Kan en vernepleier ha store pupper?

Flere utdanninger har krav om skikkethetsvurdering av studentene. Dette for å sikre at studentene er egnet til yrker hvor menneskelige kvaliteter er en faktor. Men hvordan får vi en rettferdig vurdering av skikkethet?

Høgskolen i Østfold har meldt inn en student til skikkethetsnemda. Årsaken til bekymringen er at studenten selger toppløsbilder av seg selv. Skolen mener altså at å vise frem to fettklumper med vorter på gjør deg uegnet som omsorgsperson.

Jeg mener vurdering av skikkethet til enkelte yrker er viktig. Dette særlig hvor menneskelige egenskaper er viktig for yrkesutøvelsen. Forskriften om skikkethetsvurdering blir brukt i for liten grad og jeg opplever at flere av utdanningsinstitusjonene vegrer seg for å bruke den. Vi har utallige eksempler på lærere, helsefagarbeidere, psykologer og andre som aldri burde kommet seg gjennom studiet. Ikke fordi de ikke mestrer fagene, men fordi de er blottet for personlige egenskaper som er nødvendige for å utøve yrket på en tilfredsstillende måte. Synes jeg!

Og nettopp der har vi utfordringen - synes jeg. I hvor stor grad skal utdanningsinstitusjonenes, og i dette tilfellet en ansatt ved skolen, subjektive synsing telle med i skikkethetsvurderingen? Det er stor forskjell på hva vi mennesker mener er «innafor» og ikke, og hvordan vi reagerer på andres atferd.

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what?

Jenta viser frem puppene sine for penger. So what? Selv om jeg aldri kunne vurdert det samme (any bids over a million og jeg kan vurdere det) så har jeg ikke problem med at andre gjør det. Hun skader jo ingen (heller gleder mange vil noen si). Og dersom denne kvinnelige ansatte ved Høgskolen synes tanken på nakne pupper er så ekkelt så er det bare å la være å oppsøke det. Og det reiser spørsmålet - ville bekymringsmeldingen til nemda kommet dersom det var en mann som hadde ansvaret for skikkethetsvurderingen? Eller en fordomsfri individualist som ikke har behov for å dømme andres valg? Neppe. Det synliggjør problemet, nemlig at vurderingen faller på tilfeldigheter og enkeltpersoners nåde.

Når det kommer til denne saken synes jeg det er latterlig at det i det hele tatt er noen sak. I forskrift om skikkethetsvurderingen står det: "Skikkethetsvurdering skal avdekke om studenten har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket. En student som utgjør en mulig fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter og sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, eller andre studenten vil komme i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er ikke skikket for yrket."

Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Unnskyld meg, men når ble det å vise frem puppene sine en «fare for liv og helse?» Studenten går på vernepleierlinja. Hun skal ta vare på mennesker. Vise omsorg. Ha kunnskap om anatomi, helse og psykologi. Hva i all verden har hennes private aktiviteter på fritiden å gjøre med det? Jeg ville heller hatt en vernepleier med gode faglige kunnskaper som likte å flashe titsa på fritiden, enn en udugelig person som skada meg iført ullgenser.

Vi må ha et skille mellom hva vi gjør på jobb og på privaten. Hva de ansatte gjør på fritiden burde ikke ha noe å si dersom de faktisk gjør en god jobb. Er du ikke kvalifisert til å være vernepleier om du foretrekker å lese Donald Duck fremfor fransk litteratur fra 1800-tallet? Kan du ikke være lærer dersom liker å ha sadomasochistisk sex på fritiden? I dette tilfelle hadde studenten solgt bilder av puppene. Er det i så tilfelle penge-delen som gjør det verre? Hadde det vært greit om det var bilder av tærne sine hun solgte isteden? Kan du være lege dersom du selger nesebuser for penger på eBay? 

 

 

SVs skamløse heksejakt på private

Nok en gang viser Sosialistisk Venstreparti sitt sanne ansikt. Klappjakten på private barnehageeiere landet over er skammelig. For SV er ikke det viktigste hvor godt tilbudet er, men hvem som driver det.

 

I forkant av helgens landsmøte fremmer SV fire «krav» for regjeringssamarbeid. Ett av kravene er forbud mot å tjene penger på barnehager. Målet helliger ikke midlet hos SV. Noen av oss er opptatt av å nå målet om full barnehagedekning, skape et mangfold i barnehagetilbudet og sørge for valgfrihet for foreldrene. SV derimot er opptatt av at det offentlige skal eie og drive alt. Koste hva det koste vil.

 

Det var FrP og SV som i sin tid initierte barnehageforliket. Det innebar en makspris for barnehageplasser, uavhengig om det var driftet og eid av private eller offentlige aktører. Det var et viktig arbeid som bidro i arbeidet om full barnehagedekning og større valgfrihet for foreldrene. Det skapte gode forutsetninger for private tilbydere av barnehager, og for under en måned siden viste en undersøkelse at foreldrene er mer fornøyd i private enn offentlige barnehager. 

 

Jeg synes det er synd at SV systematisk forsøker å snakke ned og svartmale private tjenesteytere i alle tjenesteområder i samfunnet. SV sitt evinnelige fokus på «varme hender i offentlige velferdstjenester» bidrar til å mistenkeliggjøre alle som arbeider i privat sektor. Det er for meg merkelig hvordan partiet kan være så fordomsfulle mot over halvparten av landets befolkning. Mener de virkelig at alle i privat sektor er kyniske kapitalister som kun er ute etter penger?

 

Lysbakken krever forbud mot å utbytte for barnehageeiere. Klappjakten på private aktører skal altså intensiveres gjennom å hindre muligheten til å tjene penger på arbeidet sitt. Forventer Lysbakken at folk skal arbeide for knapper og glansbilder? Jeg klarer ikke å forstå dette intense hatet og fordommene SV har for private aktører som ønsker å skape verdier, skape arbeidsplasser og skape trygge barnehagetilbud. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så ille å tjene penger. Selv håver Lysbakken inn nærmere millionen i årslønn, men likevel er hans misunnelse så stor at han vil nekte andre i å tjene penger?

SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter

Det viktigste for meg når det kommer til velferdstjenester er at tilbudet er godt for brukerne. At de eldre får en verdig eldreomsorg, at de syke får rask og god behandling, og at barna får et stimulerende barnehagetilbud. Hvem som gir omsorgen, som eier sykehuset eller drifter barnehagen er for meg revnende likegyldig. Klarer private aktører å gi et godt velferdstilbud til brukerne OG i tillegg tjene penger på det - all hyllest til dem! SVs aversjon mot private ofrer nok en gang barns velferd på ideologiens alter, og viser med tydelighet hvordan deres egen egoistiske verdier er viktigere enn andres liv.

Nå må jeg jo innrømme at jeg ikke er fryktelig redd for at kravet kommer til å gå gjennom. I likhet med Sponheim i sine glansdager, er nok Lysbakkens selvbilde og påvirkningskraft hakket mer pompøst enn hva som er realiteten. I tillegg er det vanskelig å ta krav og løfter fra SV særlig alvorlig. Hans forgjenger Kristin Halvorsen lovet jo å gå av dersom full barnehagedekning ikke ble nådd tidligere enn det gjorde, noe hun selvfølgelig ikke gjorde. Det som bekymrer meg er derfor ikke at kravet blir gjennomført. Det som bekymrer meg er hvordan sosialistiske verdier som dette fremdeles er representert på Stortinget. Vi får håpe det forsvinner etter valget.

MDGs og Lan Maries dobbeltmoral



Forskjellen på liv og lære blant enkelte politikere er stor. For noen av dem større enn andre. Formanende, moralske pekefingre rettes mot oss enkeltmennesker, mens de tar som en selvfølge at de samme reglene ikke gjelder for dem selv. Jeg finner det motbydelig.

For noen uker siden innførte MDGs Lan Marie dieselforbud i Oslo. Med tårevåte øyne på vegne av alle stakkars astmatikere og en streng pekefinger mot alle forpestende, umoralske bilister fikk vi streng beskjed om å parkere bilen. Småbarnsfamilier, pendlere og andre som er avhengig av bilen ble fortalt at de «fikk finne en eller annen løsning». Sett 4-åringen på trikken til barnehagen og dropp jobb - det praktiske driter vi i så lenge du ikke kjører den dagen. Sykkelen ble også presentert som et alternativ. Vinterføre, vind, to foreldre og tre barn er null stress. Kjøp en tandemsykkel og pell dere avgårde. Skulle da bare mangle i miljøets navn. Selv derimot valgte Lan Marie å ta en diesel-taxi på en strekning hvor det finnes både bane, buss og trikk. Og sykkelstier. Eventuelt har enkelte av oss også bein å gå på.

 

To moraler er tydeligvis bedre enn en i MDG. Som «nøytral» (ifølge dem selv) hva gjelder høyre- eller venstresiden i politikken henger handlingene deres faretruende sammen med typisk sosialistisk tankegang. Regler, forbud og formaninger innføres med letthet ovenfor samfunnets borgere, mens de selv er unntatt de samme reglene. I en tid hvor politikerforakten er økende bidrar ikke den type atferd til en bedring av problemet.

Lik det eller ei - følelser trumfer fornuft i politisk retorikk. MDG forsøker gang på gang å påberope seg å være talsmann for miljøet. I saker hvor forslagene er hinsides all fornuft appellerer de heller til følelser. Beskyttet av sin moralske høyborg kan de innføre ethvert latterlig, ineffektive forbud og påbud uten at politiske motstandere kan argumentere mot. (Se mitt tidligere innlegg om diesel-forbudet her: http://hanekamhaug.blogg.no/1484574315_mdgs_krampetrekninger.html ) I forsvar for dieselforbudet (som hadde praktisk talt null effekt på miljøet) snakket de på vegne av de stakkars utsatte gruppene for dårlig luftkvalitet, om de tusenvis av menneskene rammet av dette, om de svake individene som nærmest ikke kunne bevege seg utendørs på grunn av dieselbilene. Det var ikke måte på hvor livsfarlig luftkvaliteten var denne ene dagen. Ved å appellere til folks samvittighet og følelser gjorde de det umulig for politiske konkurrenter å argumentere saklig mot forbudet.

Mente hun virkelig at luften var så dårlig, eller var det kun et desperat forsøk på å forsvare et tiltak de styringskåte politikerne ønsket å tre over hodet på borgerne? 

Men dersom Lan Marie og MDG _virkelig_ mente at faren var så stor, hvorfor tok hun da selv dieseltaxi? Satt hun i taxien og tenkte på de stakkars astmatikerne da? Tenkte hun over hvordan hun forpestet alle de hundrevis av menneskene hun kjørte forbi på veien til studio? Jeg tviler? Og det reiser spørsmålet om vi i det hele tatt kan stole på noe MDG sier. Brukte Lan Marie den faktaløse, men pathos-pregede argumentasjonen for å forsvare et tiltak hun visste ikke fungerte? Mente hun virkelig at luften var så dårlig, eller var det kun et desperat forsøk på å forsvare et tiltak de styringskåte politikerne ønsket å tre over hodet på borgerne? Litt sånn maktdemonstrasjon. For om hun virkelig trodde på argumentasjonen - hvordan kunne hun da ha samvittighet til å ta dieseltaxi selv?

 

Kristne leger vil nekte å følge loven

Jeg har både forståelse og respekt for at vi mennesker har ulike moralske og religiøse overbevisninger. Det jeg ikke forstår er hvorfor noen mener egen (over)tro skal gjelde over norsk lov og individers rettigheter.

Kristne leger mener det bør være reservasjonsrett ved egg- og sæddonasjon. Altså at leger tilhørende en spesifikk religiøs tro skal få unntak fra å utføre medisinske handlinger som er nedfelt i loven skal være tillatt (eggdonasjon er det ikke åpnet for enda, men det burde det bli..). Det håper jeg de ikke får gjennomslag for.

«Barn skal ha mulighet til å vokse opp med en reell mor og far» sier generalsekretær Magnar Kleiven. Ingen av oss er uenig i det. I en ideell, utopisk verden vil alle barn bli født inn i et lykkelig ekteskap, far og mor, søster og bror, bare lykke og velstand. Men verden er ikke ideell. Så langt derifra. Selv om disse legene liker å tro at Gud designet en perfekt og velfungerende verden er faktumet et annet. Over halvparten av nordmenn skiller seg. «Mine, dine, våre» hva gjelder barn og familier er mer standarden enn unntaket. Lik det eller ei - utviklingen skjer og vi må forholde oss til de endringene som kommer. Da gjelder det å utforme politikk og rettigheter som passer utviklingen. Strutsepolitikken ved å stikke huet i sanda og late som den ikke skjer gagner ingen.

Jeg mener er at barna skal ha mulighet til å vokse opp med omsorgspersoner som vil det beste for barnet. Det være seg mann og kvinne, enkeltforeldre, adoptivforeldre, foreldre av samme kjønn eller annet. Det viktigste er at barna får mulighet til en trygg og god oppvekst. At det er med en «reell mor og far» som Kleiven ønsker er ikke gitt at er fasiten. Men viktigst - uavhengig om personlig overbevisning for hva som er rett og ikke når det kommer til familiekonstellasjoner og oppvekstsvilkår har det ingenting med yrkesutøvelsen din å gjøre.

Norsk lovgivning åpner for sæddonasjon. Når du er utdannet lege medfører det også et ansvar for å gjøre de lovpålagte oppgavene som yrket innebærer. Det inkluderer sæddonasjon. For hvordan skulle det gå dersom alle yrkesgrupper i Norge skal kunne nekte å utføre lovpålagte oppgaver fordi de selv mener «det er feil»? Hva med leger som har en religion som er mot blodoverføring, skal de nekte å gi en døende pasient behandlingen? Hva med helsesøstre som mener vaksinering av barn er feil, skal de kunne nekte å gjennomføre vaksinasjonsprogrammene på skolene? Hva med leger som tilhører en religion hvor kjønnslemlestelse av barn er greit, skal de få lov til å skjære i stykker underlivet på jentebarn i Norge?

Samfunnet vårt er bygget på lover og regler som gjelder oss alle. Uenig i disse eller ei, norsk lov skal følges. Privatliv og yrkesliv er to forskjellige ting. Du har rett til å tro og mene det du ønsker på fritiden din, men i jobben har du plikt og krav til å følge de arbeidsoppgaver som yrket bringer med seg. Det gjelder også bakstreverske, kristne regler som vil nekte barnløse kvinner tilgang til sæddonasjon.

Livmor til leie

Det er på høy tid at politikere klatrer ned fra sin moralske høyborg, legger subjektive følelser til side og åpner for en konstruktiv, rasjonell debatt rundt surrogati. Detaljstyring av individers valgfrihet og pushing av egne moralske overbevisninger hører ikke hjemme i et liberalistisk samfunn.

Stadig flere norske par velger å benytte seg av en surrogatmor. Surrogati har vært gjenstand for debatt flere ganger, men enda er det ingen politiske partier som tør å åpne for dette. Det finner jeg bakstreversk og dobbeltmoralsk.

Statens oppgave er å sørge for en god infrastruktur, sikkerhet for dens borgere og et samfunn hvor det ikke foreligger strukturelle hindringer for individets muligheter for å oppnå livet en ønsker. Utenom det mener jeg staten skal tilstrebe mest mulig frihet for enkeltmennesket, frihet til å ta egne valg og styring over eget liv. «Min frihet slutter der din begynner» er en rettesnor som burde gjelde all lovgivning. Årsaken til hvorfor enkelte velger å bruke surrogatmor er irrelevant. Avtalen og transaksjonen for en slik handling er noe staten overhodet ikke har noe med.

Fornuft og følelser er to ulike ting, og dessverre utformes mye av politikken ut fra følelser. Logos er nærmest fraværende i den politiske debatten, og i mangel på god argumentasjon og fornuftige avgjørelser blir pathos nesten alltid den avgjørende faktoren for politikernes argumentasjon. Politikernes og majoritetens manglende evne til å tenke rasjonelt og objektivt skaper en politisk debatt basert på enhver tid sittende politikernes subjektive illusjon om hva som er etisk korrekt. Jeg mener etiske og moralske avveiinger ikke har noe i den politiske arenaen å gjøre, da den alltid er farget av personers synsing.

Det er organisasjons- og religionsfrihet i Norge. På samme måte mener jeg det bør være frihet til egne etiske prinsipper og moral som en velger å leve etter. Det er ikke alltid en forstår andres synspunkter og handlinger, men en skal likevel respektere dem. Det er jo akkurat det som gjør oss til unike individer. Politikernes forsøk på å tre egne etiske og moralske vurderinger over hodet på individet er for meg en unødvendig inngripen i min frihet.

Bioteknologinemda er delt i synet på hvorvidt det skal åpnes for surrogati i Norge. Noe av argumentasjonen bunner nettopp i de «etiske dilemmaene» det vil gi. Samtidig ser vi at flere land, blant annet USA, India, Russland, Danmark, Nederland, Spania og Storbritannia har åpnet for surrogati. Stadig flere norske borgere benytter seg av tilbudet i andre land. Det vil være umulig å forby norske par i å benytte seg av ordningen i utlandet, da det vil være et forbud som er nærmest umulig å følge opp. Derfor finner jeg forbudet i Norge er dobbeltmoralsk. En kan ikke si at surrogati ikke skal være lov i Norge samtidig som en ikke straffeforfølger de som gjør det i utlandet. Og dersom en velger å opprettholde forbudet av etiske grunner: hvorfor mener man det er «mer etisk korrekt» å shoppe billige surrogatmødre i India, men ikke fra norske kvinner?

I en velfungerende markedsøkonomi er transaksjoner mellom mennesker grunnleggende. Kjøp og salg av varer og tjenester er en mekanisme som er sørger for at økonomien fungerer. Så hvorfor skal en trekke en oppkonstruert skillelinje over hva som er lov å selge og ikke? Vi mennesker bytter tjenester for penger hele tiden. Det være seg konsulenten som selger sine råd, vaskedamen som vasker kontoret eller legen som opererer mennesker. I likhet med at jeg mener det er en selvfølge at det å selge seksuelle tjenester skal være lov (se tidligere blogginnlegg: http://hanekamhaug.blogg.no/1367920156_hvem_eier_kroppen_min.html ), mener jeg at å «leie ut livmoren min» er en rett jeg har. Min kropp - mitt valg. Jeg er et frittstående, tenkende individ og bør ha en grunnleggende rett til å bestemme over min egen kropp. Dersom jeg velger å ta betalt for å bære frem noen andres barn er det mitt valg og andre sine tanker om dette er irrelevant. Således har staten ingenting med handlingen å gjøre. Argumentasjonen om at det er «etisk feil» å ta penger for en slik tjeneste vitner mer om sviktende grunnlag for å nekte handlingen, fremfor objektive vurderinger om hva som bør være tillatt i samfunnet.

Når skal politikerne åpne for en fornuftig, pragmatisk debatt om surrogati?

Jeg heier på Sophie Elise!

Bloggeren Sophie Elise vant to priser på årets Vixen Blog Awards. Kun timer etterpå kunne jeg lese sarkastiske, stigmatiserende og nedlatende kommentarer på flere sosiale medier. Uverdige kommentarer jeg gremmes over å lese.

Det er mye fokus på mobbing i dagens samfunn. Voksne mennesker som «uffer» seg over dagens ungdom og mobbingen som skjer på skolene og på nettet. De rister oppgitt og bedrevitende på hodet og undrer seg over hvordan dette utviklingen har skjedd. Minutter senere logger de samme voksne menneskene seg på sosiale medier og sprer møkk om andre mennesker. Kvinneguiden er for eksempel flaueste og en av de mest groteske hetseforumene jeg har lest (ja verre enn «mannegruppa Ottar». Og de reflekterer ikke over det engang. Mange av de samme kvinnene spyr ut av seg hvor grusomt forbilde Sophie Elise er for dagens ungdom. For å si det sånn - jeg vil heller at mine barn skal ha et forbilde som har samfunnsengasjement, egne meninger og som tør å si dem, enn sinte, middelaldrende og misunnelige kvinnfolk som mobber tenåringsjenter gjennom et anonymt nick på internett.

Jeg har stor respekt for Sophie Elise. Hun vant (velfortjent) prisen for årets bloggbusiness og årets blogger. Fra en sped begynnelse på pikerommet og sminkesnakk, har hun gjennom årene etablert en av Norges mest leste blogger, gitt ut bok og fremmet flere politiske meninger. Jeg er langt ifra enig med mange av hennes politiske standpunkt, men jeg har respekt for de meningene hun står for. Hun argumenterer ofte saklig for sine synspunkt og har ved flere anledninger vist at hun faktisk setter seg inn i sakene hun omtaler. Det er ikke akkurat en selvfølge i dagens debattklima.

Sophie Elise mottar kritikk, hets og trakassering hver eneste dag. Likevel velger hun å fortsette. Likevel har hun bein i nesa og står for det hun mener. Hun legger hodet på huggestammen mens rekken av misunnelige, empatimanglende, bedrevitende «voksne» mennesker stiller seg gladelig i kø for å delta i den offentlige halshuggingen. Gapestokken i Norge er enda hyppig i bruk. Hvorfor fortsetter Sophie Elise med bloggingen? Fordi hun har troa på det hun gjør. Fordi hun mener det er viktig at noen tør å ta opp de kampsakene hun brenner for. Fordi hun nekter å la voksne, sinte og sjalu mennesker (hovedsakelig kvinner) ha definisjonsmakten i samfunnet vårt. Og det respekterer jeg henne for.

Det er jo en opplest og vedtatt sannhet i at det ikke går an å BÅDE være pen og smart.

Jeg tror mye av hetsen mot Sophie Elise bunner i utseendet hennes. Det er jo en opplest og vedtatt sannhet i at det ikke går an å BÅDE være pen og smart. Du må jo være enten eller. Dersom du i tillegg har valgt å fikse på utseendet ditt har du mistet retten til å mene noe om noe som helst. Da er du per definisjon et «plastikktroll» som ikke har krav på egne meninger. Eller gud forby - har noe smart å si. Sorry å måtte skuffe deg, men silikon i puppene er ikke ensbetydende med silikon mellom ørene. Jeg finner det forkastelig at det er akseptabelt å trakassere og åpenlyst mobbe mennesker. Akseptert å forsøke å redusere deres verdi og fjerne deres stemme som individer fordi de har tatt andre valg enn deg selv. For meg handler respekt for mennesker også respekt for de valgene de tar, uavhengig om du ville tatt de samme valgene. Folk, her ofte voksne mennesker, sin manglende evne til å godta at andre er forskjellig og åpenlyst mobbe unge bloggere som Sophie Elise gjør meg kvalm. Det hjelper ikke å ha antimobbe-kampanjer på skolene når ungene lærer at hets og mobbing er greit over middagsbodet.

Stå på Sophie Elise - jeg håper du går all in og drar en hatrick på neste års blog awards!

 

Mer dyreslakting i barnehagene!

«Jeg er vegetarianer fordi jeg synes ikke vi skal drepe dyr», skrev den politiske korrekte tenåringsjenta på bloggen sin. Dagen etter postet hun bilde av kjøttdeigen til middag. Den kom jo bare fra frysedisken på Rema.

Aldri før har nordmenn kastet så mye mat. Nesten en tredjedel av all spiselig mat havner rett i søpla. God økonomi, latskap og uvitenhet bidrar til at vi knapt ofrer en tanke på hvor ille dette faktisk er. Det forundrer meg at mens flertallet av politiske korrekte, utdannede og «miljøbevisste» mennesker krangler om bensinpriser og rabatt på «økologisk sunn mat», så driter de samme menneskene i den manglende bærekraften i matskastingen.

Tusenvis av mennesker dør i verden av sult hver dag. Industrielle land beslaglegger store arealer med matjord for å produsere biodrivstoff. Slik kan rike mennesker kan kjøpe seg bedre samvittighet mens andre deler av verden sulter. Samtidig lever vi i et samfunn av overflod og kaster tonnevis av mat uten å rynke på nesa engang.

Jeg tror og håper mye av problemet stammer av uvitenhet og ikke ondskap. Vi har ikke lengre et forhold til maten vår. Kjøttdeig er ikke den søte lille grisen du ser på youtube, men en plastpakke i disken på Rema. Vi trenger å bli opplært på ny. Vi trenger å vite mer om naturen og næringskjede, og dermed gjenvinne respekten for de råvarene vi er så heldige å ha tilgang på.

Den siste uken raste debatten rundt en barnehage som tok med barna på reinslakting. Mange var svært opprørte og mente det var grusomt å ta med «de stakkars barna» for å se på noe så grusomt. Hva da grusomt? Mennesket har i årtusener levd på naturen, både på planter, grønnsaker og dyr. Det er en naturlig del av kretsløpet og næringskjeden. Barna bør vite hvor maten vår faktisk kommer fra. Generasjon «ynkelig og skjermet» må stanses. Respekt for naturen, maten og dens opprinnelse er viktig, både for å redusere matsvinn og sørge for en bærekraftig matproduksjon fremover.  

Hvem bryr seg egentlig om folk flest?

MDG gjør det igjen. Slenger om seg med velmente, men lite gjennomtenkte forslag som skaper store problemer for tusenvis av mennesker. En må spørre seg selv når partiets barnesykdommer skal forsvinne og ansvarlighet ta over.

På få dagers varsel innfører MDG forbud mot bruk av dieselbiler i Oslo. Forslaget kommer av for høy luftforurensning og er således forståelig. Alle vi Oslo-boere ønsker en frisk og sunn luft. Problemet er at målet helliger ikke alltid midlet, og forslaget er så lite gjennomtenkt at det minner mer om en desperat krampetrekning enn løsning på et reellt problem.

Det er flere tiltak som kan og burde blitt gjort for å bedre luftkvaliteten i Oslo. Flere av de som stemte på MDG hadde (et naivt?) håp om at deres stemme skulle føre til en bedre miljøpolitikk i Oslo. De tok dessverre feil. Kollektivtilbudet blir stadig dyrere, byråd Lan Marie insisterer på taxikjøring og MDGs egne Hansson kjører en forurensende SUV. Dem om det, vi vanlige folk tar uansett regninga. Vi må jo ikke glemme det viktige miljøtiltaket MDG sørget for, nemlig å sponse 5000 rikinger i Kollen med elsykler. Når luftforurensingen er alarmerende høy er det et resultat av manglene evne til å tenke mer langsiktig og ta forhåndstiltak før krisen oppstår.

Det som forundrer meg med dieselforbudet er at de umulig kan ha tenkt gjennom konsekvensene på forhånd. Hvem skal håndheve dette forbudet, og på hvilken måte? Har Oslo-politiet blitt gitt ekstra midler for å følge opp tiltaket, eller går det utover eksisterende budsjetter? La oss gi blaffen i forebygging av kriminalitet, offeromsorg og arbeid mot organisert kriminalitet - la oss ta miljøsvinene som kjører på feil type drivstoff.

Jeg har bodd i Oslo i snart ti år, og har aldri eid bil. Daglig tar jeg kollektivtransport, og daglig tenker jeg over hvilke konsekvenser det ville fått dersom den stappfulle bussen hadde kræsjet. Kapasiteten er sprengt og det eneste positive med overfylte busser er vel at dersom vi hadde kollidert hadde kanskje alle menneskene ombord dempet fallet mitt. Har MDG tatt høyde for at flere tusen mennesker blir tvunget til å ta kollektiv fra og med i morgen, og hvem i så fall tar regningen? MDG har allerede økt billettprisene, skal de økes enda mer?

Videre har vi de som er tvunget til å bruke bilen. Mennesker hvor foreldrene arbeider på to forskjellige steder, med to-tre barn som skal leveres i ulike barnehager og skoler. Hva skal de gjøre? Mange barnehager og skoler åpner ikke tidsnok til at de «bare» kan troppe opp klokka seks om morgenen for å dumpe barna slik at foreldrene selv rekker å dra på arbeid. Og selv om MDG og resten av byråkratene kan velge hjemmekontor eller stikke innom kontoret utenom rushtid, så er ikke alle like privilegerte som dem. Hvordan skal småbarnsfamiliene løse kabalen?

Dieselforbudet er lite gjennomtenkt og en kortsiktig løsning på et voksende problem. Det som bekymrer meg mest er egentlig ikke tiltaket i seg selv. Det som bekymrer meg er den totalt blottede forståelsen for eller evnen til å sette seg inn i andres hverdag. Eventuelt forstår MDG problemene, men hopper elegant over dem. For hvem bryr seg egentlig om folk flest?

Latterlig virkelighetsbeskrivelse

Latterlig virkelighetsbeskrivelse

Penistyranneriet kaller hun det. Samfunnet vårt. Uviten og naiv som jeg tydeligvis er visste jeg ikke at samfunnet vårt domineres av peniser. Så feil kunne jeg ta.

I et blogginnlegg forteller Mina Bai at samfunnet vårt domineres av peniser. At vi stakkars kvinner er slaver av mannens kjønnsorgan. Hun har en virkelighetsbeskrivelse så totalt fjern fra min egen at jeg har vansker med å forstå at vi bor i samme land. En kan jo begynne å lure hvilket miljø hun vanker i hvor seksuell trakassering og spredning av nakenbilder er hverdagskost.

«Det går sjelden et par uker uten at en hyggelig melding fra en bekjent ikke snus til en slibrig samtale som inkluderer en ekkel seksuell formulering..». Jeg har mange venner og bekjente. Gutter og jenter i alle aldre, religioner, fasonger og bakgrunn. Jeg kan ikke akkurat påstå at samtaler snus til ekle, seksuelle formuleringer særlig ofte. Prøv aldri. At Mina opplever det så ofte burde vel få henne til å tenke over hvilke venner hun egentlig har.

Mina skriver videre: «Man kan ikke en gang ta på seg strømpebukse og en skjørt en solfylt vinter dag og sette seg på trikken før mannen ved siden av glor og penisen i hodet hans mener at strømpebuksen, kvinnen, lårene og alt er der bare fordi han er der
Altså. For det første er det jo hyggelig at noen legger merke til at du har pyntet deg litt en ekstra dag. Ta det som et kompliment. For det andre nekter jeg å tro at dersom en veltrent kjekkas i stram skjorte satt der så hadde hun ikke sendt et lite blikk i den retningen selv. For det tredje synes jeg det er merkelig at Mina tror hun kan lese tankene til et kjønnsorgan. Sovnet i anatomitimen?

 Det er mer et uttrykk for frustrasjon over damers evinnelige oppgulp om hvor synd det er på oss kvinner.

Selv om det kan virke sånn er ikke dette innlegget ment som et angrep på Mina Bai personlig. Det er mer et uttrykk for frustrasjon over damers evinnelige oppgulp om hvor synd det er på oss kvinner. Nei, det er ikke synd på meg som er kvinne. Nei, jeg er ikke et stakkarslig offer for seksualisering. Nei, jeg lar meg ikke dominere av et fiktivt domineringsbehov av en penis. At noen opplever dette ofte nok til å beskrive det som et samfunnsproblem sier mer om personens omgangskrets og venner, enn hvordan samfunnet egentlig er.

Brynjar Meling har et forkastelig menneskesyn

Voldtekt er en grusom voldshandling. Flere voldtektsoffer sliter med et liv med angst, skyldfølelse og varige mén. Handlingen er grotesk og viser total mangel på empati og respekt for andre mennesker. Advokat Brynjar Meling deler tydeligvis ikke den samme oppfatningen.


Foto: Paul Weaver/NA Bilder

I et intervju med VG går Brynjar Meling til forsvar for en person som har voldtatt åtte ulike kvinner. Åtte enkeltindivider, mennesker. Åtte forsvarsløse kvinner som ble trampet på og utsatt for grusomme overgrep. Årsaken? De hadde et yrke Meling ikke liker.


 

Sexindustrien blir av mange sett på som skitten. Folk liker å sette seg på sin egen høye hest og rette sin subjektive moralske pekefinger mot andre. Vi forbyr ting vi ikke liker, og vi liker ikke «horer». Vi ser ned på sexarbeiderne og nekter å anerkjenne det faktum at de faktisk er mennesker de og. Samfunnets kollektive fordømmelse av kvinner og menn som har valgt å arbeide i sexindustrien er for meg forkastelig.

Mener vi virkelig at ens yrke skal bestemme ens verdi?

 

Forbudet om kjøp av sex vitner om en manglende evne til å respektere enkeltindividers frie valg. Samtidig viser det også hvordan fornuft går foran følelser når det gjelder hva vi mener skal være tillatt eller ikke. I vår iver etter å heve oss selv ved å tråkke på andre liker vi å ha en svak gruppe å trampe på. Sexarbeiderne er således en fin gruppe. De stemmeløse. De skitne. Jeg blir provosert når feminister som liksom skal bry seg om kvinner velger å drite i hva kvinnene selv sier. De ignorerer fullstendig hva sexarbeiderne selv ønsker og forteller, for det er jo ikke så viktig. Hvem gidder vel å lytte til de stemmeløse?

Jeg blir provosert når feminister som liksom skal bry seg om kvinner velger å drite i hva kvinnene selv sier.

 

 

Brynjar Meling er et godt eksempel på samfunnets manglende evne til å likestille mennesker. Alle mennesker er like mye verdt, om du så er sexarbeider, vaskehjelp eller advokat. For ja Brynjar -  jeg likestiller faktisk de som selger sex med deg som er advokat. Menneskets ukrenkelige verdi skal ikke avgjøres av yrke, status eller lønn. I tillegg illustrerer det hvordan individets valgfrihet på alt for mange områder er innsnevret i Norge. Valgfrihet er bra det så lenge du velger det jeg mener er rett, later til å være mantraet.

 

Jeg lever etter andre regler. «Min frihet slutter der din begynner» er mitt mantra. Så lenge ikke mine valg går utover deg forbeholder jeg meg retten til å gjøre dem også. Jeg har selv sterke meninger om sexkjøp.
les:
http://hanekamhaug.blogg.no/1455382194_sl_et_slag_for_salgba.html og http://hanekamhaug.blogg.no/1367920156_hvem_eier_kroppen_min.html
Men det betyr ikke at jeg ikke respekterer de som arbeider med det. Jeg lar det heller ikke farge min objektive vurdering for hva som skal være tillatt eller ikke. Jeg forventer ikke forståelse for alle mine valg, ei heller forventer jeg å forstå alle andres. Men jeg forventer aksept for mine valg uten at det skal påvirke min verdi som menneske.

hits