Misunnelseskulturen lenge leve

«Jeg betaler min skatt med glede jeg», sier hun i en lystig tone iført et selvtilfreds, politisk korrekt smil. Jeg kan nesten se personen klatre et par trinn oppover den selvopplevde status-stigen. Selv blir jeg stående.

Jeg betaler skatt jeg og. Med glede blir vel å ta litt hardt i, men jeg ser på skatter og avgifter som en naturlig del av et demokratisk samfunn. Et samfunn jeg ønsker å delta i. Samtidig jeg lar meg provosere av den polariserende og formanende argumentasjonen som de skatte-elskende sosialistene er så glad i å bruke. Der fokuset er å snakke ned rikingene fremfor å bidra selv.

En venn av meg er en rik drittsekk. En som tror han er noe. En som kjøpte seg en Tesla som har så frekt kjører rundt med. Bor i en overpriset leilighet hvor bare spisebordet koster mer enn alle mine møbler til sammen. Han kjøper champis på byen og kjøper en dyr klokke. Klokka trengte han ikke engang, men det var bare fordi han hadde lyst på en ny.

Den samme vennen kom fra en familie med lite penger. Han flyttet på hybel når han var 15. Mens vennene festet i helgene arbeidet han doble skift på bensinstasjonen. Gjennom 5-årig masterstudie arbeidet han på avlastingssenter for ungdommer, var støttekontakt og som var frivillig trener for et småguttelag. Med A i alle fag fikk han en god jobb. Han er den første på kontoret og den siste som drar. Han er dyktig, har høy lønn og står på døgnet rundt. Han har 5 fadderbarn gjennom Plan og gir tusenvis av kroner til humanitære organisasjoner hvert år.

Venninnen min som betalte sin skatt med glede er tilkallingsvikar i barnehagen. Etter å halvveis sove seg gjennom videregående skole og ha to start (og rask slutt..) på folkehøgskoler tok hun et par friår (dagpenger). Hun er veldig politisk engasjert. Store ord om bidrag til fellesskapet, gratis barnehage, skattelegge rikingene og rettferdighet. Rettferdighet gjennom at de som har råd til det skal betale mer. Jeg har lyst å rope «betale dagpengene dine mener du?», men lar det ligge. (*)

«Vi er alle sosialdemokrater» sa John Lyng. Selv om erkjennelsen er noe tung å svelge for en frihetselskende sjel som meg må jeg innrømme at det stemmer. Selvfølgelig ønsker jeg velferdsordninger. Selvfølgelig mener jeg at en skal betale skatt. Det jeg finner provoserende er hvordan det norske samfunnet knuger på Jantelovens misunnelseskultur. Det er politisk korrekt å svartmale «de rike». Sosialistene snakker om at alt skal være gratis, staten skal betale alt, staten ordner opp. Regninga? Jo ? de rike. De må bidra de også!

Stordalen, Thon og andre velstående mennesker betaler mer i skatt på ett år enn disse politisk korrekte, selvtilfredse, venstrevendte feministene gjør til sammen hele livet. Bidra til felleskassa? Ja selvfølgelig! Men da må en jaggu meg evne å se andres bidrag også, fremfor å la de grønne misunnelseslappene de liker å ikle seg med styre debatten. Kan de ikke heller bruke energien på å feie for egen dør først og arbeide for hvordan DE SELV kan bidra mer, fremfor å være på heksejakt på naboen med bedre bil?

(*) Og før noen kverulerende nettroll på heksejakt velger å henge seg opp i den formuleringen fremfor å diskutere temaet; nei jeg er ikke mot dagpengeordningen og nei jeg mener ikke noe negativt om mennesker som har behov for ordningen.

hits