Alle kjenner apen

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. I den anledning velger jeg å reposte et tidligere innlegg jeg har skrevet:

 

 


Fotograf: Morten Andenæs
 

«Hva ser du?» spør han nysgjerrig, psykiateren. Jeg stirrer på fotografiet som viser så lite, men betyr så mye. Et bilde blottet for effekter og bakgrunnsstøy, og som kun viser ett enkelt dyr. En skjebne.

Det er hans private bilde som på ferden fra fotografen til hans private hjem har et mellomstopp innom Villa Sult. Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi jeg føler for mye. En bølge av emosjoner skyller brutalt over meg. I stedet for å surfe på bølgen lar jeg den rive meg opp av bakken og kaste meg ukontrollerbart rundt som en tønne.

Det er ikke likt meg å la bølgen vinne. Jeg er (for, sier psykiateren) flink til å stenge følelsene inne og har som regel aldri problem med å surfe elegant på bølgene som kommer mot meg. Selv når tsunamier melder sin ankomst lar jeg meg sjelden affisere. Men denne gangen er det annerledes. Her og nå. Det føles som et brutalt slag i magen, en knyttet neve av sinne, sorg og frustrasjon som kanaliserer all sin kraft rett i mellomgulvet. Jeg nærmest higer etter pusten og tar et lite, men merkbart skritt bakover.

Bildet fascinerer meg. I ettertid har jeg bedt venner beskrive bildet med tre ord. Med små variasjoner er det ord som sorg, ensomhet, sinne, gråt og forlatt som kommer. Jeg føler de samme følelsene selv. Kjenner et desperat sug etter å tre inn i bildet og legge armene mine rundt apen. Ikke si noe. Ikke ytre noen trøstende ord. Bare holde fast og ikke slippe. Jeg kan formelig kjenne hans tårer, føle innbilte, men likefult kraftige tårer demme opp i meg. Ikke fordi jeg synes synd på ham, eller syns synd på meg selv. Men fordi jeg føler en samhørighet, et fellesskap, et bånd.

Det er en følelse jeg kjenner på, kanskje den sterkeste av dem alle, når jeg ser bildet. En følelse jeg enda ikke har hørt andre nevne. En følelse så gjenkjennbar, så sterk, så dominerende at den nesten overskygger de andre. Følelsen av skam.  Den vonde, altomgripende følelsen av skamfullhet. Forsøket på å gjøre seg selv så liten at ingen ser deg. Ingen skal legge merke til deg. Du vet de ser deg, måler deg, dømmer deg. Du klarer ikke slippe unna de stirrende blikkene som ser tvers gjennom deg. Du har ikke gjort noe galt, men likevel er du redd for hva de ser. For at de skal se deg. Når du selv ikke klarer elske det som er på innsiden, hvordan kan du da forvente at andre skal klare det? Du blir skamfull, skamfull for at du er du, skamfull for at du er til. Det er den største smerten av dem alle. Apen har ikke gjort noe galt. Dens indre stemme skriker etter å bli forstått og elsket. Vi bruker all vår energi på å skjule vår smerte, samtidig som at vårt største ønske er at noen skal se den. Skammen av å være til.

Jeg forstår han. I et rom fullt av mennesker føler en seg alene. I en kropp som ikke er din og som vil deg vondt. Blikk som ser PÅ deg, men ikke ser DEG. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen sies det. Ingen vil være apen.

Voldtekt

De to innleggene under her (voldtektsmann og hore-innleggene) bør leses sammen.
Anbefaler å lese innlegget "hore - jeg" først:


1. http://hanekamhaug.blogg.no/1507048619_hore__jeg.html

2. http://hanekamhaug.blogg.no/1507048840_voldtektsmann__jeg.html

 

Begge innleggene er fiktive historier.
Innleggene og deres budskap er personlige, og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 
Majoriteten av voldtekter som begås er overfallsvoldtekter, og i de fleste tilfellene kjente jenta gjerningsmannen.
1 av 10 kvinner blir utsatt for voldtekt. Kun 1 av 10 anmelder. Gråsonene er store, skillelinjene er uklare. 
Inspirert av denne saken ønsker jeg å problematisere dette. 
Hva er voldtekt? Er alle disse guttene voldtektsmenn og skal dømmes?
Hva er måten å unngå at flere liv ødelegges?

Håper du tar deg tid til å lese begge innleggene.

Voldtektsmann - jeg?

- Få henne til sengs, hun er drita! Sier Silje høyt mens hun ler. De som står rundt ler med. Simen dytter albuen inn i sidekameraten, gliser og ler litt høyere. Alkoholen gir selvtillit, lar han bruse med fjærene.

Han stikker den nytatoverte armen sin under hennes og tar tak i midja. Den smale, kurvede midja som føles så bra mot hendene hans. Toppen hennes har sklidd litt opp, så han kan kjenne den glatte, varme huden hennes mot fingertuppene. Så glatt. Så varm. Så uvant. Han kjenner ilinger bre seg fra fingrene sine, oppover armen og rett mot hjertet. Det banker hardere, raskere.

Døra lukkes bak han og lysbryteren gir fra seg et lavt klikk i det den skifter fra lyst til mørkt. Hun ligger allerede på senga, øynene halvt igjen, men med et lystig smil om munnen. Hun minner om en prinsesse. En nydelig prinsesse med fløyelsmyk hud. Glimt fra tidligere på kvelden dukker opp i hodet hans. Glimt av da hun kom og satte seg på fanget hans. Når de skålte med ølla. Den korte toppen som sklei opp og udiskret blottet navlen. Hun gjorde ingenting for å skjule den igjen, men lo høyt i det de skålte nok en gang.

Unhappy man outside - copyspace

Hvor mange ganger hadde han ikke drømt om oppmerksomhet fra henne? Drømt om at nettopp dette skulle skje? Hun hadde allerede klina med noen av de andre i gjengen, bare ikke han. Ikke trodde han hun ville det heller. Ikke før i kveld. I kveld var det hans tur å få hennes oppmerksomhet. Hans tur til å kysse henne. Han går bort til senga der hun ligger og sier navnet hennes. Først lavt, så litt høyere. Hun har fremdeles øynene lukket, men mumler et lite svar. Et lite grynt. Det ser ut som hun smiler. Han smiler også. Smiler i det han kjenner hjertet banke stadig hardere, raskere. Bokseren føles trangere så han løsner opp bukseknappene. Hun åpner øynene og ser på han, men lukker de igjen raskt.

Han begynner å ta av henne buksen, så trusen. Fremdeles har hun øynene lukket, mumler noe. Endorfiner, alkohol og adrenalin utgjør en sterk og altoppslukende miks i han. Han har aldri følt det sånn før. Som ustoppelig. Som en verdensherre. Endelig skal det skje, er dette virkelig? Hun har begynt å glippe med øynene igjen, mer nå. Han blir ekstra gira, hun er gira hun og! Hun lager noen lyder som høres ut som stønning og han fylles av en så intens glede, kåtskap og beruselse at han ikke klarer å vente lengre. Han setter seg på brystet hennes og lukker øynene. Herregud, det er en drøm som har gått i oppfyllelse.

Endorfiner, alkohol og adrenalin utgjør en sterk og altoppslukende miks i han.

Den neste uka på skolen ble ikke som han trodde. Hvorfor ser hun ikke på han? Han hadde gledet seg til å møte henne på skolen. Var de sammen nå? Han hadde sendt henne en melding dagen etter festen, men ikke fått noe svar. Var hun flau? Stoltheten og gleden over å hatt sex første gang begynte å ebbe ut, mens en smygende følelse av usikkerhet fylte plassen. Han tenkte tilbake på kvelden, tenkte på hvor glad han var når hun endelig flørtet med han den kvelden, tenkte på den lekre og utfordrende toppen hun svinset rundt i, og hvordan hun med glede lot han føre henne ned trappen og inn på rommet. Hun sa riktignok ikke så mye inne på det rommet, men hun sa jo ikke nei? Øynene var åpne så hun var jo med på det? var hun ikke?

Les jentas versjon av hendelsen. 

Innlegget er en fiktiv historie. Innlegget og budskapet er personlig og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 

Hore - jeg?

- Få henne til sengs, hun er drita! Sier Silje høyt mens hun ler. Alle de rundt ler, hele festen ler, han ler. Alle unntatt den fulle jenta ler. Hun registrerer det knapt, er mer opptatt av å holde seg på beina. Søvn høres ut som en god idé.

Simen trår velvillig opp og tar på seg ansvaret for å hjelpe henne til sengs. Han tar et godt grep rundt livet hennes og støtter henne ned trappen og inn på soverommet. Hun vakler i svime ved hans side, lengter etter muligheten til å legge seg ned. Sengen virker fløyelsmyk i det hun endelig lander uelegant, men takknemlig ned på dyna med Liverpool-trekket. Glimtvis registrerer hun verden rundt, omgivelsene, barnesengen, bamsene på hylla, ungdomsplakatene på veggen. Men mest av alt registrerer hun at han lukker døren. Lukker døren uten å gå ut av rommet selv.

Buksa begynner å dras av. Han fikler med knappen og glidelåsen i begynnelsen, men river den hardt av når de først er åpnet. Hva skjer? Noe inni henne våkner. Instinktet våkner. En panisk følelse begynner å bre seg uten at hun helt skjønner hvorfor. Alkoholen ligger som et tungt, nærmest ugjennomtrengelig teppe rundt hodet. Som en alt for stram badehette som ikke vil la seg ta av. Hun kjemper for å forstå, kjemper for å tvinge hodet, følelser og tanker til å reagere og agere i samme takt. Men den 15 år gamle kroppen og uerfarenhet med alkohol gjør det vanskelig. Hva skjer med meg?Sad woman sitting alone in a empty room next to the bed. domestic violence.

Buksa er av og trusa er på vei i samme retning. Panikken øker. Dette skal vel ikke skje? Hvorfor forsvinner trusa ned lårene, leggene, ned på gulvet? Den tidligere slappe kroppen begynner å stramme seg. Adrenalinet pumper og gir liv i ellers numne lemmer og hjerne. Hun prøver å snakke. Prøver å spørre, formulere en setning, formulere et ord, et «nei». Men det kommer ingenting. Som en fisk på land som gisper etter luft, ligger hun lydløs og gisper etter ord. Ord som nekter å komme ut. Hvorfor klarer jeg ikke å snakke?

Omgivelsene skifter stadig mellom stummende mørke og ekle lysbilder. Bilder av en gutt stående ved siden av sengen. Bilder av han hun kjenner så godt. Kule Simen, snille Simen. Buksa hans er også av, uten at hun skjønner hvordan det skjedde. Frykten brer seg. Hun mumler «nei» og forsøker å reise seg, men blir effektivt dyttet ned igjen i senga. Bevisstheten forsvinner igjen og alkoholen gjør alt den kan for å mørklegge både fysiske og psykiske reaksjoner. Han er over henne nå. Sitter med hele sin tyngde på brystet hennes. Hun sliter med å puste, prøver å vri hodet bort mens han effektivt holder hendene hennes nede med knærne. Noe fyller munnen hennes. Noe hardt. Noe som beveger seg. Hun sliter med å forstå hva det er, forstår bare følelsene hun kjenner. Panikk, angst, desperasjon, sjokk. Tårer av fortvilelse renner nedover kinnene. Sjelens vindu gråter for jenta som selv ikke forstår helt hvor de kommer fra. Pulsen øker, men det blir stadig vanskeligere å puste. Tyngden på brystet virker tyngre, gjenstanden i munnen blir større og den dunker hardere inn i munnen. Hun brekker seg, gang på gang, forsøker å gispe etter luft. Hvorfor klarer jeg ikke å puste?

Sjelens vindu gråter for jenta som selv ikke forstår helt hvor de kommer fra.

Stummende mørke tar over igjen. Hun vet ikke hvor lenge, hun vet ikke hvorfor. Glimtvis ser hun han igjen stå ved siden av sengen, naken på underkroppen og tørker penis mot en bamse som lå på hylla ved senga. Tårene renner enda, hun skjelver, hun er kvalm, hun har vondt. Vrir seg over på siden og overveldes av følelser hun aldri har kjent før. Skam. Skyld. Sårbarhet. Den selvsikre jenta er med ett redusert til et stakkarslig, usikkert lite barn som krymper seg sammen, forsøker å forsvinne. Enda har hun ikke sagt noe.

Lite visste hun om de utallige søvnløse nettene hun hadde foran seg. År med skam, skyld, angst, selvbebreidelse

Hun sa ikke fra. Verken til han eller andre. Frykten for å ikke blitt trodd og usikkerhet på hva som egentlig skjedde tok over. Tvilen. Usikkerheten. Var det voldtekt? Sa hun nei? Strittet hun egentlig nok imot? Hun kunne jo ha ropt. Kunne ha slått. Men det gjorde hun ikke. I tillegg likte hun jo egentlig Simen ganske godt, kanskje hun ville det selv? Når hun tenkte seg om så hadde de jo flørtet litt tidligere på kvelden. Best å holde munn. Best å bære med seg skammen, usikkerheten. Lite visste hun om de utallige søvnløse nettene hun hadde foran seg. År med skam, skyld, angst, selvbebreidelse. Hvor mye hadde hun egentlig drukket den kvelden, var det 2-5-7 øl? Hvorfor hadde hun på seg den utfordrende toppen med litt for stor utringning? År med feil valg av kjærester og voldelige forhold. Ikke bare vold begått av andre, men vold mot seg selv. Selvskading og smertelindring.

Les guttens versjon av hendelsen her.

Innlegget er en fiktiv historie. Innlegget og budskapet er personlig og publiseres i ønske om å sette fokus på et tabubelagt, men viktig problem. 

Det starter ikke med drap

Det starter ikke med en knyttneve og et spark. Kvelertak og drapstrusler. Det starter i det små. Gjentatt og eskalerende psykisk trakassering og nedbryting over lengre tid først. Han gjør deg klar for volden, bryter deg ned slik at du blir mer mottakelig. Du når punktet hvor du tenker at det er din feil, lukker øynene og tar imot.

Norge skårer høyest på nesten alle levekårsundersøkelser. Vi har et av verdens beste velferdssamfunn- og strukturer, vi har lite kriminalitet og vi lever (på papiret) i verdens mest likestilte land. Vi har det bra i Norge, og er frie individer som uavhengig av kjønn, religion, etnisitet og seksuell legning er likestilt gjennom loven.

Samtidig har vi har vi mellom 75.000 ? 150.000 personer som utsettes for vold i nære relasjoner hvert eneste år. Nesten 1 av 10 kvinner har blitt utsatt for vold fra sin partner. 10% av kvinner har blitt utsatt for voldtekt, og partnerdrap er stabilt høyt i Norge. Vold og undertrykkelse av kvinner er vår tids største likestillingsproblem, og likevel ties problematikken i hjel.

For litt over en måned siden kunne vi lese i VG at mens alvorlig vold, ran og drap var redusert, var forekomsten av partnerdrap stabilt høyt. Vi har den siste tiden sett flere eksempler på grov mishandling og drap fra partner og nære slektninger. kanskje den mest brutale volden av dem alle. Volden begått av den som er deg nærmest, den du stoler på.

Vold i nære relasjoner starter ikke med drap

Norske Kvinners Sanitetsforening fikk TNS Gallup til å gjennomføre en spørreundersøkelse om partnervold. Den viste at den store majoriteten av kvinner som hadde opplevd «mindre alvorlig vold» som klyping, lugging og slag med flat hånd, også hadde opplevd slag med knyttneve, blitt banket opp eller truet med våpen. Undersøkelsen viser oss at skal vi klare å bekjempe den grove volden, må vi samtidig ta tak i den mindre alvorlige. Vold i nære relasjoner starter ikke med drap. For svært mange kvinner starter det med sjalusi, sosial kontroll og manipulering - psykisk mishandling som er lettere å skjule ? og vanskeligere å avdekke.

Hvordan skal vi hjelpe disse kvinnene? Hvordan skal vi kunne identifisere, gripe tak i og hjelpe voldsutsatte kvinner ut av en destruktiv livssituasjon? Kun 1 av 5 voldsutsatte kvinner kontakter hjelpeapparatet. Det betyr at 80% av voldsutsatte kvinner aldri ber om hjelp. Det betyr at akkurat nå har vi rundt 100.000 kvinner som lever med vold, trakassering og potensielt i fare for sitt eget liv. Det betyr at i verdens mest likestilte land tier vi ned titusenvis av kvinners daglige lidelser og frykt. Og det betyr at ingen av oss burde ha samvittighet til å ikke si ifra.

hits