hits

Nr noen roper etter hjelp

Forstelsen for psykisk sykdom er lav. Psykiske lidelser blir enda sett p som mindre viktig, som mindre farlig og som mindre "verdig" behandling enn det fysiske lidelser blir. Helsevesenet, politikerne og samfunnet generelt evner ikke innse at psykisk sykdom ikke bare er "svake mennesker" som ikke klarer hjelpe seg selv. Jeg klandrer dem ikke. Jeg sliter med samme tankegang selv. 

Jeg har selv hatt utfordringer med psykisk sykdom. Jeg har selv vrt en av de som desperat ropte om hjelp, men flte jeg ikke ble hrt. Den som skriker av full hals inni seg, men samtidig er livredd for at noen skal hre skrikene. Den som har en ubeskrivelig smerte inni seg, men ikke har sprket til uttrykke den. Jeg vet at det ikke bare er "ta seg sammen" og bli frisk selv nr man er i en situasjon som oppleves som hpls, motls, intetsigende, maktesls...
Likevel kan jeg enda ta meg selv i tenke at man m ta seg sammen. Skjerpe seg. Tenke annerledes. Tenk positivt. Endre holdninger. Jeg tar meg selv i fordmme bde meg selv og andre for ikke klare hjelpe seg selv. Det skremmer meg. Det skremmer meg fordi det viser hvor lett det er tenke snn. Og nr jeg - som selv har kjent dette p kroppen - kan tenke snn, hvordan kan jeg da dmme andre som ogs gjr det?

Disse tankene m bekjempes. Skal vi klare f et velfungerende helse- og behandlingssystem som ser hele mennesket - bde p innsiden og utsiden - s trenger vi en bedre forstelse for hva som faktisk kreves for hjelpe. Min kollega i Spisfo, samfunnsdebattant, skribent og flotte Anette Wingerei Stulen, har skrevet en tekst om temaet. En tekst som illustrerer kompleksiteten i psykiske utfordringer. En tekst som forhpentligvis vil pne flere sine yne om hva psykiske lidelser er, hvilken hjelp de trenger og hva vi rundt faktisk kan gjre for bidra. Les den. Forst den. Ager p den. Og p den mten bidra til ke samfunnets bevissthet.

 

 

Nr noen roper etter hjelp, roper de for bli hrt
- Av Anette Wingerei Stulen

I min jobb i Spiseforstyrrelsesforeningen mter jeg mange mennesker i vanskelige og svrt krevende livssituasjoner. I mine mter med disse menneskene er det n ting som er viktig for meg; ta dem og deres opplevelse av egen livssituasjon p alvor. Noe av det jeg derfor blir aller mest sint og provosert av er holdninger og utsagn mange av de jeg snakker med blir mtt med ellers i samfunnet eller av andre hjelpere.

kallet et menneske i krise for oppmerksomhetssyk eller avfeie noen som sliter med at de bare vil ha oppmerksomhet er etter min mening verken konstruktivt eller forsvarlig.

Tenk det at du sitter midt ute p et pent hav, i en bt som synker, uten redningsvest og uten kunne svmme. Ingen har lrt deg det, det er derfor du har bygget denne provisoriske bten, som n tar inn vann. Den har vrt din livbye. I starten var den redningen din. N er den p vei til bli din undergang. Du har ingen rer heller, for du har bare drevet rundt her ute p det mrke, kalde havet. Du vet ikke hvor du er p vei, men du kan ikke dra tilbake der du kom fra, da vil du heller drukne her ute. Og det er det som er i ferd med skje n; Bten din synker. Du er kald, du er vt, du er utslitt og du er redd.

Hva gjr du da?

Du roper s klart, s hyt du kan, p det sprket du kan, for tiltrekke deg oppmerksomhet. Du roper, og roper, og roper, slik at noen kanskje kan bli klar over situasjonen din.

Du roper s klart, s hyt du kan, p det sprket du kan

Det kjrer flere bter fordi, de rister p hodet og forstr ikke hvorfor du ikke bare svmmer inn til land. Noen kaller deg oppmerksomhetssyk. Andre blir sinte for at du brker, forstyrrer, skaper uro og uorden. Dessuten, bten din har jo ikke tatt inn s mye vann enda, det kan da ikke vre s ille?
 

En bt gir deg rer s du kan ro inn til land, men du prver si at du ikke kan ro og forklarer at du ikke kan dra tilbake. I stedet for sprre deg hvorfor du heller vil sitte i en synkende bt enn dra tilbake til land, eller i det minste lre deg ro sier de at du ikke er motivert nok til f hjelp og drar videre.

Du har flere andre mter med andre bter, men ingen forstr deg, noen blir skremt av sprket ditt, andre mener du roper for hyt, eller for mye, eller p feil mte.
Til slutt har ryktet om deg spredd seg, og alle er enige om at det beste er ikke hjelpe deg, ikke oppmuntre adferden din, siden du, som til og med har blitt tilbudt rer og ikke tar imot noen rd om rope etter hjelp p en mer passende, ikke s forstyrrende mte, helt klart bare vil ha oppmerksomhet.

I ren desperasjon hopper du kanskje ut i det iskalde vannet til slutt. Selv om det er s kaldt at du mest sannsynlig vil f sjokk, og du ikke kan svmme.

Hvis man er i livsfare. Hvis man finner seg selv i en situasjon eller en tilstand som er utrygg, krevende, vond og vanskelig er det helt naturlig rope om hjelp. Noen roper hyere enn andre og noen roper kanskje p sprk man ikke forstr. Mennesker i livskriser, mennesker med hyt lidelsestrykk, mennesker som har vrt redde, ensomme og slitene lenge trenger ikke fordmmelse, de trenger hjelp. De fortjener at noen hrer nr de roper.

Noen roper hyere enn andre og noen roper kanskje p sprk man ikke forstr.

Og ja, de er kanskje ofte ute etter nettopp oppmerksomhet. De vil bli sett. De nsker at noen prver forst dem. Selvflgelig gjr de det. Men det er ikke en grunn til la vr hjelpe. Snarere tvert imot!

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar