Norges innhumane narkotikapolitikk

Et kjede er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Prinsippet gjelder også for samfunnet. Vi defineres etter hvor godt vi tar vare på våre svakeste. Så hvorfor behandler rettssystemet vårt de svakeste som utskudd?

Jeg er superfan av TED-talks. Om enn noe varierende kvalitet er det noen innlegg som har rørt meg, satt sitt preg på meg. TED-talken til Johann Hari er en av dem. Hari sin beskrivelse av hvordan vår politikk og vårt rettssystem rammer og ytterligere forsterker narkotikaproblemet er så treffende at det nærmest gjør vondt. Hans appell om medmenneskelighet tvang motvillig frem en tåre hos den selverklærte isdronningen Mette. For hvordan er det egentlig vi møter narkomane?

Psykologen Abraham Maslow beskrev menneskets atferd og motivasjon gjennom et behovshierarki. Teorien (som du kan lese mer om her) viser hvor avhengig vi mennesker er av å få dekket behovet om sosial tilhørighet. Vennskap, intimitet og kjærlighet fra de rundt oss er avgjørende for vår velferd. Maslow kalte behovet for homøostatiske, og når behovet for sosial tilhørighet ikke fylles oppstår det et tomrom. Instinktivt drives vi mennesker etter å fylle dette tomrommet, og for mange er dette starten på veien inn i spillavhengighet, spiseforstyrrelser, selvskading eller rusmisbruk. Vi søker desperat etter stimuli og innhold som kan fylle hullet i oss. Det sorte hullet som føles oppslukende og altomfattende - men likevel så tomt.

Flukten fra eget hode kan fort ende i rusmisbruk. Et jag etter å slippe unna. Rømme inn i en annen virkelighet. Når vi føler seg tilsidesatt av samfunnet søker vi andre sosiale sammenkomster, andre måter å føle oss bra på, andre arena hvor vi føler lykke. I foredraget forteller Johann Hari om Rat Park og budskapet treffer deg rett i hjerterota. For i et samfunn hvor alle har det bra, er det færre som føler behov for å slippe unna - både fra samfunnet og seg selv. Vi ønsker å være en del av og tilstede i fellesskapet. Vi søker tilstedeværelse i situasjoner hvor vi har det bra. Da er det trist å se hvordan vi som samfunn aktivt støter fra oss, ser ned på og straffer rusavhengige.

Dersom vi mener alvor med ruspolitikken og i ønsket om å hjelpe mennesker må vi endre taktikk. Vi må møte disse menneskene med aksept, forståelse og kjærlighet. Vi må slutte å dytte rusavhengige stadig lengre ut av samfunnet, men heller arbeide for å inkludere dem. Deres desperate behov for å bli sett, hørt og inkludert må ikke møtes med straff og fordømmelse. Heldigvis har FrP nylig sørget for at narkomane kan dømmes til behandling fremfor fengsel. Dette er et langt og viktig skritt i riktig retning. Likevel har vi som samfunn fremdeles et problem i måten vi møter disse menneskene.

Johann Hari viser til at Portugal har opplevd flere positive endringer ved å dekriminalisere narkotika. Også andre land kan vise til liknende resultat. Legalisering gjør narkomane fra kriminelle til vanlige samfunnsborgere igjen. Innbyggere som trenger litt ekstra hjelp og oppfølging. Individer som trenger å bli hørt. Likevel bringer legalisering flere problemstillinger med seg som en må ta stilling til og fasiten har ikke to streker under svaret. Jeg vet ikke hvordan vi skal løse alle utfordringene som en potensiell legalisering bringer med seg. Men det jeg vet er at dagens praksis i alle fall ikke fungerer.

hits