hits

Latskapen lenge leve

kommentarer

Det sies at frihet er som luft - det er først når den blir borte at en merker hvor viktig den er.

Under mitt besøk i Kina for noen år siden havnet jeg i kupé med to asiatiske menn på toget fra Shanghai til Beijing. De var interesserte i å høre om Norge og vi kom inn på demokrati og valg. De lyttet forbauset og stumme mens jeg forklarte systemet om nominasjonsprosesser i partier, valgsystemet og hele ideen om at vanlige mennesker kunne stemme på hvilke politikere som skulle styre landet. I det jeg var ferdig oppstod det en pause, hvorpå den ene etter hvert uttalte; «it sounds like paradise».

Det gav meg en vekker. Det gav meg et nytt syn på systemet vårt og situasjonen vi befinner oss i. Og jeg innså samtidig hvor utrolig bortskjemte vi er.

Vi tar demokratiet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer helt våre forfedres kamp for frihet, selvstendighet og selvråderett, enkeltmenneskers kamp for allmenn stemmerett, kampen for parlamentarismen.
Vi blir født med sølvskje i kjeften og blir dullet med fra vugge til grav. Tanken om at staten skal ordne opp, at vi selv aldri har ansvar for våre handlinger ? ja tanken om en barnevaktstat blir innprentet med morsmelka og fortsettes videre gjennom gin&tonicen i voksen alder. Tenk ? staten skal sørge for at pappa er nok hjemme med barna, staten skal sørge for barnepass gjennom SFO, staten skal passe på at banken ikke gir deg lån til leilighet, staten skal betale deg full lønn når du har «egenmeldingdager» på mandag etter ei tung helg, og ja staten skal sørge for at du ikke drikker for mye gin ved hjelp av enorme avgifter.

Vi tar gratisprinsippet for gitt.
Vi tar det som en selvfølge.
Vi glemmer begrepet «there?s no such thing as a free lunch» og at det er hardtarbeidende, verdiskapende mennesker som faktisk betaler for gildet gjennom stadig økende skatter og avgifter.
Vi blir formet for å passe inn i et sosialdemokratisk system hvor «fellesskapet» er viktigere enn enkeltindividet, hvor systemet er viktigere enn menneskene i det. Men det er ikke alle som passer inn, eller vil passe inn, i den a4-malen sosialdemokratiet forsøker å skvise oss alle inn i. «One size fits all» sies det, vel ? jeg mener at one size fits no one.

Dette stimulerer til latskap. Det tilrettelegger for mennesker som ikke gidder å løfte en finger for å skape noe, gjøre noe, bidra med noe. Det tilrettelegger for den situasjonen vi ser i dag hvor stadig flere, særlig unge, faller utenfor arbeidslivet og begynner å Nave. Problemet med å «Nave» hadde jo aldri eksistert hadde ikke staten lagt opp til at det er mulig. All den tid en gjennom misforstått naivitet og snillisme har systemer som gjør at det lønner seg å sitte på ræva og kreve fremfor å jobbe, vil stadig flere havne utenfor og utnytter systemet.

Slutt og syt ? begynn og yt. DET burde være mantraet. Vi lever i et internasjonalt konkurransesamfunn, og skal vi henge med i den globale kunnskapsøkonomien i de fremtidige årene kan vi ikke fortsette å flaske opp bortskjemte, bedagelige nordmenn som forventer at staten betaler lønna de dagene skallebanken er for høy etter vodka-inntaket, eller de dagene man er «syk» under ski- og fotball-VM. Vi må slutte å bare «kreve vår rett», vi må i mye sterkere grad begynne å gjøre vår plikt!