hits

Alle kjenner apen


Fotograf: Morten Andens
 

Hva ser du? spr han nysgjerrig, psykiateren. Jeg stirrer p fotografiet som viser s lite, men betyr s mye. Et bilde blottet for effekter og bakgrunnssty, og som kun viser ett enkelt dyr. En skjebne.

Det er hans private bilde som p ferden fra fotografen til hans private hjem har et mellomstopp innom Villa Sult. Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke fler noe, men fordi jeg fler for mye. En blge av emosjoner skyller brutalt over meg. I stedet for surfe p blgen lar jeg den rive meg opp av bakken og kaste meg ukontrollerbart rundt som en tnne.

Det er ikke likt meg la blgen vinne. Jeg er (for, sier psykiateren) flink til stenge flelsene inne og har som regel aldri problem med surfe elegant p blgene som kommer mot meg. Selv nr tsunamier melder sin ankomst lar jeg meg sjelden affisere. Men denne gangen er det annerledes. Her og n. Det fles som et brutalt slag i magen, en knyttet neve av sinne, sorg og frustrasjon som kanaliserer all sin kraft rett i mellomgulvet. Jeg nrmest higer etter pusten og tar et lite, men merkbart skritt bakover.

Bildet fascinerer meg. I ettertid har jeg bedt venner beskrive bildet med tre ord. Med sm variasjoner er det ord som sorg, ensomhet, sinne, grt og forlatt som kommer. Jeg fler de samme flelsene selv. Kjenner et desperat sug etter tre inn i bildet og legge armene mine rundt apen. Ikke si noe. Ikke ytre noen trstende ord. Bare holde fast og ikke slippe. Jeg kan formelig kjenne hans trer, fle innbilte, men likefult kraftige trer demme opp i meg. Ikke fordi jeg synes synd p ham, eller syns synd p meg selv. Men fordi jeg fler en samhrighet, et fellesskap, et bnd.

Det er en flelse jeg kjenner p, kanskje den sterkeste av dem alle, nr jeg ser bildet. En flelse jeg enda ikke har hrt andre nevne. En flelse s gjenkjennbar, s sterk, s dominerende at den nesten overskygger de andre. Flelsen av skam.  Den vonde, altomgripende flelsen av skamfullhet. Forsket p gjre seg selv s liten at ingen ser deg. Ingen skal legge merke til deg. Du vet de ser deg, mler deg, dmmer deg. Du klarer ikke slippe unna de stirrende blikkene som ser tvers gjennom deg. Du har ikke gjort noe galt, men likevel er du redd for hva de ser. For at de skal se deg. Nr du selv ikke klarer elske det som er p innsiden, hvordan kan du da forvente at andre skal klare det? Du blir skamfull, skamfull for at du er du, skamfull for at du er til. Det er den strste smerten av dem alle. Apen har ikke gjort noe galt. Dens indre stemme skriker etter bli forsttt og elsket, skriker etter bli sett ? samtidig som den gjr alt den kan for at ingen skal se. Skammen av vre til.

Jeg forstr han. I et rom fullt av mennesker fler en seg alene. I en kropp som ikke er din og som vil deg vondt. Blikk som ser P deg, men ikke ser DEG. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen sies det. Ingen vil vre apen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar