hits

Alle kjenner apen

kommentarer


Fotograf: Morten Andenæs
 

«Hva ser du?» spør han nysgjerrig, psykiateren. Jeg stirrer på fotografiet som viser så lite, men betyr så mye. Et bilde blottet for effekter og bakgrunnsstøy, og som kun viser ett enkelt dyr. En skjebne.

Det er hans private bilde som på ferden fra fotografen til hans private hjem har et mellomstopp innom Villa Sult. Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi jeg føler for mye. En bølge av emosjoner skyller brutalt over meg. I stedet for å surfe på bølgen lar jeg den rive meg opp av bakken og kaste meg ukontrollerbart rundt som en tønne.

Det er ikke likt meg å la bølgen vinne. Jeg er (for, sier psykiateren) flink til å stenge følelsene inne og har som regel aldri problem med å surfe elegant på bølgene som kommer mot meg. Selv når tsunamier melder sin ankomst lar jeg meg sjelden affisere. Men denne gangen er det annerledes. Her og nå. Det føles som et brutalt slag i magen, en knyttet neve av sinne, sorg og frustrasjon som kanaliserer all sin kraft rett i mellomgulvet. Jeg nærmest higer etter pusten og tar et lite, men merkbart skritt bakover.

Bildet fascinerer meg. I ettertid har jeg bedt venner beskrive bildet med tre ord. Med små variasjoner er det ord som sorg, ensomhet, sinne, gråt og forlatt som kommer. Jeg føler de samme følelsene selv. Kjenner et desperat sug etter å tre inn i bildet og legge armene mine rundt apen. Ikke si noe. Ikke ytre noen trøstende ord. Bare holde fast og ikke slippe. Jeg kan formelig kjenne hans tårer, føle innbilte, men likefult kraftige tårer demme opp i meg. Ikke fordi jeg synes synd på ham, eller syns synd på meg selv. Men fordi jeg føler en samhørighet, et fellesskap, et bånd.

Det er en følelse jeg kjenner på, kanskje den sterkeste av dem alle, når jeg ser bildet. En følelse jeg enda ikke har hørt andre nevne. En følelse så gjenkjennbar, så sterk, så dominerende at den nesten overskygger de andre. Følelsen av skam.  Den vonde, altomgripende følelsen av skamfullhet. Forsøket på å gjøre seg selv så liten at ingen ser deg. Ingen skal legge merke til deg. Du vet de ser deg, måler deg, dømmer deg. Du klarer ikke slippe unna de stirrende blikkene som ser tvers gjennom deg. Du har ikke gjort noe galt, men likevel er du redd for hva de ser. For at de skal se deg. Når du selv ikke klarer elske det som er på innsiden, hvordan kan du da forvente at andre skal klare det? Du blir skamfull, skamfull for at du er du, skamfull for at du er til. Det er den største smerten av dem alle. Apen har ikke gjort noe galt. Dens indre stemme skriker etter å bli forstått og elsket, skriker etter å bli sett ? samtidig som den gjør alt den kan for at ingen skal se. Skammen av å være til.

Jeg forstår han. I et rom fullt av mennesker føler en seg alene. I en kropp som ikke er din og som vil deg vondt. Blikk som ser PÅ deg, men ikke ser DEG. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen sies det. Ingen vil være apen.