Når noen roper etter hjelp

Forståelsen for psykisk sykdom er lav. Psykiske lidelser blir enda sett på som mindre viktig, som mindre farlig og som mindre "verdig" behandling enn det fysiske lidelser blir. Helsevesenet, politikerne og samfunnet generelt evner ikke å innse at psykisk sykdom ikke bare er "svake mennesker" som ikke klarer å hjelpe seg selv. Jeg klandrer dem ikke. Jeg sliter med samme tankegang selv. 

Jeg har selv hatt utfordringer med psykisk sykdom. Jeg har selv vært en av de som desperat ropte om hjelp, men følte jeg ikke ble hørt. Den som skriker av full hals inni seg, men samtidig er livredd for at noen skal høre skrikene. Den som har en ubeskrivelig smerte inni seg, men ikke har språket til å uttrykke den. Jeg vet at det ikke bare er å "ta seg sammen" og bli frisk selv når man er i en situasjon som oppleves som håpløs, motløs, intetsigende, maktesløs...
Likevel kan jeg enda ta meg selv i å tenke at man må ta seg sammen. Skjerpe seg. Tenke annerledes. Tenk positivt. Endre holdninger. Jeg tar meg selv i å fordømme både meg selv og andre for å ikke klare å hjelpe seg selv. Det skremmer meg. Det skremmer meg fordi det viser hvor lett det er å tenke sånn. Og når jeg - som selv har kjent dette på kroppen - kan tenke sånn, hvordan kan jeg da dømme andre som også gjør det?

Disse tankene må bekjempes. Skal vi klare å få et velfungerende helse- og behandlingssystem som ser hele mennesket - både på innsiden og utsiden - så trenger vi en bedre forståelse for hva som faktisk kreves for å hjelpe. Min kollega i Spisfo, samfunnsdebattant, skribent og flotte Anette Wingerei Stulen, har skrevet en tekst om temaet. En tekst som illustrerer kompleksiteten i psykiske utfordringer. En tekst som forhåpentligvis vil åpne flere sine øyne om hva psykiske lidelser er, hvilken hjelp de trenger og hva vi rundt faktisk kan gjøre for å bidra. Les den. Forstå den. Ager på den. Og på den måten bidra til å øke samfunnets bevissthet.

 

 

Når noen roper etter hjelp, roper de for å bli hørt
- Av Anette Wingerei Stulen

I min jobb i Spiseforstyrrelsesforeningen møter jeg mange mennesker i vanskelige og svært krevende livssituasjoner. I mine møter med disse menneskene er det én ting som er viktig for meg; Å ta dem og deres opplevelse av egen livssituasjon på alvor. Noe av det jeg derfor blir aller mest sint og provosert av er holdninger og utsagn mange av de jeg snakker med blir møtt med ellers i samfunnet eller av andre hjelpere.

Å kallet et menneske i krise for oppmerksomhetssyk eller avfeie noen som sliter med at de bare vil ha oppmerksomhet er etter min mening verken konstruktivt eller forsvarlig.

Tenk det at du sitter midt ute på et åpent hav, i en båt som synker, uten redningsvest og uten å kunne svømme. Ingen har lært deg det, det er derfor du har bygget denne provisoriske båten, som nå tar inn vann. Den har vært din livbøye. I starten var den redningen din. Nå er den på vei til å bli din undergang. Du har ingen årer heller, for du har bare drevet rundt her ute på det mørke, kalde havet. Du vet ikke hvor du er på vei, men du kan ikke dra tilbake der du kom fra, da vil du heller drukne her ute. Og det er det som er i ferd med å skje nå; Båten din synker. Du er kald, du er våt, du er utslitt og du er redd.

Hva gjør du da?

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan, for å tiltrekke deg oppmerksomhet. Du roper, og roper, og roper, slik at noen kanskje kan bli klar over situasjonen din.

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan

Det kjører flere båter fordi, de rister på hodet og forstår ikke hvorfor du ikke bare svømmer inn til land. Noen kaller deg oppmerksomhetssyk. Andre blir sinte for at du bråker, forstyrrer, skaper uro og uorden. Dessuten, båten din har jo ikke tatt inn så mye vann enda, det kan da ikke være så ille?
 

En båt gir deg årer så du kan ro inn til land, men du prøver å si at du ikke kan ro og forklarer at du ikke kan dra tilbake. I stedet for å spørre deg hvorfor du heller vil sitte i en synkende båt enn å dra tilbake til land, eller i det minste lære deg å ro sier de at du ikke er motivert nok til å få hjelp og drar videre.

Du har flere andre møter med andre båter, men ingen forstår deg, noen blir skremt av språket ditt, andre mener du roper for høyt, eller for mye, eller på feil måte.
Til slutt har ryktet om deg spredd seg, og alle er enige om at det beste er å ikke hjelpe deg, ikke oppmuntre adferden din, siden du, som til og med har blitt tilbudt årer og ikke tar imot noen råd om å rope etter hjelp på en mer passende, ikke så forstyrrende måte, helt klart bare vil ha oppmerksomhet.

I ren desperasjon hopper du kanskje ut i det iskalde vannet til slutt. Selv om det er så kaldt at du mest sannsynlig vil få sjokk, og du ikke kan svømme.

Hvis man er i livsfare. Hvis man finner seg selv i en situasjon eller en tilstand som er utrygg, krevende, vond og vanskelig er det helt naturlig å rope om hjelp. Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår. Mennesker i livskriser, mennesker med høyt lidelsestrykk, mennesker som har vært redde, ensomme og slitene lenge trenger ikke fordømmelse, de trenger hjelp. De fortjener at noen hører når de roper.

Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår.

Og ja, de er kanskje ofte ute etter nettopp oppmerksomhet. De vil bli sett. De ønsker at noen prøver å forstå dem. Selvfølgelig gjør de det. Men det er ikke en grunn til å la vær å hjelpe. Snarere tvert imot!

 

hits