Det starter ikke med drap

Det starter ikke med en knyttneve og et spark. Kvelertak og drapstrusler. Det starter i det små. Gjentatt og eskalerende psykisk trakassering og nedbryting over lengre tid først. Han gjør deg klar for volden, bryter deg ned slik at du blir mer mottakelig. Du når punktet hvor du tenker at det er din feil, lukker øynene og tar imot.

Norge skårer høyest på nesten alle levekårsundersøkelser. Vi har et av verdens beste velferdssamfunn- og strukturer, vi har lite kriminalitet og vi lever (på papiret) i verdens mest likestilte land. Vi har det bra i Norge, og er frie individer som uavhengig av kjønn, religion, etnisitet og seksuell legning er likestilt gjennom loven.

Samtidig har vi har vi mellom 75.000 ? 150.000 personer som utsettes for vold i nære relasjoner hvert eneste år. Nesten 1 av 10 kvinner har blitt utsatt for vold fra sin partner. 10% av kvinner har blitt utsatt for voldtekt, og partnerdrap er stabilt høyt i Norge. Vold og undertrykkelse av kvinner er vår tids største likestillingsproblem, og likevel ties problematikken i hjel.

For litt over en måned siden kunne vi lese i VG at mens alvorlig vold, ran og drap var redusert, var forekomsten av partnerdrap stabilt høyt. Vi har den siste tiden sett flere eksempler på grov mishandling og drap fra partner og nære slektninger. kanskje den mest brutale volden av dem alle. Volden begått av den som er deg nærmest, den du stoler på.

Vold i nære relasjoner starter ikke med drap

Norske Kvinners Sanitetsforening fikk TNS Gallup til å gjennomføre en spørreundersøkelse om partnervold. Den viste at den store majoriteten av kvinner som hadde opplevd «mindre alvorlig vold» som klyping, lugging og slag med flat hånd, også hadde opplevd slag med knyttneve, blitt banket opp eller truet med våpen. Undersøkelsen viser oss at skal vi klare å bekjempe den grove volden, må vi samtidig ta tak i den mindre alvorlige. Vold i nære relasjoner starter ikke med drap. For svært mange kvinner starter det med sjalusi, sosial kontroll og manipulering - psykisk mishandling som er lettere å skjule ? og vanskeligere å avdekke.

Hvordan skal vi hjelpe disse kvinnene? Hvordan skal vi kunne identifisere, gripe tak i og hjelpe voldsutsatte kvinner ut av en destruktiv livssituasjon? Kun 1 av 5 voldsutsatte kvinner kontakter hjelpeapparatet. Det betyr at 80% av voldsutsatte kvinner aldri ber om hjelp. Det betyr at akkurat nå har vi rundt 100.000 kvinner som lever med vold, trakassering og potensielt i fare for sitt eget liv. Det betyr at i verdens mest likestilte land tier vi ned titusenvis av kvinners daglige lidelser og frykt. Og det betyr at ingen av oss burde ha samvittighet til å ikke si ifra.

Gravøl og jubelbobler

«Skål for tidenes gravøl da folkens», sier han i det han hever glasset i lufta foran oss andre rundt bordet. Jeg gliser i det jeg reiser glasset med Prosecco fylt til randen av jubelbobler. «Skål!» sier vi alle i kor og slurper i oss griske munnfuller av hvert vårt glass.

For å reparere for gårsdagens valgrus er vennegjengen samlet på Kulturhuset tirsdag kveld. Etter utallige kvelder med debatter, politiske podcaster og foredrag er det befriende at det er ingenting som skjer. Intense uker med valgkamp har gjort oss politiske nerder sliten, men spent. Skuldrene er, om mulig, enda høyere nå enn før valget. Valget var åpningsscenen til thrilleren - det er nå action begynner! Vi skal diskutere hvem som skal samarbeide med hvem, vil V og KrF samarbeide med FrP i regjering, skal og bør Støre gå av som partileder og hvor kjekk Bjørnar Moxnes er. Demokrati for folket.

En tredje venninne sier at hun driter i valgresultatet så lenge Sylvi Listhaug ikke fortsetter som statsråd og Moxnes får vist det kjekke ansiktet sitt mer på tv.

Kompisen med gravølen har vært aktiv i Arbeiderpartiet i mange år. Han er tydelig skuffet over resultatet, og jamrer over hvordan retorikk fremfor politikk gikk utover valgresultatet til AP. Jeg på min side slenger tilbake at det når AP ikke har en god politikk hjelper det heller ikke med en god retorikk. Venninnen min mistenker jeg at stemmer Venstre (har aldri spurt) og uttrykker glede over at partiet på vippen endelig kan presse regjeringen på miljø. En tredje venninne sier at hun driter i valgresultatet så lenge Sylvi Listhaug ikke fortsetter som statsråd og Moxnes får vist det kjekke ansiktet sitt mer på tv. Vi diskuterer høylytt og muntert, skåler i glassene og nyter muligheten til å kunne snakke politikk med samfunnsbevisste mennesker. Demokrati til glede.

Jeg aner ikke hva vennene mine stemmer. Det har aldri falt meg inn å spørre fordi det bryr meg ikke. Nå tilhører jeg riktignok ikke lipgloss-banden som diskuterer Paradise Hotel og rumpa til Kardashian, så en viss peiling på hvor i det politiske landskapet de befinner seg vet jeg. Vi snakker jo ofte om temaer som opptar oss i det daglige, som fødselspermisjon (ja, jeg er i den alderen hvor flere av mine venninner gjerne har poppa ut både ett og to barn), barnehageplasser, bomringen rundt Oslo og skatter. Og ofte er vi uenige. Noen ganger rykende uenige. Og vi diskuterer og blir aldri enige. Så gir vi hverandre en god klem, flirer av hverandres meninger og snakker om neste tema. Ingen bitterhet, ingen krangling eller ingen mindre respekt for hverandre. Demokrati med respekt.

Når jeg leser mediebildet og nettdebatter derimot får jeg fort inntrykk av et demokrati uten respekt. Mediene lever av klikk, og ingenting genererer mer klikk enn konflikter, polarisering og personangrep. Det er ikke sexy å skrive om SVs visjoner for heldagsskolen eller FrPs politikk for innovasjon og verdiskapning. Men det er sexy å skrive om hvorfor Sylvi bruker kors eller hvem som bygga brygga til Støre. Mens Marie Antoinette skrev seg inn i historiebøkene med «la dem spise kake» lever mediene tilsynelatende etter «la dem sluke overfladisk vrøvl». Det er fristende å spørre om hvem som har skylda for en tidvis mangelfulle og intetsigende mediedekningen av valgkampen; er det vi velgerne som bare er opptatt av tullesaker, eller er det media som dikterer dagsorden og hva vi skal være opptatt av? Mens mediene er opptatt av å spille opp konflikter og male et bilde av et Norge i kaos tror jeg ikke det er tilfellet. Ja vi har ekstremiteter på hver side - høyreradikale idioter som kommer med rasistiske ytringer mot Hadia Tajik og Mani Hussaini, og blodrøde sosialister som karakteriserer regjeringspartiet FrP som rasister, men dette representerer på ingen måte flertallet i befolkningen. Flertallet vet at det faktisk er små forskjeller mellom partiene i Norge. Rødt er ikke (lengre) blodrøde kommunister som ønsker revolusjon og diktatorstyrer, ingen ønsker å avskaffe velferdssamfunnet, og til og med FrP er sosialdemokrater i en liberalistisk forkledning. Folk flest vet at livet går videre uavhengig av hvem som sitter i regjering. Jovisst er det forskjeller, og heldigvis slipper vi nå store skatteøkninger, nedleggelser av gode private skoler, vanvittige bompengesatser, økning i sykehuskøene og uverdige forhold i eldreomsorgen. Men en massiv endring i samfunnsstrukturen og de grunnleggende velferdsordningene vil vi ikke se i overskuelig fremtid. Demokrati i praksis.

Journalistene opptrer som kåte bikkjer i løpetiden og springer etter valgforskere, professorer og andre besserwissere som skal forklare hvorfor partiene endte som de gjorde.

I dagene fremover vil mediebildet domineres av forklaringer og analyser på hvorfor valget gikk som det gikk. Journalistene opptrer som kåte bikkjer i løpetiden og springer etter valgforskere, professorer og andre besserwissere som skal forklare hvorfor partiene endte som de gjorde. Jeg blir nesten litt matt av det hele. Hva skjedde med partilederen som var ærlig på at «politikken vår er rett og slett ikke god nok og folk flest tror ikke den vil gjøre samfunnet bedre. Vi skal ta en vurdering på våre politiske standpunkt»? Se AP for eksempel. De gikk på valg på å øke skattene for oss alle. Forklaringen deres nå er at «de ikke kommuniserte godt nok hvorfor». Vel - jeg tror forklaringen rett og slett er at folk mener at å skattlegge enkeltmennesker og beslaglegge en enda større del av inntekten deres ikke er en god idé. Det vi riktignok ser er at enkeltsaker blir stadig mer viktig. En venninne av meg sa: «det viser hvor godt vi har det i Norge, når folk kan plukke seg ut en snever enkeltsak og stemme ut fra den». Det er et godt poeng. Demokrati som bonus.

Uavhengig av hva man måtte mene om årets valgkamp, det politiske ordskiftet eller medienes dekning av den så er jeg optimistisk på vegne av demokratiet vårt.  Det at vi i vennegjengen kan diskutere politikk og være uenig, stemme ulike parti og respektere hverandres meninger er et gode. Medienes tidvise forsøk på å spille opp konflikter, samtidig som de kritiserer politikere for å gjøre det samme, fungerer ikke og kommer heller ikke til å fungere. Til det bryr folk flest seg ikke nok om politikk.

Når noen roper etter hjelp

Forståelsen for psykisk sykdom er lav. Psykiske lidelser blir enda sett på som mindre viktig, som mindre farlig og som mindre "verdig" behandling enn det fysiske lidelser blir. Helsevesenet, politikerne og samfunnet generelt evner ikke å innse at psykisk sykdom ikke bare er "svake mennesker" som ikke klarer å hjelpe seg selv. Jeg klandrer dem ikke. Jeg sliter med samme tankegang selv. 

Jeg har selv hatt utfordringer med psykisk sykdom. Jeg har selv vært en av de som desperat ropte om hjelp, men følte jeg ikke ble hørt. Den som skriker av full hals inni seg, men samtidig er livredd for at noen skal høre skrikene. Den som har en ubeskrivelig smerte inni seg, men ikke har språket til å uttrykke den. Jeg vet at det ikke bare er å "ta seg sammen" og bli frisk selv når man er i en situasjon som oppleves som håpløs, motløs, intetsigende, maktesløs...
Likevel kan jeg enda ta meg selv i å tenke at man må ta seg sammen. Skjerpe seg. Tenke annerledes. Tenk positivt. Endre holdninger. Jeg tar meg selv i å fordømme både meg selv og andre for å ikke klare å hjelpe seg selv. Det skremmer meg. Det skremmer meg fordi det viser hvor lett det er å tenke sånn. Og når jeg - som selv har kjent dette på kroppen - kan tenke sånn, hvordan kan jeg da dømme andre som også gjør det?

Disse tankene må bekjempes. Skal vi klare å få et velfungerende helse- og behandlingssystem som ser hele mennesket - både på innsiden og utsiden - så trenger vi en bedre forståelse for hva som faktisk kreves for å hjelpe. Min kollega i Spisfo, samfunnsdebattant, skribent og flotte Anette Wingerei Stulen, har skrevet en tekst om temaet. En tekst som illustrerer kompleksiteten i psykiske utfordringer. En tekst som forhåpentligvis vil åpne flere sine øyne om hva psykiske lidelser er, hvilken hjelp de trenger og hva vi rundt faktisk kan gjøre for å bidra. Les den. Forstå den. Ager på den. Og på den måten bidra til å øke samfunnets bevissthet.

 

 

Når noen roper etter hjelp, roper de for å bli hørt
- Av Anette Wingerei Stulen

I min jobb i Spiseforstyrrelsesforeningen møter jeg mange mennesker i vanskelige og svært krevende livssituasjoner. I mine møter med disse menneskene er det én ting som er viktig for meg; Å ta dem og deres opplevelse av egen livssituasjon på alvor. Noe av det jeg derfor blir aller mest sint og provosert av er holdninger og utsagn mange av de jeg snakker med blir møtt med ellers i samfunnet eller av andre hjelpere.

Å kallet et menneske i krise for oppmerksomhetssyk eller avfeie noen som sliter med at de bare vil ha oppmerksomhet er etter min mening verken konstruktivt eller forsvarlig.

Tenk det at du sitter midt ute på et åpent hav, i en båt som synker, uten redningsvest og uten å kunne svømme. Ingen har lært deg det, det er derfor du har bygget denne provisoriske båten, som nå tar inn vann. Den har vært din livbøye. I starten var den redningen din. Nå er den på vei til å bli din undergang. Du har ingen årer heller, for du har bare drevet rundt her ute på det mørke, kalde havet. Du vet ikke hvor du er på vei, men du kan ikke dra tilbake der du kom fra, da vil du heller drukne her ute. Og det er det som er i ferd med å skje nå; Båten din synker. Du er kald, du er våt, du er utslitt og du er redd.

Hva gjør du da?

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan, for å tiltrekke deg oppmerksomhet. Du roper, og roper, og roper, slik at noen kanskje kan bli klar over situasjonen din.

Du roper så klart, så høyt du kan, på det språket du kan

Det kjører flere båter fordi, de rister på hodet og forstår ikke hvorfor du ikke bare svømmer inn til land. Noen kaller deg oppmerksomhetssyk. Andre blir sinte for at du bråker, forstyrrer, skaper uro og uorden. Dessuten, båten din har jo ikke tatt inn så mye vann enda, det kan da ikke være så ille?
 

En båt gir deg årer så du kan ro inn til land, men du prøver å si at du ikke kan ro og forklarer at du ikke kan dra tilbake. I stedet for å spørre deg hvorfor du heller vil sitte i en synkende båt enn å dra tilbake til land, eller i det minste lære deg å ro sier de at du ikke er motivert nok til å få hjelp og drar videre.

Du har flere andre møter med andre båter, men ingen forstår deg, noen blir skremt av språket ditt, andre mener du roper for høyt, eller for mye, eller på feil måte.
Til slutt har ryktet om deg spredd seg, og alle er enige om at det beste er å ikke hjelpe deg, ikke oppmuntre adferden din, siden du, som til og med har blitt tilbudt årer og ikke tar imot noen råd om å rope etter hjelp på en mer passende, ikke så forstyrrende måte, helt klart bare vil ha oppmerksomhet.

I ren desperasjon hopper du kanskje ut i det iskalde vannet til slutt. Selv om det er så kaldt at du mest sannsynlig vil få sjokk, og du ikke kan svømme.

Hvis man er i livsfare. Hvis man finner seg selv i en situasjon eller en tilstand som er utrygg, krevende, vond og vanskelig er det helt naturlig å rope om hjelp. Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår. Mennesker i livskriser, mennesker med høyt lidelsestrykk, mennesker som har vært redde, ensomme og slitene lenge trenger ikke fordømmelse, de trenger hjelp. De fortjener at noen hører når de roper.

Noen roper høyere enn andre og noen roper kanskje på språk man ikke forstår.

Og ja, de er kanskje ofte ute etter nettopp oppmerksomhet. De vil bli sett. De ønsker at noen prøver å forstå dem. Selvfølgelig gjør de det. Men det er ikke en grunn til å la vær å hjelpe. Snarere tvert imot!

 

Kan en vernepleier ha store pupper?

Flere utdanninger har krav om skikkethetsvurdering av studentene. Dette for å sikre at studentene er egnet til yrker hvor menneskelige kvaliteter er en faktor. Men hvordan får vi en rettferdig vurdering av skikkethet?

Høgskolen i Østfold har meldt inn en student til skikkethetsnemda. Årsaken til bekymringen er at studenten selger toppløsbilder av seg selv. Skolen mener altså at å vise frem to fettklumper med vorter på gjør deg uegnet som omsorgsperson.

Jeg mener vurdering av skikkethet til enkelte yrker er viktig. Dette særlig hvor menneskelige egenskaper er viktig for yrkesutøvelsen. Forskriften om skikkethetsvurdering blir brukt i for liten grad og jeg opplever at flere av utdanningsinstitusjonene vegrer seg for å bruke den. Vi har utallige eksempler på lærere, helsefagarbeidere, psykologer og andre som aldri burde kommet seg gjennom studiet. Ikke fordi de ikke mestrer fagene, men fordi de er blottet for personlige egenskaper som er nødvendige for å utøve yrket på en tilfredsstillende måte. Synes jeg!

Og nettopp der har vi utfordringen - synes jeg. I hvor stor grad skal utdanningsinstitusjonenes, og i dette tilfellet en ansatt ved skolen, subjektive synsing telle med i skikkethetsvurderingen? Det er stor forskjell på hva vi mennesker mener er «innafor» og ikke, og hvordan vi reagerer på andres atferd.

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what?

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what? Selv om jeg aldri kunne vurdert det samme (any bids over a million og jeg kan vurdere det) så har jeg ikke problem med at andre gjør det. Hun skader jo ingen (heller gleder mange vil noen si). Og dersom denne kvinnelige ansatte ved Høgskolen synes tanken på nakne pupper er så ekkelt så er det bare å la være å oppsøke det. Og det reiser spørsmålet - ville bekymringsmeldingen til nemda kommet dersom det var en mann som hadde ansvaret for skikkethetsvurderingen? Eller en fordomsfri individualist som ikke har behov for å dømme andres valg? Neppe. Det synliggjør problemet, nemlig at vurderingen faller på tilfeldigheter og enkeltpersoners nåde.

Når det kommer til denne saken synes jeg det er latterlig at det i det hele tatt er noen sak. I forskrift om skikkethetsvurderingen står det: "Skikkethetsvurdering skal avdekke om studenten har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket. En student som utgjør en mulig fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter og sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, eller andre studenten vil komme i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er ikke skikket for yrket."

Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Unnskyld meg, men når ble det å vise frem puppene sine en «fare for liv og helse?» Studenten går på vernepleierlinja. Hun skal ta vare på mennesker. Vise omsorg. Ha kunnskap om anatomi, helse og psykologi. Hva i all verden har hennes private aktiviteter på fritiden å gjøre med det? Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Vi må ha et skille mellom hva vi gjør på jobb og på privaten. Hva de ansatte gjør på fritiden burde ikke ha noe å si dersom de faktisk gjør en god jobb. Er du ikke kvalifisert til å være vernepleier om du foretrekker å lese Donald Duck fremfor fransk litteratur fra 1800-tallet? Kan du ikke være lærer dersom liker å ha sadomasochistisk sex på fritiden? I dette tilfelle hadde studenten solgt bilder av puppene. Er det i så tilfelle penge-delen som gjør det verre? Hadde det vært greit om det var bilder av tærne sine hun solgte isteden? Kan du være lege dersom du selger nesebuser for penger på eBay? 

 

 

SVs skamløse heksejakt på private

Nok en gang viser Sosialistisk Venstreparti sitt sanne ansikt. Klappjakten på private barnehageeiere landet over er skammelig. For SV er ikke det viktigste hvor godt tilbudet er, men hvem som driver det.

 

I forkant av helgens landsmøte fremmer SV fire «krav» for regjeringssamarbeid. Ett av kravene er forbud mot å tjene penger på barnehager. Målet helliger ikke midlet hos SV. Noen av oss er opptatt av å nå målet om full barnehagedekning, skape et mangfold i barnehagetilbudet og sørge for valgfrihet for foreldrene. SV derimot er opptatt av at det offentlige skal eie og drive alt. Koste hva det koste vil.

 

Det var FrP og SV som i sin tid initierte barnehageforliket. Det innebar en makspris for barnehageplasser, uavhengig om det var driftet og eid av private eller offentlige aktører. Det var et viktig arbeid som bidro i arbeidet om full barnehagedekning og større valgfrihet for foreldrene. Det skapte gode forutsetninger for private tilbydere av barnehager, og for under en måned siden viste en undersøkelse at foreldrene er mer fornøyd i private enn offentlige barnehager. 

 

Jeg synes det er synd at SV systematisk forsøker å snakke ned og svartmale private tjenesteytere i alle tjenesteområder i samfunnet. SV sitt evinnelige fokus på «varme hender i offentlige velferdstjenester» bidrar til å mistenkeliggjøre alle som arbeider i privat sektor. Det er for meg merkelig hvordan partiet kan være så fordomsfulle mot over halvparten av landets befolkning. Mener de virkelig at alle i privat sektor er kyniske kapitalister som kun er ute etter penger?

 

Lysbakken krever forbud mot å utbytte for barnehageeiere. Klappjakten på private aktører skal altså intensiveres gjennom å hindre muligheten til å tjene penger på arbeidet sitt. Forventer Lysbakken at folk skal arbeide for knapper og glansbilder? Jeg klarer ikke å forstå dette intense hatet og fordommene SV har for private aktører som ønsker å skape verdier, skape arbeidsplasser og skape trygge barnehagetilbud. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så ille å tjene penger. Selv håver Lysbakken inn nærmere millionen i årslønn, men likevel er hans misunnelse så stor at han vil nekte andre i å tjene penger?

SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter

Det viktigste for meg når det kommer til velferdstjenester er at tilbudet er godt for brukerne. At de eldre får en verdig eldreomsorg, at de syke får rask og god behandling, og at barna får et stimulerende barnehagetilbud. Hvem som gir omsorgen, som eier sykehuset eller drifter barnehagen er for meg revnende likegyldig. Klarer private aktører å gi et godt velferdstilbud til brukerne OG i tillegg tjene penger på det - all hyllest til dem! SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter, og viser med tydelighet hvordan deres egen egoistiske verdier er viktigere enn andres liv.

Nå må jeg jo innrømme at jeg ikke er fryktelig redd for at kravet kommer til å gå gjennom. I likhet med Sponheim i sine glansdager, er nok Lysbakkens selvbilde og påvirkningskraft hakket mer pompøst enn hva som er realiteten. I tillegg er det vanskelig å ta krav og løfter fra SV særlig alvorlig. Hans forgjenger Kristin Halvorsen lovet jo å gå av dersom full barnehagedekning ikke ble nådd tidligere enn det gjorde, noe hun selvfølgelig ikke gjorde. Det som bekymrer meg er derfor ikke at kravet blir gjennomført. Det som bekymrer meg er hvordan sosialistiske verdier som dette fremdeles er representert på Stortinget. Vi får håpe det forsvinner etter valget.

hits