungdom har prøvd å røyke hasj spiller ingen rolle. Det reageres ikke engang! Det er blitt så vanlig, så allment, så akseptert at vi ikke lar oss sjokkere. I stedet bruker vi energi på å være sjokkerte over tenåringer som heller tar en treningsøkt enn ei fyllekule i helga, som bytter ut kebaben med kyllingfilet og som erstatter cola med proteinpulver?

Det blir for dumt. Rett og slett.

 

Barnehage for voksne?

Svært mange barn lærer grunnleggende språklige og sosiale ferdigheter i barnehagen. I takt med økende innvandring og tilhørende integreringsutfordringer øker viktigheten av barnehagens rolle. Da kan vi ikke ansatte personale som ikke snakker norsk.

Regjeringen vil kreve norskkunnskaper blant ansatte i barnehagen. Det skulle da vitterlig bare mangle. For meg er det mer overraskende at kravet ikke ligger der allerede. De med ansvar for ansettelser har også ansvar for å sørge for at rette personer får jobben. Søkere som ikke behersker norsk burde soleklart heller ikke blitt ansatt.

Har vi barnehager for å sysselsette voksne eller for å ta vare på barn?

Motstanderne av å stille krav til norskkunnskaper argumenterer med at det er en bra måte å integrere innvandrere på. Jeg er enig i at noe av det viktigste vi gjør i integreringsarbeidet er å få innvandrere ut i arbeidslivet og til å lære språket. Samtidig kan ikke dette gå på bekostning av jobben de er ment til å fylle.

Yrker hvor språkkunnskaper og grunnleggende opplæring i kultur, normer, skikker og sosial adapsjon i samfunnet er ikke akkurat den arenaen hvor det er fornuftig å plassere integrering foran kvalitet. Staten tilbyr norskkurs, jobbtreningskurs, CV-hjelp og å finne aktuelle jobber. Altså ivaretar vi voksne mennesker som kommer til Norge på en god måte. Jeg håper regjeringen sørger for å innføre språkkrav til barnehageansatte når saken skal behandles i vår!

Bra initiativ fra AUF!

- Denne biffen gikk ut på dato i går, kan jeg ta den med meg? spør jeg dama bak kassa. Den vakuum-pakkede indrefileten har allerede gitt løfter til den romlende magen min om å stifte snarlig bekjentskap. - Nei beklager, den skal kastes, svarer hun mens hun hiver den møre biffen rett i søppelkassa.

Hver dag kaster bortskjemte og samvittighetsløse nordmenn tonnevis av mat. Fullt spiselig kjøtt, grønnsaker og brødvarer slenges ukritisk på dynga, og fornøyde kjøper vi «kosepølse» på Statoil på veien hjem. Bruk-og-kast-mentaliteten gjennomsyrer samfunnet, også når det kommer til mat. Rester etter middagen? Antydning til brunt på bananen? Over en halv dag gammelt brød? Æsj - i søpla med det.

Jeg finner det forkastelig (no pun intended). Jeg finner folks nonchalante holdning til kasting av mat frastøtende. Virkelig. Jeg var på dater'n med en kar for noen år siden hvor vi skulle lage middag. Han skar et nystekt rundstykke i to og kastet toppen rett i søpla. «Jeg liker bunnen best». En kan trygt si at det var slutten på den datingen.

Jeg bor på Tøyen. Nært stengetid var jeg innom butikken og kom i snakk med en ansatt som fylte fire søppelsekker med brød og bakevarer. Mindre enn 10 meter fra utgangsdøren var innsamlingssentralen til flyktninger i Syria. Innsamling av mat og klær til sultende mennesker. Jeg spurte henne om sekkene skulle dit. Det skulle de ikke. De skulle i søppelcontaineren. Med hengelås. Hengelås slik at ingen (gud forby) sultne mennesker skal få tak i dem...

Det gjorde vondt. Det gjorde rett og slett fysisk vondt inni meg. Dette skjer hver dag. Og majoriteten av befolkningen bryr seg ikke en gang! Jeg berømmer AUF for å ta opp debatten. AUF tar til orde for å innføre gebyr for butikker som kaster mat. Jeg støtter intensjonen, men mener det er andre, mer effektive tiltak en bør gjøre. Forskjellen mellom AUF og meg er ikke målet, men midlet. For mens deres ryggmargsrefleks er pisk og gebyr, er min gulrot. Fordi jeg håper og tror butikkene ikke kaster mat av vond vilje. De kaster mat på grunn av elendig lovverk. Dagens lovgivning tvinger butikkene til å kaste mat. De får ikke lov til å gi bort matvarer som er gått ut på dato (selv om de er holdbare i lang tid etterpå) eller ta vare på brød til dagen etter. De ansatte får ikke lov å ta det med hjem selv engang.

Det må en lovendring til. Det må en samfunnsdebatt til. Reduksjon i matavfallet krever at alle, myndigheter, butikker og deg og meg faktisk gidder å bry seg. Jeg håper AUF sitt utspill bidrar til å løfte debatten og tvinge myndighetene til å ta grep!

 

(For ordens skyld: Kiwi er en av kundene hos Geelmuyden Kiese. Jeg arbeider ikke med denne kunden. Jeg har aldri diskutert forholdet mellom selskapet og kunden, eller arbeidet med kunden med noen av mine kolleger. Dette innlegget baserer seg utelukkende på mine egne, personlige meninger om AUF sitt forslag.)

 

Venstre jubler over masseoppsigelser

Mindretallsregjering krever samarbeid. Det krever kompromiss. Det krever at ens partnere må få gjennomslag for enkeltsaker slik at vi fått gjennomført de store, viktige endringene. Dessverre begynner en av og til å lure på hvor mye samarbeidet koster.

Venstre ønsker å fremstå som miljøpartiet. Det grønne alibiet. I likhet med MDG rir de ukritisk på den trendy folkebølgen som konkurrerer i å overby hverandre med tilfeldig valgte prosentkutt i Co2 innenlands uten å ofre en tanke på globale utslipp. Det er viktigere å redusere utslipp innenlands ved å stanset nærmest all form for strømproduksjon (stearinlys er unektelig romantisk, dog noe upraktisk), selv om det ikke engang er piss i havet i global sammenheng. De bruker store ord om å redde verden og fremmer symbolforslag for å tekkes folket. At nesten ingen av forslagene har reell effekt på miljøet er en ubetydelig bagatell.

 

I fjor kjempet Venstre for poseavgiften. Trineposen. For all del, det var helt greit for min del. At vi i FrP fikk gjennomslag for mer penger til synlig politi i gatene, større overføringer til sykehusene og en styrket rusomsorg var verdt at Venstre fikk lov til å cashe inn en krone per pose. Pick your battles, sier jeg bare. Heldigvis gikk det bare noen måneder før de selv innså hvor latterlig forslaget var og det ble ikke innført likevel.

 

I år var det flyseteavgift. Reiselivsbransjen er bekymret. Turistindustrien i harnisk. Enkeltmennesker fortviler. Miljøeksperter viser til null effekt på miljøet. Men det spiller ingen rolle - Venstre må jo kjempe for miljøsaker... Greit nok, samarbeidsvennlig og rundhåndet som jeg er synes jeg prisen var verdt det siden FrP fikk gjennomslag for tidenes jernbanesatsing, økte midler til vaksinasjons- og bistandsprogram verden over, økt stipend, bedre BSU-ordning og endelig redusere ranet av våre besteforeldre.

 

Det jeg ikke synes er greit er Venstrelederens arrogante jubel over at tusen mennesker mister jobben. Det siste året har tusenvis av nordmenn mistet jobbene sine. Flere bransjer er i utfordrende tider og tusenvis av mennesker står uten arbeid. Ungdomsledigheten er stor og økende og vi må stå sammen for å løse utfordringene. Da fremstår det for meg svært arrogant at Skei Grande synes det er bra at en hel flyplass og dens nærmiljø kan miste majoriteten av dens aktivitet og næringsgrunnlag. Respekt og forståelse for andres livssituasjon er for meg viktigere enn å slå seg på brystet med å ha klart å innføre straffeskatt for de som ønsker å/må fly.

Fra el-sykler til ekte ledelse

De siste månedene har vist oss at Norge trenger mer enn tomme løfter og fagre ord fra politikerne. Samfunnet vårt er i krevende tider med store utfordringer som øker behovet for tydelig ledelse. Oppslutningen rundt FrP og Høyre øker som en direkte konsekvens av dette.

Jovisst er det gøy å stemme på Miljøpartiet de Grønne i lokalvalget. Partiet som hittil har prioritert sponsing av elektriske sykler til bohemene på Løkka, dyrere kollektivtransport til folket og lagt ned flere behandlingsplasser i rusomsorgen. Politikken de fører var ikke så viktig, å stemme grønt er politisk korrekt og krevde ikke nærmere ettertanke. Født og oppvokst i et samfunn med overflod har gjort at vi slapp å prioritere eller reflektere. Alt ordner seg, staten fikser det. De gode tidene gav oss ulighet til å gi litt blaffen i store, politiske spørsmål. Rundt 40 prosent av befolkningen orket ikke å bruke stemmeretten engang.

Nå endres spillereglene. Stadig flere innser at kanskje ikke alt ordner seg likevel. Kanskje er det ikke en selvfølge å være født med en sølvskei i kjeften, gullhår i bakenden(forsøker å holde språket pent her) og det å få alt gratis. Den naive tanken om formynderstaten som skal varte oss opp fra vugge til grav er i ferd med å svinne hen, og en innser at gildet må finansieres av noen.

Et land i endring har behov for en ledelse som vet hvor vi vil og som evner å styre skuta i den retningen. Det gjør at oppslutningen til regjeringspartiene vil fortsette å øke. Dynamikken til Høyre og FrP er viktig og det er stor enighet om politikken. Så kan Høyre og Solberg fremstå som de samlende, de mer politisk korrekte, mens FrP har ballene til å fronte politikken også på de tøffe områdene.

Jeg utfordrer Fugelli!

Per Fugelli mener vi må forstå pedofile mennesker. Vi skal møte pedofile overgripere med god vilje. Voksne mennesker som kontrollerer og har sex med små jenter på 11 år er ikke moralsk primitive. De bare ser på barn på en annen møte enn oss. 

Jeg ønsker ikke å skrive et langt innlegg om saken. Litt fordi jeg vet at et lengre innlegg kan generere mange og hatefulle kommentarer. Litt fordi jeg ikke ønsker bidra til en debatt om et tema som ofte vekker til live nettroll og useriøse debatter. Men også litt fordi jeg kjenner at oppgitthet, frustrasjon og regelrett sinne fyller meg til randen. Jeg sitter her i sofaen og kjenner jeg spenner hver en muskel i kroppen, så hardt at jeg nesten dirrer, av ren og pur aggresjon. 

For hvor mener Fugelli at grensen for forståelse skal gå? Hvor mange groteske overgrep og mishandlingen av andre mennesker og barn skal en godta i forståelsen navn, hvor mange uskyldige barn skal ofres på snillismens alter? Ska mennesker som Fugelli, som velger å gjøre seg selv som en slags moralens vokter, definere hvilke handlinger som er riktige eller gale? Allmenne menneskerettigheter skal beskytte oss mot overgrep, særlig voksne menneskers fysiske og psykiske overgrep. Uavhengig av kultur, religion, etnisitet eller seksuell tiltrekning finnes det ingen unnskyldning for å påføre barn fysiske og psykiske skader for livet.

Men jeg har ett spørsmål til vår venn Fugelli. En klar utfordring som jeg håper han har mot nok til å svare ærlig på - forsvarer han pedofile overgripere her i Norge og? Mener han voksne, norske, pedofile overgripere i norske fengsler skal bli møtt med forståelse og god vilje? Eller gjelder det bare menn fra andre kulturer?

Musikkens makt

Det er merkelig hvordan musikk kan være den mest effektive smertelindringen for kropp og sjel. Musikkens makt og rytmens nærmest ustanselige infiltrering av kroppens pulserende uro. En kropp hvor rastløsheten ufrivillig slipper taket, hvor flyktige tanker som kontrollerte et overfylt hode sakte, men sikkert blir drevet bort. En kropp hvis tilstand var kaotisk og oppjaget som gjennom enkle toner, en enkel stemme faller inn i en stoisk ro. En ubeskrivelig og behagelig ro... Når skal leger bytte ut resepten på lykkepiller med Spotify og hodetelefoner?

 

https://www.youtube.com/watch?v=mllXxyHTzfg

En farlig avhengighet?

 

På få år har digitale løsninger revolusjonert livene våre. Nye og ofte uhåndgripelige tjenester integreres så raskti hverdagen vår at de færreste legger merke til det.  Adapsjonsmønsteret og ikke minst tempoet fascinerer meg. Vil tempoet øke ytterligere og har den teknologiske utviklingen noen «ende»?

Vi mennesker er vanedyr. Vi liker å ha trygge og vante rutiner. Det skaper forutsigbarhet og for mange en etterlengtet pause i en hektisk hverdag. Likevel er det forbausende å se hvordan vi med økende tempo tar i bruk og innarbeider teknologiske løsninger i allerede eksisterende handlingsmønster. Teknologiske fremskritt har alltid vært gjeldende i menneskets evolusjon, men integrasjonen av den er raskere og økende. Innovasjon har muliggjort enorme fremskritt innenfor helse, utdanning, infrastruktur og mer. Jeg tror utviklingen vil fortsette - på godt og vondt.

Integrasjonen av teknologi gjør oss mer avhengig av den. Nye løsninger smyger seg ubemerket inn i hverdagen vår og tar over for gamle handlingsmønster. Flere tjenester er blitt som luft - du merker ikke hvor avhengig du er av den før du mister den. Så hva skjer dersom noe bryter sammen? Hvor avhengige, og dermed sårbare, har vi gjort oss av teknologi?

For all del, jeg er ikke en av skeptikerne som ønsker oss tilbake til hest og kjerre, barkebrød til frokost og halve befolkningen i skauen for å hugge skog. Likevel er det verdt å tenke over utfordringene utviklingen bringer med seg. Jo større del av vår hverdag som domineres av teknologiske løsninger, jo mer avhengig blir vi. Store deler av verden opplever krig, væpnede konflikter, grove brudd på menneskerettigheter og økende grad av terror. Millioner av mennesker kan rammes ved et tastetrykk. Makt over nettet og teknologisk infrastruktur er nærmest ensbetydende med makt over hele byer, land, kontinenter... Teknologiens utviklingspotensial har vel knapt noen ende. «Enden» vil i så tilfelle være menneskestyrt gjennom et bevisst valg. Et valg jeg tror få ønsker.

Ende eller ei - fascinasjonen og nysgjerrigheten for hva som kommer er størst. Så får en heller forsøke å ha et bevisst forhold til de medfølgende utfordringene som kommer.

Tvangssubsidiering av etisk versting

Jeg står opp søndag morgen, tråkker oppi de deilige ulltøflene jeg fikk til jul, ordner en kopp te samtidig som jeg mekker sammen noe frokost og slenger meg ned i sofakroken med laptopen på fanget. Datoen er 31.januar og det er på tide å betale NRK-lisensen.

Den brutale regningen på over tusen kroner dumper ned i postkassa to ganger i året. Du vet at regningen kommer, men likevel føles det som et overraskende slag i trynet hver gang. Tusen kroner en heller kunne brukt på mat for resten av uka, nye vinterklær til barna, flybilletter hjem til familien en helg eller 10 pils med kompisgjengen. Tusen kroner som staten tvinger deg til å betale for en tjeneste du aldri har bedt om og kanskje aldri bruker.

Argumentasjonen for å denne avleggse tvangsmulkten fra staten er opprettholdelse av et «kvalitetstilbud». Alle andre kanaler er jo utelukkende tabloide og fordummende. Vi trenger en statlig dreven kanal som skal sørge for å opprettholde en intellektuell standard i befolkningen. Folket er i forfall og NRK skal redde oss fra den kommersielle forpestingen som de andre kanalene sprer over oss. Uskyldige og tankeløse sauer som vi er har vi behov for en kvalitetsmessig motvekt. Vi forstår det bare ikke selv. Enda godt at NRK bringer kvalitet som «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og «Hurtigruta minutt for minutt» for å opprettholde den mentale standarden i befolkningen...

Det er flere faktorer som viser hvordan den vikarierende og til en viss grad latterligere argumentasjonen slår beina under seg selv. En klar selvmotsigelse er hvordan dens kvalitet skal redde oss fra samfunnets moralske undergang. Dersom det er så dårlig stilt med oss ? hvorfor så evinnelig tro på at folket faktisk kommer til å se på kanalen? Til tross for tvangsbetaling er det ingen som fysisk tvinger oss til å se på NRK. Da er jo selve misjonen til kanalen forfeilet. Helliger midlet målet i denne sammenheng?

Videre er det noe betenkelig at «kvalitetsalibiet» vårt, selveste statskanalen, er verst i klassen for brudd på pressens etiske regelverk. NRK har flest dommer i PFU av alle kanaler. Gang på gang er de dømt for å bryte etiske regler for bransjen, for manglende kritisk journalistikk, for bevisst svartmaling av andre kanaler, dårlig kildebruk og regelrett dårlig journalistisk integritet og håndverk. Og likevel skal vi subsidiere driften av kanalen?

Verdi-hierarki i helsevesenet

Mennesker dør i behandlingskø. Psykisk helse likestilles fremdeles ikke med fysisk helse. Hvor mange tragedier må til?

Vi mennesker definerer selv hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Både gjennom våre daglige handlinger, våre meningsytringer og ikke minst politiske valg uttrykker vi våre verdier og holdninger. For en liten stund siden stod en ung jente frem og ba om hjelp. Det gjorde meg fortvilet, lei meg, sint og provosert på samme tid. Hvilket samfunn lever vi i der mennesker må trygle om å få livsnødvendig hjelp? 

 Jeg vet at helsevesenet, politikerne, behandlere osv må gjøre beintøffe valg hver dag. Det er mange viktige saker som krever oppmerksomhet og finansiering. Det å lage et "verdi-hierarki" er umulig. Det vil alltid være noen som blir skadelidende.

Samtidig mener jeg at saken med denne jenta viser en skremmende, men reell situasjon. Fysisk og psykisk helse FREMDELES sees fremdeles ikke på som to sider av samme sak, og ofte ikke like viktig.  Psykisk helse er umulig å måle, lett å skjule. Det er ofte et skjult problem som er lett å overse og ignorere. Det er mer behagelig å late som det ikke eksisterer enn å ta tak i det.

Anoreksi er verdens mest dødelige, psykiske lidelse. Vi har sett det utallige mange ganger tidligere. Vi så det rundt nyttår. Vi ser det fremdeles. Likevel er det hundrevis - ja kanskje tusenvis av mennesker, unge som gamle, kvinner som menn som ikke blir tatt på alvor, som ikke får behandling, som ikke får hjelp. De lever daglig i et ubeskrivelig helvette som de som ikke har vært gjennom det selv kan forstå. Jenta som er omtalt i saken jeg linket til i innledningen står lua i hånda og trygler om hjelp. Trygler om å bli hørt, om å få livet tilbake. Bak henne står hundrevis i samme situasjon uten stemme.

Hva sier situasjonen om helsevesenet, om budsjettprioriteringer, om samfunnet, når syke mennesker må ty til medier for å få behandlingen de trenger? Det er ikke snakk om "ei jente som er litt deppa og trenger noen å snakke med". Det er snakk om en alvorlig undervektig, syk person, fanget i sitt eget hode og kropp, som hver dag bærer risikoen for at kroppen gir opp, hodet kollapser, hjertet stopper.

Jeg vil ikke det ska gå partipolitikk i dette. Samtlige politiske parti ønsker økte bevilgninger til helsesektoren. Det finnes ikke en eneste politiker på stortinget, verken fra FrP, Venstre eller SV (MDG er vanskelig å si noe om, hvem vet egentlig hva de mener om noe?) som er mot et godt helsevesen. Som ikke ønsker å hjelpe. Men hvordan kan vi forbedre situasjonen? Hva kreves for å sikre at de som virkelig trenger det får hjelp?

 

Moralismens pekefinger slår til igjen

Flere jenter enn gutter liker å kle seg i kjole. Flere gutter enn jenter liker å leke at de er supermann. Hvorfor er det et problem?

Debatten om kjønnsroller blusser opp med jevne mellomrom. Senest i dag kunne vi lese om en barnehage som kutter ut karneval fordi jentene ville ha på seg kjole:
- Vi ønsker å ha verdier som inkludering, medvirkning og kreativitet. Da passer det ikke inn i våre verdier å ha et arrangement der det er viktig å passe inn i ulike kjønnsroller.

Kjønnsdebatten preges av høyrøstede meningsytrere som snakker varmt om medvirkning og rett til selvstendige valg. Paradokset er at det er de samme som er de sterkeste kritikerne av de valgene som tas. Moralistene opphever sine egne verdier til å være bedre enn andres og retter sin formanende pekefinger mot det politisk ukorrekte. Den svenske bølgen av den trendy meningen om at kjønn ikke eksisterer, det skal ikke hete hun og han ? men hen ? ruller også over til oss. De har konstruert et bilde av samfunnet slik de mener det bør være og fordømmer åpenlyst de valg som ikke passer inn.

Jeg forstår intensjonen; de ønsker ikke at etablerte kjønnsroller skal diktere valgene vi tar. Problemet er fremgangsmåten, nemlig å fordømme og overstyre valgene de ikke liker. Dersom en jente vil kle seg ut som snekker hylles hun. Moralistene jubler og bruker det som en seier for valgfriheten, symbolet på likestilling. Men venninnen som elsker Frost og ønsker å kle seg i kjole løftes frem som et eksempel på et svakt offer for samfunnets kommersialisering og forsterking av kjønnsroller.

Hadde gruppen elitistiske og politiske korrekte mennesker virkelig vært opptatt av frie valg ville de bejublet begge jentene ? selv om ikke prinsessevalget passet inn i deres fiktive drømmeverden. Samlingen venstreradikale rødstrømper har gitt seg selv definisjonsmakt for hva som er de rette valgene. Men det å anta at barns selvstendige valg kun kommer av at de er svake offer for samfunnets satte kjønnsroller er et uttrykk for manglende tro på ens egen evne til å oppdra selvstendige sterke barn.

Det vil alltid være ulike former for press i et samfunn. Press som i ulik grad påvirker valg vi tar. Å forby småjenter i å kle seg i kjoler er en kortsiktig og lite gjennomtenkt taktikk. Vi bør heller fokusere på å oppdra våre barn med evnen til å ta selvstendige valg. Ha fokus på å lære barna respekt for andre, selvsikkerhet og selvstendighet. Når min fremtidige datter kommer til meg før et karneval og forteller hva hun vil gå som - prinsesse, snekker, Batman eller en bever - så spiller det ingen rolle så lenge valget er hennes eget.

Den spede begynnelse

En ny blogg. Akkurat det Norge trenger. 500.000 bloggere er ikke nok, vi trenger definitivt en til. En noe famlende, foreløpig vinglete blogger som ikke helt klarer å bestemme seg hvor i terrenget hun skal bevege seg.

Botox, bikini og babyer dominerer blogglista. Feilslåtte resyltane-injiseringer, oppskriften til sprettrumpa, bleieguide og tarmskylling er trendy. Det selger. Bloggene har etablert seg som en arena for utlevelse av våre guilty pleasures. Lettbeint underholdning og luker for avkobling i en ellers hektisk og stressende hverdag. En arena hvor bloggerne kan leve ut sine lett narsissistiske behov for å dele sine tanker, følelser og opplevelser, og hvor leserne finner underholdning i å le av de samme eskapadene. Et noe grotesk, men like fullt velfungerende samspill mellom mennesker som gir ønsket stimuli og underholdning i hverdagen.

Så kommer jeg da. Og skal starte en blogg. Ikke har jeg botox, ikke drikker jeg raw-food-smoothies og ikke har jeg bleieutslett. Til tross for at styrketrening er en stor lidenskap kommer jeg ikke til å servere oppskriften på drømmerumpa heller (må finne den selv først). Som 1. vara til Stortinget, tidligere fulltidspolitiker og nå konsulent hos Geelmuyden Kiese er ikke merkelappen «samfunnspolitisk blogg» så veldig ufortjent. Med tanke på at Paradise Hotel og Hollywoodfruer har flere seere enn tv2-nyhetene grenser det til naivitet å tro at denne bloggen er særlig konkurransedyktig på bloggmarkedet.

Så hvorfor opprette blogg? Vel ? egoist som jeg er føler jeg behov for å uttrykke meg. Et uforklarlig behov til å tre inn på arenaen hvor jeg kan uttrykke glede og sorg, frustrasjon og engasjement, kommentarer og synspunkter. En arena hvor jeg kan tillate meg å kommentere saker og hendelser som engasjerer og (ofte?) provoserer. Et sted hvor jeg ? ikke politikeren, ikke konsulenten, ikke vararepresentanten, men Mette - kan uttrykke egne meninger. Jeg har aldri vært kjent for å pakke meningene mine i glanspapir og sløyfer. Tåkeprisvinneren Jonas G. Støre tar seg fint av den oppgaven. 

Balansen mellom politikk og person, nyheter og uinteressante personlige hendelser har ingen fasit. Retningen til bloggen er klar ? den går fremover. Veien blir til mens en går sies det, så derfor begynner jeg bare å gå. Så får vi se hvor det ender!

APs forkjærlighet for FrPs politikk

Det er nesten så jeg ikke klarer å hisse meg opp lengre. Engasjere meg. Bry meg. Om det som kommer fra Arbeiderpartiet av tåpelige utspill og lavpannet svartmaling.

 

I forbindelse med Skeive Dager presterte Aps Trettebergstuen å påstå at vi ville «rive ned rettighetene» til homofile. Dette til tross for at vi ikke foreslår en eneste endring av dagens praksis. Hvordan denne nedrivingen dermed skal gå til er for meg forunderlig.

 

Senest i dag er AUFs Eskil Pedersen ute og bruker store deler talen sin til partiet på å snakke om FrPs politikk. Vel og bra det ? jeg har full forståelse for at han finner det mer interessant og viktig å snakke om våre løsninger. Jeg ville gjort det samme dersom jeg hadde representert hans parti. Samtidig er det jo ikke enkelt å snakke om egne politiske løsninger når en ikke har dem.

 

Før ble jeg sint av dette. Ble skikkelig provosert og irritert når arbeiderpartiets representanter til stadighet valgte «misforstå» våre politiske løsninger ved å presentere dem som noe de ikke er. Snakke om fatale konsekvenser av politiske løsninger de åpenbart ikke har forstått hva innebar. Dette samtidig som de spredde sin enorme propaganda om hvor grusomt samfunnet ville bli dersom vi kommer til makta. Ja - ikke bare grusomt, men nærmest rasert hvor alt vi kjenner til i dag ville blitt brutalt forandret og fjernet over natten. Bra at de har så stor tro på vår handlekraft.

 

Men nå? Orker ikke mer.  Prioriterer rett og slett ikke energi på å reagere på denne latterlige taktikken som viser en enorm undervurdering av landets velgere. Tror de virkelig at folk er så lite oppegående og kunnskapsløse at de tror på disse oppgulpene AP kommer med? Det tror ikke jeg, jeg tror at folk klarer å tenke selv!

 

Dumme barn?

Stadig flere skolebarn mottar i dag spesialundervisning. Noen mener kanskje det er et tegn på dumme barn, jeg mener det er et tegn på dumme systemer. Et tegn på at vi har en skole som i den ordinære undervisningen ikke evner å nå alle elever.


I følge loven har en elev krav på spesialundervisning dersom en ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Den enorme økningen i antall som mottar spesialundervisning de siste årene er et klart tegn på at den norske skolen er alt for dårlig til å gi elevene den tilpassede opplæringen de har krav på. Elever har rett til en tilpasset undervisning, men skolene evner ikke å følge opp.


Dette er et problem. Det er et problem fordi det koster skolene og kommunen enorme ressurser, som en igjen ser går ut over den generelle undervisningen. Det er et problem fordi det avdekker en symptomfeil i skolen, nemlig at likhetstankegangen hindrer barnas utvikling.


Læreren er den viktigste faktoren for elevens læring og skal være i stand til å tilpasse undervisningen til den enkelte. Da er det et problem at vi har 9000 ufaglærte som underviser.  Samtidig trenger vi flere voksenpersoner inn i skolen, både lærere, miljøarbeidere, vernepleiere osv.


Vi må åpne for å organisere skolehverdagen på en bedre måte. Ved å åpne for større bruk av faglig differensiert undervisning vil flere elever få undervisning tilpasset sitt nivå uten å måtte tas ut av ordinær undervisning.


Alle barn fortjener å bli sett og fulgt opp slik at de kan nå sitt fulle potensial. Det målet når vi ikke gjennom å sortere ut enda flere til spesialundervisning. Det når vi gjennom flere pedagoger i skolen, fleksibel og lokalt tilpasset organisering av undervisningen og tillit til lærere og skoleledelse. Det skolen og elevene trenger mindre av er rødgrønn sentralstyring og «likhetstankegang» ? vi er ikke like, vi er unike.

Norge - et land med amøber?

Det er på tide med en debatt om hva statens oppgave er. En debatt som utfordrer litt av den inngrodde holdningen vi nordmenn har om at staten bærer ansvaret.


Jeg blir skremt over utviklingen hvor vi kontinuerlig utvider statens ansvarsområde og mandat. Ukritisk utvider vi tanken om hva politikerne faktisk skal styre og kontrollere, og stadig nye områder i samfunnet og vårt atferdsmønster ledes bort fra enkeltindividet og over på det kollektive.


Det nyeste nå er forbudet mot reklame for usunn mat rettet mot mennesker under 16 år. Smak litt på den (no phun intended). På den ene siden har vi den konkrete utfordringen for hvordan dette faktisk skal gjennomføres i praksis. Hvem bestemmer hva som er sunn og usunn mat? Her finnes det utallige kostholds- og livsstilsguruer som predikerer at enten lavkarbo, høyfett, steinalder, middelhavet ? u name it ? er veien å gå, er det sunne. Hvem har rett? Og videre, hvem avgjør om reklamen er rettet mot 15- eller 17åringer? Den dansende Stratoskua har etter min erfaring like mye appell til en 10-åring som mine foreldre, er denne da tillatt eller ikke?


På den andre siden fører dette meg til ønsket om en debatt, er det egentlig statens ansvar å regulere vårt kjøpsmønster? Det at staten skal gripe inn på det private konsummarkedet og regulere hva slags reklame som er lov om hvilke produkter vitner for meg om en ekstrem, ja nærmest kommunistisk form for idé.


Det er ingenting ved en reklame som tvinger oss til noe. Vi er selvstendige forbrukere som må evne å ta egne valg uten at staten skal regulere hva og hvem vi skal la oss påvirke av eller ikke. Hvordan skal det gå med utviklingen av den enkeltes rasjonelle sans og selvstendighet når det er staten som skal ta valgene for oss?


Den sosialistiske regjeringen Stoltenberg ser tydeligvis på oss velgere, folk flest, med forakt. Vi behandles som amøber, uten evne til å fatte egne beslutninger for liv, helse og atferd. Og ingen reagerer?

To moraler bedre enn en?

I årevis har arbeiderpartiet angrepet FrPs ønske om å åpne for flere deltidsansatte. Brutalisering av arbeidslivet har de kalt det. En brutalisering de tydeligvis ønsker velkommen, når de nå tar til orde for flere deltidsansatte: http://e24.no/jobb/regjeringen-vil-ha-flere-i-deltidsjobb/20376721


Jeg må innrømme at jeg har litt delte følelser knyttet til dette forslaget.


På en side er jeg glad for at AP tilsynelatende har innsett fornuften i å åpne for flere deltidsansatte og at de ser fordelene med dette.
Jeg er glad for at dette kanskje kan føre til en endring, glad for at en oppmykning av arbeidsmiljøloven kan skje
og glad for at dette viser at FrPs politikk nok en gang ligger foran de andres.


På den andre siden er jeg litt sur. Eller nei - egentlig er jeg eitrende forbanna. Forbanna over at AP underbygger og legitimerer politikerforakten. For ærlig talt kjenner jeg den selv sånn de holder på.
Nok en gang viser de at deres motstand mot våre forslag ikke bunner i annet enn forakt mot oss - ikke forslaget.
Nok en gang viser de at de snur kappa etter vinden, nok en gang viser de at for dem er symboler viktigere enn handling, politisk spill viktigere enn en god samfunnsutvikling.
Og nok en gang er de med på å bygge opp under årsaken til at folk ikke lengre stoler på politikere eller politikken.


Hva i all verden er det som gjør at når FrP foreslår det så er det en «brutalisering» av arbeidslivet, mens når de selv tar til orde for det så er det fornuftig?
Det er faktisk ikke slik at to moraler er bedre enn en, og en slik dobbeltmoral som regjeringen her fremviser skal en lete lenge etter!

Latskapen lenge leve

Det sies at frihet er som luft - det er først når den blir borte at en merker hvor viktig den er.

Under mitt besøk i Kina for noen år siden havnet jeg i kupé med to asiatiske menn på toget fra Shanghai til Beijing. De var interesserte i å høre om Norge og vi kom inn på demokrati og valg. De lyttet forbauset og stumme mens jeg forklarte systemet om nominasjonsprosesser i partier, valgsystemet og hele ideen om at vanlige mennesker kunne stemme på hvilke politikere som skulle styre landet. I det jeg var ferdig oppstod det en pause, hvorpå den ene etter hvert uttalte; «it sounds like paradise».

Det gav meg en vekker. Det gav meg et nytt syn på systemet vårt og situasjonen vi befinner oss i. Og jeg innså samtidig hvor utrolig bortskjemte vi er.

Vi tar demokratiet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer helt våre forfedres kamp for frihet, selvstendighet og selvråderett, enkeltmenneskers kamp for allmenn stemmerett, kampen for parlamentarismen.
Vi blir født med sølvskje i kjeften og blir dullet med fra vugge til grav. Tanken om at staten skal ordne opp, at vi selv aldri har ansvar for våre handlinger ? ja tanken om en barnevaktstat blir innprentet med morsmelka og fortsettes videre gjennom gin&tonicen i voksen alder. Tenk ? staten skal sørge for at pappa er nok hjemme med barna, staten skal sørge for barnepass gjennom SFO, staten skal passe på at banken ikke gir deg lån til leilighet, staten skal betale deg full lønn når du har «egenmeldingdager» på mandag etter ei tung helg, og ja staten skal sørge for at du ikke drikker for mye gin ved hjelp av enorme avgifter.

Vi tar gratisprinsippet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer begrepet «there?s no such thing as a free lunch» og at det er hardtarbeidende, verdiskapende mennesker som faktisk betaler for gildet gjennom stadig økende skatter og avgifter.
Vi blir formet for å passe inn i et sosialdemokratisk system hvor «fellesskapet» er viktigere enn enkeltindividet, hvor systemet er viktigere enn menneskene i det. Men det er ikke alle som passer inn, eller vil passe inn, i den a4-malen sosialdemokratiet forsøker å skvise oss alle inn i. «One size fits all» sies det, vel ? jeg mener at one size fits no one.

Dette stimulerer til latskap. Det tilrettelegger for mennesker som ikke gidder å løfte en finger for å skape noe, gjøre noe, bidra med noe. Det tilrettelegger for den situasjonen vi ser i dag hvor stadig flere, særlig unge, faller utenfor arbeidslivet og begynner å Nave. Problemet med å «Nave» hadde jo aldri eksistert hadde ikke staten lagt opp til at det er mulig. All den tid en gjennom misforstått naivitet og snillisme har systemer som gjør at det lønner seg å sitte på ræva og kreve fremfor å jobbe, vil stadig flere havne utenfor og utnytter systemet.

Slutt og syt ? begynn og yt. DET burde være mantraet. Vi lever i et internasjonalt konkurransesamfunn, og skal vi henge med i den globale kunnskapsøkonomien i de fremtidige årene kan vi ikke fortsette å flaske opp bortskjemte, bedagelige nordmenn som forventer at staten betaler lønna de dagene skallebanken er for høy etter vodka-inntaket, eller de dagene man er «syk» under ski- og fotball-VM. Vi må slutte å bare «kreve vår rett», vi må i mye sterkere grad begynne å gjøre vår plikt!

Selvmord - for ubehagelig å snakke om?

En av Fremskrittspartiets tidligere høvdinger er John Alvheim. Han var en mann som hver eneste dag stod på for rettferdighet for enkeltmennesket og kjempet den svakes kamp.

John Alvheim gikk dessverre bort i 2005, og for å ære hans arbeid og videreføre arven opprettet Fremskrittspartiets John Ingolf Alvheims ærespris til noen som "har gjort eller gjør en ekstraordinær innsats for å bedre livskvaliteten til sine medmennesker."

Hvert år er det knyttet stor spenning til hvem får den, og utdelingen er alltid et følelsesladet og viktig høydepunkt under våre landsmøtemiddager. Årets prisvinner var LEVE - en organisasjon som arbeider for og med etterlatte etter selvmord.

De har det ofte tyngre enn etterlatte fra "vanlige" ulykker, men mye på grunn av tabuene knyttet rundt dette blir det lite pratet om. Vi må tørre å snakke om det ubehagelige!

Nærmere 600 mennesker valgte å ta sitt eget liv i 2011.
600 enkeltmennesker som fant livet for tungt til å fortsette.
600 individer som ikke lengre så noen utvei.
600 døtre og sønner, mødre og fedre, søsken og venner valgte å ikke lengre være en del av oss, vårt liv, vårt fellesskap.

Det er 600 for mange.

Tabuer hindrer dialog og løsninger. Vi klarer ikke forebygge hendelser som vi nærmest ignorerer at finnes og skjer. Organisasjoner som LEVE gjør en formidabel innsats i forebygging og sorgbehanding og bidrar til å sette selvmord på dagsorden. Derfor er jeg glad for og stolt over at de i år fikk tildelt æresprisen, med en større sum penger, for å vise støttet til deres viktige arbeid.

Voteringen er i gang!



Et lite flatterende, dog beskrivende bilde fra min tale til landsmøtet. Jeg fremstod nok som en smule hissig, men det er mest fordi jeg virkelig brenner for å hindre at de nye forslagene knyttet til helgdagsskolen ikke skal vedtas! Så nå begynner voteringen, er spent på resultatet!

 

Programdebatt!

Alle politiske partier har et partiprogram. Et program som trekker opp retningslinjene for hva partiet skal mene på de fleste samfunnsområder og for hva vi ønsker for fremtiden. Vårt program er til behandling nå as we speak.

Få, om enn noen, lever vel under den illusjon at samtlige medlemmer i et politisk parti er hundre prosent enig i absolutt alt. Særlig vi som er medlemmer i et liberalistisk frihetselskende parti som består av mange sterke individer må tåle at det også er uenighet om visse politiske saker.

I Frp er det uenighet om bl.a. fiskeripolitikk, helse, skole, sykelønnsordningen, religionsundervisning, samferdsel og så videre. Den saken jeg personlig har engasjert meg i er i skolepolitikken.

Det et noen som ønsker at vi skal innføre heldagsskolen. En politikk og et ønske vi kun deler med Sosialistisk Venstreparti! Jeg ser intensjonen bak forslaget, da dagens skole langt i fra er tilfredsstillende. Frafallet fra videregående utdanning er enorm, 1 av 5 gutter går ut av grunnutdanningen uten å kunne lese og skrive, og tilpasset opplæring er for mange mer en myte enn realitet. Men løsningen er IKKE flere timer.

I dagens skole har vi 9000 ufaglærte lærere. Når vi vet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring og motivasjon er ikke dette bra nok. Vi kan ikke øke timetallet nå og skape behov for enda flere ufaglærte! Først må vi sørge for nok lærere på allerede eksisterende antall timer!

Frp bør være opptatt av kvalitet foran kvantitet. Tall, symboler og meningsløse løfter om flere timer uten innhold blir for meg feil, og jeg håper at dette ikke blir vedtatt!

Jeg skal holde innlegg i debatten om ikke lenge, og kommer til å gjøre det jeg kan for å hindre at Frp skal gå inn for heldagsskolen. Og det er jo dette som er politikk, det er dette som er spennende - kampen for å sørge for at partiprogrammet som skal gjennomføres til høsten er best mulig!

 

Siv i storform!



Siv Jensen er Lederen med stor L. Siv Jensen er dama med baller større enn traktoregg, Og dama som tør der andre tier. Partilederens tale innleder alltid landsmøtet og er ofte et høydepunkt. Særlig var dette gjeldende i år. Siv var i storform og snakket i 45 minutter om de fantastiske gode løsningene vi skal sørge for å få gjennomført i Norge for fremtiden.

Hun satte fokus på de mange tilfeller vi har på at ulike systemer og statlige forordninger fungerer mot sin hensikt. Tilfeller hvor de faktisk jobber mot enkeltmennesket, og ikke for. Systemer som gjør unge mennesker til Navere, som setter flere hundre tusen mennesker i sykehuskøer, systemer som gjør at vi stadig får flere skoletapere, som gjennom avgifter setter enkeltmennesker ute av stand til å leve av egen inntekt og systemer som klientifiserer befolkningen.

Fremskrittspartiet står fast på våre prinsipper og vår ideologi. Vi fyller førti år i år, og dessverre har vi samme prinsipper og ønsker for samfunnsendringer nå som da. Jeg sier dessverre fordi de endringene som var nødvendige da fremdeles er nødvendige! Utviklingen har ikke bedret seg og derfor har vi fremdeles, om ikke mer nå enn noensinne, behov for et sterkt Fremskrittsparti!

Landsmøte!



Hvert år samles flere hundre ivrige, engasjerte og spenstige mennesker for å diskutere politikk og program, avholde valg og lese rapporter, krangle og diskutere, le og juble, danne nettverk og pleie vennskap, spise god mat og ha godt drikke i glasset. Det er tid for landsmøte! Landsmøtet er ofte høydepunktet for flere av oss, da det er dette som er partiets høyeste organ. Det er her vi skal diskutere hva som faktisk skal stå i partiprogrammet vårt og hva vi skal mene. I år er det jo ekstra spesielt siden vi skal inn i regjering og styre landet vårt fra høsten av. Da er arbeidet vi gjør med partiprogrammet særlig viktig, da det vil stake ut kursen og legge føringer for samfunnsutviklingen fremover! Jeg skal forsøke holde dere oppdatert under landsmøtet og blogge litt både fra foran og bak kulissene!

Medietrening!

I dag er det duket for prøver og testing, rangering og konkurranse, utspørring og appell ? det er nemlig klart for medietrening!

Fremskrittspartiet er opptatt av at vi som er kandidater har god og tverrfaglig kunnskap, både om egen politikk og om samfunnet for øvrig. Derfor har vi satt av en hel dag som går på opplæring i viktige samfunnsområder som helse, justis, eldreomsorg og finanspolitikk. Jeg synes dette er ekstremt spennende og morsomt, da det er viktig at en som politiker har inngående innsikt i disse temaene.

Videre skal vi også ha medietrening. Her skal vi spørres ut både på radio og tv, og på disse sekvensene får vi virkelig kjørt oss! Ikke noe kjære mor her i gården, her er målet å sette oss totalt ut og sørge for at kunnskapsnivået både på det faglige og det rent kommunikative er på plass.

Ti sist skal vi holde en appell som skal ha tema frihet. Vi har ikke fått vite lengde eller noe mer spesifikt på innhold så vi har rimelig stor frihet (no pun intended) til å velge dette. Jeg skal innrømme at jeg ikke har skrevet appellen min ennå, så den blir nok skrevet ned i hui og hast i 10minutterspausen før den skal holdes. Ekstra press? Ja. Mer realistisk? Absolutt!

Jeg er jo en svært konkurransedrevet person, og behovet for å prestere kombinert med at vi blir målt opp mot hverandre gjør jo at jeg elsker slike dager! Nerd som jeg er elsker jeg å lære og ser derfor alltid frem til slike fagseminar, og når vi i tillegg får bryne oss mot hverandre etterpå er dette gull :D

Landsmøtet vårt (som jeg kommer til å blogge om og fra) er til helgen så dette blir en fin oppkjøring og motivasjonsboost før det hele settes i gang. Gleder meg!

 

Demokrati med "best før"-dato?

I år hadde jeg den ære og det privilegium at jeg fikk holde min 2. tale på nasjonaldagen, denne gangen på Skåla.


Hovedtemaet for min tale gikk mye på Bjørnstjerne Bjørnson, både på grunn av hans engasjement på vegne av markeringen av nasjonaldagen, sangen med videre, men også på grunn av hans sterke tilhørighet til og røtter fra regionen hvor jeg er fra, Molde og Romsdalen.


Men jeg valgte også å adressere et annet tema, et tema jeg mener det er viktig ikke å glemme bort. Nemlig viktigheten av fortsatt å kjempe for demokratiet vårt, viktigheten av engasjement, av å ville noe. Jeg bruker ofte et sitat fra Thatcher om dette, nemlig: jeg er i politikken på grunn av konflikten mellom det gode og onde, og fordi jeg tror på at det gode vil triumfere. Et sitat jeg også valgte bruke i talen, nettopp fordi det sier noe om hvorfor en må engasjere seg.


Demokrati er ingen selvfølge, demokrati kommer ikke gratis - demokrati er ferskvare! All den tid vi lever i et samfunn hvor flere bruker stemmeretten sin på Grandiosavalget og idol enn ved politiske valg, ja da har vi et problem!


Demokratiets største trussel er ikke nødvendigvis motstanderne mot det - det er likegyldigheten overfor det.

Vi skal være stolte over Grunnloven vår, en grunnlov som var svært moderne og forut for sin tid. En grunnlov som ivaretar noen av de viktigste verdiene vi har i vårt samfunn, nemlig ytirngsfrihet, trosfrihet, demokrati og menneskeverd. Samtidig lever vi i en verden hvor en til stadighet ser at disse verdiene er truet. En verden der folks frihet, likeverd og rettigheter, folks ukrenkelige egenverdi, daglig blir utfordret, satt på prøve og trampet på. Da kan vi ikke ta den friheten vi holder så hellig for gitt.


Jeg synes det er trist og et varselstegn at valgdeltakelsen er synkende, og vi må alle, politikere som velgere, unge som voksne bidra til å øke denne til høsten!

 

Taleskriving

Som politiker skal en være ganske allsidig da arbeidet innebefattes av svært mange ulike type oppgaver. En av dem er rett og slett det å snakke.

Nå styrer jo vi politikere mye av dagen selv og tar avgjørelsen om hva vi skal takke ja til og stille opp på. Noen er på bedriftsbesøk og liknende kontinuerlig, andre er mer typen som burer seg inne på kontoret, drukner i merknader og ser dagslys hver skuddår, mens andre igjen reiser mye rundt og snakker i ulike forsamlinger om ulike tema. Jeg tilhører sistnevnte.

Det ikke noe videre godt bevart hemmelighet at munndiareen definitivt ofte er tilstede hos meg, og den gir seg også til utløp i hvordan jeg prioriterer tiden. Jeg reiser svært mye rundt på skoler og bedrifter, samlinger, årsmøter, fagseminar osv. Ofte holder jeg innlegg, på alt fra 10 minutter hilsningstale til timers foredrag om ulike tema. Og jeg elsker det, jeg elsker å møte nye mennesker og få mulighet til å «spre det glade budskap» (i frykt for å virke som et forkynnende medlem av Jehovas vitne her).

Men det kan også være vanskelig å hele tiden skulle skrive disse talene, foredragene, innledningene til debatter og liknende. Jeg skriver alt selv og det fordrer derfor at en bruker litt tid! Det er en spennende øvelse i multitasking det å en dag skrive 40 minutters foredrag om studentpolitikken til frp, en ti minutters innledningstale til fagskolenes landsmøte og en hyllest av Grunnloven til 17.mai-talen ? alt på en gang. Sitter med sistnevnte nå ? blir bra!

Det sies jo at det å stå foran en forsamling er den største frykten mennesket har, rangert før død! Vanesak, øvingssak eller naturlig?

 

Hurra for valgkamp...

I årevis har våre forslag om skatte- og avgiftslettelser for folk flest blitt sablet ned, slaktet og latterliggjort. I årevis har vi måttet høre på Stoltenbergs evinnelige mantra om «skattelette ELLER velferd» og påstander om at skatteletter går ut over velferdssamfunnet.


Men hva skjer nå? Stoltenberg&co påstår plutselig at  de nå skal sørge for skattelettelser. Desperasjonen kan luktes lengre enn en nygjødslet mark på bøgda, og jeg nekter å tro at noen lar seg lure av dette. Tro kan du gjør i kirka, sa min mor, og det er vel større sannsynlighet for at det sitter en  hvithåret, skjeggete mann der oppe på en sky enn at det er realisme bak dette utspillet.


Og hvordan skal en egentlig tolke dette? Har de åtte årene med gjentatte angrep på våre skatteletter vært ren og skjær løgn? Enten mener regjeringen faktisk at skattelettelser gir mindre velferd, men at dette er rett vei å gå likevel ? eller så har de bevisst forsøkt lure folket med uriktig skremselspropaganda mot våre forslag for å nå fremme det selv. Hva tror du?

Åpenhet og forbilder



Torsdag publiserte VGTV et intervju med meg hvor jeg snakket om mine utfordringer knyttet til mat. Det var et særdeles krevende intervju å gjøre, et intervju jeg både har gledet og gruet meg til skulle publiseres.


Jeg beklager at det har vært stille på bloggfronten fra meg denne uken, men det kommer at det massive trykket som oppstod i kjølvannet av dette intervjuet. Nå som det er i ferd med å roe seg skal jeg bli flinkere på bloggfronten igjen!


Intervjuet var som sagt krevende. Krevende ? men samtidig befriende å gjøre. Jeg har bevisst valgt å ikke blogge om dette temaet på grunn av to ting; det ene fordi jeg ønsket at dette intervjuet skulle stå for seg selv, og den andre er at jeg ikke ønsker for mye fokus på saken.


Jeg har valgt å være åpen om mine utfordringer knyttet til mat for en grunn, og en grunn alene; at jeg har håp om og tro på at det vil kunne hjelpe andre. At de flere tusen gutter og jenter, menn og kvinner som sliter med samme type utfordringer vil kunne føle litt mindre skam, føle seg litt mindre alene og tørre å be om hjelp tidligere. Jeg unner ingen det (unnskyld uttrykket) helvettet denne sykdommen bringer deg gjennom og vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre. Å bryte ned tabuer rundt psykiske lidelser er noe av det viktigste vi kan gjøre for folkehelsen på dette området, og det ønsker jeg å bidra til. En av de største utfordringene knyttet til spiseforstyrrelser er nettopp skamfølelsen, skammen over at en har blitt syk, skammen over å føle seg mislykket. Dette må vi bekjempe!


Tidligere har jeg fått slengt mot meg at «jeg skal jo liksom være et forbilde», da adressert i at jeg måtte skjerpe meg og slutte å slite med dette. At forbilder jo skal gå foran med et godt eksempel. Men jeg mener jeg har rett til å stå rakrygget, jeg mener at jeg likevel kan være et godt forbilde. Nettopp fordi jeg ikke er perfekt, nettopp fordi jeg tør å være åpen om problemer svært mange har. Det er jo mye på grunn av behovet for perfeksjonisme, mangelen på rom for menneskelighet ,mangel på rom for å feile som nettopp skaper grobunn for at stadig flere utvikler slike problem. Jeg er lei av glansbilde-fasaden som liksom skal dominere nyhetsbildet og offentlige personer. Politikere, kjendiser, bloggere, tv-folk og andre er også mennesker, og det bør da jaggu meg være rom for å vise det også.


Men ? jeg ønsker ikke å skrive mer om dette temaet her på bloggen. Mye av årsaken er at jeg ikke ønsker at det skal være det som kjennetegner eller forbindes med meg.
Ja ? sykdommen har vært en del av min fortid og jeg har fremdeles utfordringer, men jeg nekter å la det definere meg.
Mette ? jeg ? mennesket ? jeg er så ufattelig mye mer enn sykdommen og det håper jeg også andre ser.


Intervjuet: http://www.vgtv.no/#!/video/64125/intervjuet-mette-hanekamhaug

 

Hvem eier kroppen min?

Debatten om sexkjøp raser etter at en prostituert valgte å gå ut med sin historie. En debatt preget av både følelser og forakt, forståelse og fordommer. En debatt vi gjentatte ganger har erfart er tilnærmet umulig å holde på et konstruktivt nivå med en pragmatisk tilnærming.

Kjøp og salg av sex er forkastelig. Jeg finner det skittent og kvalmt, og mener det representerer et menneskesyn jeg ikke vil være kjent med. Hadde jeg hørt om noen jeg kjenner som hadde kjøpt sex hadde jeg hatt problemer med å se vedkommende i øynene etterpå. Å kjøpe en kvinne for egen nytelse er foraktelig. Likevel vil jeg kjempe for folks rett til å gjøre det.

Som FrPer og liberalist er jeg forkjemper for folks frie valg. Enkeltmenneskets valgfrihet og selvstendighet fra en styringskåt stat er for meg et viktig prinsipp. Jeg sier ikke at jeg forstår ditt valg ? men jeg respekterer det og vil kjempe for din rett til å foreta dette. Og det er derfor høstens valg blir et verdivalg, verdien av folks frihet til å velge selv.

Her kommer den ideologiske tilnærmingen til syne, nettopp gjennom å ta stilling til hvem som eier min kropp. Dersom jeg som voksent og oppegående menneske ønsker å la et annet menneske betale meg for å ha sex med meg, hvorfor skal jeg bli nektet det? Hvis du tenker over det ? hvor er logikken i at en stat, politikere, andre vilt fremmede mennesker skal bestemme over DIN kropp, ditt sexliv?

Hvem vi velger å ha sex med, hvor og om den ene velger å gi en rose, ring eller penger i etterkant av samleiet er vel utelukkende en sak mellom to voksne mennesker og har absolutt ingenting med politikk og politikere å gjøre.

I den grad de forsøker å forsvare forbudet saklig tyr de ofte til argumentasjon om menneskehandel og trafficking. Men ved å forby kjøp av sex tvinger de sexmarkedet til å gå «underground», noe som gjør det vanskeligere å kontrollere for politiet. Det skaper grobunn både for mer vold mot kvinnene, kyniske bakmenn og organisert kriminalitet, noe også de prostituertes egen interesseorganisasjon påpeker.

Jeg synes vi skal lytte til de prostituerte selv i denne debatten. La oss lytte til de som forteller om et lyssky marked tvunget under jorden som har skapt usikre forhold. La oss stige ned fra den fordømte pidestallen enkelte befinner seg på og snakke med disse kvinnene som likeverdige. La oss ikke lytte til de selverklærte feministene som kjemper mot kvinners rett til å bestemme over eget liv og kropp!

Et argument som absolutt burde klinge bra i den sosialistiske leiren er jo skatteinntektene dette kan generere dersom en får sexkjøp inn  i ordnede former. De lever og ånder jo vanligvis for å alltid finne frem til nye og kreative måter å pumpe folks lommebøker på ? her er en utappet skattekilde!

Legaliser sexkjøp, respekter andres valg selv om du ikke forstår dem, og la voksne mennesker få bestemme over eget sexliv.