hits

Hatbølgen

kommentarer

Alle offentlige personer har kjent det på kroppen. Den lett overveldende, ekle og nærmest paniske følelsen du får når Twitter-stormen setter i gang. Følelsen av at hele verden er mot deg, angrep fra alle kanter. Fornuften din vet at 90% av Twitter-haterne er lett-narsissistiske besserwissere som desperat leter etter noe å angripe deg for. Folk som finner glede i andres feil, leter etter den 1% av teksten din som kan vrenges på (de driter i budskapet) og folk stimuleres av å tråkke på andre. Dem om det. Inspirasjon til en digital versjon av FIfty Shades of Grey?

Jeg finner det forunderlig hvordan vi evner å bortforklare og rasjonalisere umenneskelig oppførsel. Vi vet at hets av andre mennesker er feil. Vi vet (de fleste av oss i alle fall?) at det kan være tøft med massiv negativ kritikk fra flere samtidig. Allerede fra barnehagen av vet vi at det er urettferdig å være 10 mot 1. Om det var slosskamp i friminuttet mente alle barna at det var feigt å være mange mot en. Mister vi rettferdighetssansen når vi blir voksne, eller er allmenne regler opphevet på digitale medier?

Jeg blir litt flau. Flau på andres vegne. Flau på vegne av de voksne, relativt fornuftige, oppegående menneskene med hus, bil, kone og barn. Vellykkede og rimelig balanserte mennesker. Som samtidig finner en pervers glede i å henge seg med på «hat-bølger» på debatter på Twitter og Facebook. Ofte har vedkommende verken lest eller satt seg inn i saken. De vet lite eller ingenting fra før. Kunnskapsløshet lenge leve, det er lettere å hate uten å vite.

Strategien er velkjent. Et av menneskets primære behov er sosial tilhørighet. Mange sliter med følelsen av tomhet og ensomhet, følelsen av å være tilsidesatt fra fellesskapet. Vi lengter etter noen å assosiere oss med, være en del av noe større. I et samfunn preget av tidsklemma, færre fysiske møteplasser og mange forpliktelser leter vi etter tilhørighet på digitale medier. For mange er det et positivt supplement i en ellers ensom hverdag. Vi danner fellesskap, møter likesinnede. Geografiske sperrer forsvinner. Samtidig gir det dessverre grobunn for og mulighet til kollektivt hets av andre. Det er lettere å enes om en felles fiende. La oss hate sammen.

Jeg tror mange lar seg rive med. Ureflektert og lykkelig uviten hiver vi oss med på bølgen. Ukritisk til hvordan bølgen faktisk treffer land. Ukritisk til hvordan den ensomme sjelen på stranden blir rammet. Ukritisk til om den rammede klarer å holde hodet over vann idet bølgen treffer.

Kanskje det er på tide at vi begynner å tenke oss to (eller fem) ganger om før vi deltar på neste hatbølge?