Et øye for et øye?

Et barn ble voldtatt. En voksen mann forgrep seg på en fire år gammel gutt. En uvirkelig hendelse som rokker ved ens tro på menneskeheten.

I går kunne vi lese den sjokkerende nyheten om at en mann i 30-årene hadde voldtatt et barn. Mannen har arbeidet i barnehager i årevis. Er dette hans første offer? Hvordan kan slike mennesker få en sånn jobb? Hvorfor har ingen oppdaget noe tidligere? Spørsmålene er mange, fortvilelsen stor og vantro går over i sinne. Hendelsen skremmer meg

Nyheten spredte seg raskt og kommentarfeltene fyltes opp med hatske, forbannede og aggressive meninger. Flere uttrykte frustrasjon og fortvilelse, mens andre tok til orde for brutale avstraffelser og gjenytelser. Slike hendelser lokker ofte frem det verste i oss. Det vekker et kollektivt sinne som forsterkes gjennom at vi samles om en felles fiende. Det gamle bildet av en folkemengde med fakler og høygafler dukker opp og illustrerer flokk-mentaliteten i oss. Reaksjonene skremmer meg.

Selv kjente jeg også sinne når jeg leste saken. Fra sjokk til vantro, frustrasjon til sinne. Forbannet på personen som hadde begått handlingene, forbannet på den brutale verdenen som igjen viser sitt sanne ansikt, forbannet over systemsvikten som gjorde dette mulig. Tanker om at overgriperen «må brenne», må lide, må straffes dukker fort opp og skyggelegger verdier jeg egentlig holder kjært. Følelsene skremmer meg.

I slike situasjoner føler jeg det er viktig å holde på våre verdier. Det er viktig å holde hodet kaldt og ikke reagere impulsivt. Hele vårt samfunn er tuftet på respekt for menneskelivet. Respekt for og anerkjennelsen av verdien i et menneske. Uansett hvor grusomme handlinger en person begår har en i kraft av å være menneske en verdi. Vårt rettssystem har ikke dødsstraff nettopp fordi menneskelivet er ukrenkelig. Straff er viktig: både for å forhindre personen i å gjøre det samme igjen, for å skremme andre fra å begå samme handling og for å (prøve) å skape en slags rettferdighet overfor handlingen som er begått. Signaleffekten i straff er derfor viktig. Å miste den skremmer meg.

Individets ukrenkelige verdi må ikke svekkes. Dersom vi åpner for å gjøre unntak i rettssystemet, innføre dødsstraff eller umenneskelige avstraffelser av kriminelle firer vi på egen moral. Å forsøke å straffe en bestialsk handling er ikke verdt å gå på akkord med egne verdier. Dersom vi avviker fra prinsipper og verdier hele vårt samfunn er tuftet på mister de sin verdi. Sakte, men sikkert kan dette svekke den moralske, kollektive holdningen om verdien av et menneskelig. Det er en situasjon som bør skremme oss alle.

 

hits